Kirsten Hansteen (1903–1974) var Norges første kvinnelige regjeringsmedlem da hun kom med i Einar Gerhardsens samlingsregjering rett etter krigen. NKP hadde gjort en stor innsats i motstandskampen, og regjeringen gjenspeilte Stortingets sammensetning før krigen – med ett eneste unntak: NKP fikk to regjeringsmedlemmer. Kong Haakon var blant dem som anbefalte det. I tillegg mente han det ville være passende med en kvinnelig statsråd.
Og Hansteen var et naturlig valg. Hun deltok i motstandskampen under krigen, hadde mistet sin mann, lederen for LOs juridiske kontor Viggo Hansteen, som ble skutt sammen med Rolf Wickstrøm i 1941. I likhet med ektemannen hadde hun bakgrunn fra Mot Dag, og begge kom fra embetsmannsfamilier. Nordahl Grieg var en nær venn av familien og gikk ut og inn av huset deres i Bernhard Herres vei på Smestad i Oslo.
Kirsten Hansteen var med i NKPs kvinneapparat og på slutten av krigen ble hun redaktør for kommunistenes avis Kvinnefronten. Det som skulle bli livsverket hennes, var tidsskriftet Kvinnen og Tiden, som på det meste hadde et opplag på over 10.000. Der var hun redaktør sammen med Henriette Bie Lorentzen, som var sentral i miljøet som etablerte Nansenskolen på Lillehammer. En rekke kvinner bidro i tidsskriftet, og i redaksjonsrådet satt Margarete Bonnevie, Gerda Evang (Kirstens søster, gift med Karl Evang), Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Nic Waal. I åpningsnummeret sto det en hilsen fra kronprinsesse Märtha.
Brant for fredssaken
Den røde tråden i tidsskriftet, og i Hansteens liv, var fredssaken. Hun satt på Stortinget for NKP fra 1945 til 1949 og var med i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, som ble stiftet på en kvinnekongress i Paris i 1945. Hun engasjerte seg også i ulike solidaritetskomiteer og Verdensfredsrådet.
– Det nærmeste vi kommer hennes valgspråk eller livsmotto, var: «Krig er ingen naturkatastrofe». Strofen var fra Nordahl Griegs utkast til minnedikt til Viggo Hansteen, som avviser at krig er en del av den menneskelige natur, sier Margrethe Guldal Einarsen, som har skrevet biografien «Våkne kvinner» om Kirsten Hansteen.
Men den optimistiske første etterkrigstida ble raskt avløst av den kalde krigen. Alt som hadde med fredssak å gjøre, ble stemplet som sovjetisk propaganda. Begge de to redaktørene, Hansteen og Bie Lorentzen, forsvarte den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948. Da skrev Halldis Moren Vesaas, som hadde møtt dem, at Hansteen var «farleg, rett og slett, av di ho er så inderleg sympatisk og menneskeleg og fin».
Kirsten Hansteen var gjennom hele livet opptatt av kultursamarbeid med Sovjetunionen og ledet flere delegasjoner dit, både i mellomkrigstida og etterkrigstida. På en delegasjonsreise i 1963 var Jens Bjørneboe og Oslos turistsjef Alfhild Hovdan blant deltakerne.
Noen dager etter hendelsene i Praha holdt Einar Gerhardsen Kråkerøy-talen, der han slo fast: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig». Det skulle langt på vei besegle skjebnen til Kvinnen og Tiden, som hadde kommunisten Kirsten Hansteen som redaktør.
Den svenske adelskvinnen
Det som skulle bli redningen for Kvinnen og Tiden, var den svenske godseieren Elisabeth Tamm, som tilhørte en av Sveriges rikeste familier. Hun residerte på Fogelstad i Södermanland, der godset var et levende politisk sentrum og fristed for mange radikale kvinner.
– Adelskvinnen Elisabeth Tamm hadde stor formue, var ugift, hadde ingen brødre og arvet godset med dets store politiske og økonomiske makt. Hun var en av de fem første kvinnene som satt i den svenske riksdagen, men hun oppdaget fort at selv om de hadde fått gjennomslag for stemmeretten, så betydde ikke det at kvinner fikk politisk makt. Hun tok derfor på seg å gi dem en politisk oppdragelse og kunnskap, sier Einarsen.
