DebattSkole

Reform 97 og Steinerskolen – en korrigering til Heilevang

Josefin Winther (Førstelektor og studieleder)

I en ellers kjærkommen kommentar 6. februar om politikeres forsømmelse i innføringen av skolestart for seksåringer, blir steinerskolen fremstilt på feilaktig vis. Torill Heilevang argumenterer godt for hvor feilslått premisset for reform 97, og peker blant annet på hvordan frilek ikke er noe som kan timeplanlegges i korte økter, og hvordan årene frem mot syv års alder er en unik utviklingsfase hvor barnet har et spesielt behov for å ta seg selv i bruk motorisk, psykososialt og kreativt. Å frata dette året fra barna medfører et tap vi nå begynner å ane omfanget av. Men det stemmer altså ikke at steinerskolene gikk inn for å frata barn dette året. Steinerskolene mobiliserte store krefter for å gå imot reformen på bakgrunn av at den strider med grunnleggende steinerpedagogiske perspektiver på utvikling, lek og barndommens betydning. på bakgrunn av motstanden lyktes det til slutt å få innvilget en dispensasjon som tillot steinerskolene å beholde seksåringene i barnehagene, selv om de ble «omdøpt» til førsteklassinger og fikk en tettere tilknytning til skolen de skulle begynne på i andre klasse. Dette medførte et helt nytt skoleadministrativt og politisk terreng som steinerskolene selv måtte finne måter å navigere i. Det er lokale forskjeller i hvordan det ble løst, men 30 år senere får elevene i steinerskolenes førsteklasse fremdeles et steinerpedagogisk tilbud som tilsvarer det de ville fått som siste år i barnehagen, og fremdeles regnes første dag i andre klasse som første skoledag.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Siri Martinsen
Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Torbjørn Reitan Fyrvik
Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.

Carl-Erik Grimstad