Erlend Ropstad skriver seg tett inn på seg selv og andre.
Like sant som alt annet
Indie Recordings
Det har alltid vært noe nødvendig over Erlend Ropstads verk. I tekstene finnes en innstendig humanisme og tro på at sangene kan gjøre en forskjell, vekke noe i noen. Ofte har de en særegen kombinasjon av motstand mot religiøse dogmer og en hverdagslig tro på mennesket.
Allerede abonnent? Logg inn
En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.
Knut Vaages Fosse-opera er suveren musikkdramatikk. Nå settes den opp igjen.
Har du tenkt deg på en storkonsert i 2026? Jeg kan lett kjede meg på arenakonserter, men jeg har prøvd å få tak i billetter til to stykk: hva som helst av Rosalías «Lux»-turné – som jeg med dyp livssmerte må innse at jeg ikke får tak i – og Bad Bunny i Stockholm, der billetter med brukbar sikt ligger på 4500–6000 kroner. Ikke får jeg tak i, og ikke har jeg råd! Det er en mager trøst, men vi er mange i samme situasjon. The Guardian publiserte nylig en sak om ståa i livebransjen: De største stjernene dominerer markedet totalt, og konsertbillettene er blitt en ny type statussymboler. I saken intervjuet de en 20-åring som anslår at han går månedlig på arenakonserter. Han pekte på sosiale medier, spesifikt Tiktok, som en av årsakene til utviklingen: Videosnutter av artister som spiller nye låter for første gang, tar med en overraskelsesgjest, eller andre uventede øyeblikk, går viralt og skaper fomo (fear of missing out). Kampen om billettene er beinhard – men ikke nødvendigvis på grunn av musikken. Å være til stede på den riktige konserten gir et inntrykk av eksklusivitet – så lenge du viser det til verden. Er du heldig, kan du bli repostet, få nye følgere, ja, kanskje til og med få vist videoen din på nyhetssider, skulle det skje noe virkelig spesielt på scenen. For mange er denne følelsen av eksklusivitet viktigere enn sjølve konsertopplevelsen. En ting er hva dette gjør med publikums oppførsel (filming, filming, filming).