– Hun var en bauta i svensk kvinnebevegelse. Det er knapt en kvinne som fikk stor innflytelse, som ikke hadde vært innom Fogelstad.
Inn i dette særegne kvinnekollektivet kom Kirsten Hansteen.
– Tamm hadde merket seg Hansteens historie allerede etter henrettelsen av ektemannen i 1941. Hun ble henrykt da Hansteen ble statsråd i 1945. Da tok hun kontakt. Derifra ble det et veldig tett forhold mellom dem.
Kirsten Hansteen reiste dit så ofte hun kunne, fem-seks ganger i året. Fra 1945 feiret hun og hennes sønner jul på Fogelstad, og somrene tilbrakte de på godset. Det var et andre hjem for Hansteen og et paradis for ungene.
– Var det et romantisk forhold?
– Jeg beskriver det som et nært forhold med en romantisk dimensjon. Grunnen til at jeg skriver om det på den måten, er fordi det er vanskelig å forstå miljøet på Fogelstad uten å ta i betraktning at Tamm var en lesbisk kvinne. Om det har vært noen strid om hvordan man som historiker skal definere folks seksualitet, om det gir mening å kalle folk lesbiske i en annen tid, så mener jeg vi må bruke de ordene.
Tamm har sin egen plass i lesbisk politisk historie på grunn av måten hun levde sitt liv på; blant kvinner, for kvinner og sammen med en kvinne, Honorine Hermelin, som bedre kan beskrives som hennes livspartner enn som hennes venn.
«Det var et nært forhold med en romantisk dimensjon.»
— Margrethe Guldal Einarsen
Nesten 50 brev fra Hansteen til Tamm ble funnet i en skuff på godset i 2018. De ga ny innsikt i forholdet mellom dem.
– Om det ikke er mulig å slå fast at det var et kjærlighetsforhold, er det klart at Hansteen var svært glad i den tjue år eldre kvinnen, og det løper en romantisk tråd gjennom forholdet deres.
– Hvordan var møtet mellom NKP-eren Hansteen og det spesielle miljøet på Fogelstad, som blant annet var inspirert av Rudolf Steiner?
– De møtte hverandre på et menneskelig plan. Freds- og kvinnesaken forente dem. Men Hansteen ble absolutt påvirket. Det er lett å se i Kvinnen og Tiden, som var sterkt inspirert av Fogelstad.
Testamentet
Tamm var bekymret over hvem som skulle arve eiendommene og føre arven fra Fogelstadkretsen videre. Det opprinnelige miljøet rundt Den kvinnliga medborgarskolan var ikke så vitalt som før, og Tamm så en mulighet for at Kvinnen og Tiden kunne ta stafettpinnen videre.
– På et konkret nivå var det også det som skjedde, da Kvinnen og Tiden startet en demokratiskole etter svensk modell og flyttet den til Fogelstad. Blant foreleserne var Inger Hagerup og Nic Waal. Hva kan Tamm ha tenkt? Hun var en lesbisk kvinne og hadde ingen arving. Derfor kom hun til å se Kirsten Hansteen som en arvtaker, som hun håpet kunne drive det videre.
I 1949 opprettet Tamm et fond som ble forvaltet av Stiftelsen Viggo Hansteens minne, som finansierte tidsskriftet og ga redaktørene lønn. Tamm testamenterte den ærverdige hovedbygningen og mesteparten av formuen til Kvinnen og Tiden. Men den kalde krigen gjorde at tidsskriftet ikke ble det kraftsenteret Hansteen og Bie Lorentzen drømte om. Fredsengasjement ble stemplet som sovjetiske dekkoperasjoner og opplaget sank. De var lammet av den kalde krigen og kommunistfrykten. I 1955 bestemte redaktørene seg for å legge ned tidsskriftet og ba Tamm omgjøre testamentet. De innså at de ikke kunne videreføre arven. Den kalde krigen var for kald.
