Spørsmålet er: «Kan hemmelighold stå i veien for krav på oppreisningserstatning?»
Seks år etter pressekonferansen der norske myndigheter erkjente at staten over år hadde forfulgt og fengslet nordmenn på uriktig grunnlag, kjemper flere av ofrene fortsatt for oppreisning. En regjeringsoppnevnt nemnd som behandler erstatningskrav fra ofre for trygdeskandalen, mener den trenger en hemmeligholdt rapport for å vurdere statens erstatningsansvar.
I over tre år har nemnda og arbeidsdepartementet vært i dragkamp om innsyn i rapporten, som Klassekampen skrev 12. februar.
Det betyr at spørsmålet som jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen stilte tilbake i februar 2021, om hemmeligholdet står i veien for oppreisning til ofrene, fortsatt er like relevant.
– Det er skandaløst, sier Eriksen.
Måtte til retten
Klassekampen møter Eriksen og professorkollega Ikdahl i et lite bibliotek på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
Siden saken sprakk i 2019, har de to vært sentrale blant en gruppe jurister på universitetet med stort engasjement for den. De har gått grundig inn i etterspillet etter trygdeskandalen, og den hemmeligholdte trygdeeksport-rapporten fra 2014.
Solberg-regjeringen nektet Stortinget å se rapporten da kontrollkomiteen undersøkte håndteringen av trygdeskandalen. Deler av rapporten ble likevel kjent i forbindelse med en rettssak der ofre for trygdeskandalen krevde innsyn, og fikk delvis medhold av domstolene.
Det er dette Eriksen betegner som skandaløst.
– Det er skandaløst at noen, i en sak som dette, må gå til domstolene for å få tilgang til sentrale dokumenter for å klarlegge myndighetenes ansvar, sier han.
Domstolene vurderte rapporten i tre runder, og staten ble tvunget til å legge fram stadig mer. At staten måtte tvinges til å legge fram store deler av rapporten, svekker regjeringens troverdighet når den argumenterer for fortsatt hemmelighold, ifølge jussprofessorene.
– At regjeringen i strid med statspraksis tilbakeholder opplysninger som domstolene mener er relevante for ofrenes erstatningskrav, undergraver tilliten til staten og de begrunnelsene staten gir for hemmelighold, sier Eriksen.
Alvor i begynnelsen
Han bruker samme betegnelse om at flertallet på Stortinget i januar 2023 sa nei til en ny runde i kontrollkomiteen og nytt krav om innsyn i rapporten, og at de, slik Eriksen ser det, «ikke har vært interessert i å få saken fullstendig opplyst før de setter punktum for sin behandling av saken».
– Også sett i lys av hvor stort alvor man møtte det med i begynnelsen, legger Ikdahl til, før hun fortsetter:
– Det som ble sagt, var jo at hver stein skulle snus og at det ikke skulle stå på noe for å finne ut hvordan dette kunne skje.
Hun påpeker samtidig at denne saken var startskuddet for opprulling av flere EØS-feil for andre trygdeytelser, som overgangsstønad, familieytelser og trygdetid.
– Hva 2014-rapporten sa om disse spørsmålene, og om åpenhet om den kunne ha hjulpet til å finne disse feilene tidligere, vet vi fortsatt ingenting om, sier Ikdahl.
– Underlig opptreden
Den siste uka har Klassekampen skrevet om at staten nekter å gi Klagenemnda for EØS-saker tilgang til dokumenter som nemnda mener den trenger.
Særlig mener nemnda at den såkalte 2014-rapporten, som egentlig heter «Eksport av velferdsytelser», kan inneholde opplysninger som er «relevante og bestemmende» for statens erstatningsansvar overfor ofrene for trygdeskandalen.
– Det føyer seg jo inn i rekka av underlig opptreden fra statens side, sier Eriksen.
«Det som ble sagt, var jo at hver stein skulle snus.»
— Ingunn Ikdahl
Staten har nektet klagenemnda innsyn med henvisning til det såkalte Arnesen-utvalget, etter utvalgsleder Finn Arnesen.
Ifølge Arnesen er ikke 2014-rapporten særlig relevant for trygdeskandalen. Trygdeskandalen handlet om feilaktig oppholdskrav for trygdemottakere bosatt i Norge, mens 2014-rapporten handler om personer bosatt i utlandet.
– Men argumentene i 2014-rapporten er ikke avgrensa til det. De er til dels så generelt utformet at de også har betydning for oppholdsspørsmålet, og minst ett sted handler det om hvordan én type tiltak også vil kunne ramme personer bosatt i Norge, sier Ikdahl.
I tillegg viser Efta-domstolens avgjørelser at det ikke er vanntette skott mellom saker som berører personer bosatt i Norge og personer bosatt i utlandet, påpeker Eriksen.
Ikke bare Nav
Begge to kaller det konsekvent «trygdeskandalen» framfor «Nav-skandalen».
– Det er ikke bare Nav som har gjort feil. Dette er en påtalemyndighetsskandale. Det er en domstolsskandale, det er en departementsskandale, og det er en regjeringsskandale. Ved å kalle det Nav-skandalen, raderer man i realiteten disse andre aktørene ut av ligningen, sier Eriksen.
De er tydelige på at saken er enestående i norsk sammenheng.
– Det er den mest alvorlige svikten man kan gjøre i en rettsstat, det at staten begjærer og får medhold i kravet om fengsling på ulovlig grunnlag. Mer alvorlige feil er det ikke mulig å gjøre. Når man urettmessig straffeforfølger folk mer enn 50 ganger, så er det helt unikt, sier Eriksen.
Han mener at selv om det nå har gått lang tid siden trygdeskandalen ble kjent, kan offentliggjøring av hele 2014-rapporten fortsatt være verdifullt.
– Det kan bidra til at vi kan lære mer av de feilene som ble begått, og bidra til å styrke tilliten til myndighetene, sier Eriksen.
