I en ellers kjærkommen kommentar 6. februar om politikeres forsømmelse i innføringen av skolestart for seksåringer, blir steinerskolen fremstilt på feilaktig vis. Torill Heilevang argumenterer godt for hvor feilslått premisset for reform 97, og peker blant annet på hvordan frilek ikke er noe som kan timeplanlegges i korte økter, og hvordan årene frem mot syv års alder er en unik utviklingsfase hvor barnet har et spesielt behov for å ta seg selv i bruk motorisk, psykososialt og kreativt. Å frata dette året fra barna medfører et tap vi nå begynner å ane omfanget av. Men det stemmer altså ikke at steinerskolene gikk inn for å frata barn dette året. Steinerskolene mobiliserte store krefter for å gå imot reformen på bakgrunn av at den strider med grunnleggende steinerpedagogiske perspektiver på utvikling, lek og barndommens betydning. på bakgrunn av motstanden lyktes det til slutt å få innvilget en dispensasjon som tillot steinerskolene å beholde seksåringene i barnehagene, selv om de ble «omdøpt» til førsteklassinger og fikk en tettere tilknytning til skolen de skulle begynne på i andre klasse. Dette medførte et helt nytt skoleadministrativt og politisk terreng som steinerskolene selv måtte finne måter å navigere i. Det er lokale forskjeller i hvordan det ble løst, men 30 år senere får elevene i steinerskolenes førsteklasse fremdeles et steinerpedagogisk tilbud som tilsvarer det de ville fått som siste år i barnehagen, og fremdeles regnes første dag i andre klasse som første skoledag.