Russland er blitt en større trussel – ikke bare gjennom frontlinjene i Ukraina, men også gjennom cyberangrep og økt aktivitet i Arktis og Baltikum. Vår egen forsvarssjef advarer nå om at vi ikke kan avskrive muligheten for at Russland forsøker å gripe inn mot Norge.
I forrige uyke sa Timothy Snyder det slik på Vestlandskonferansen: «Livet i Norge ville vært helt annerledes. Mange av mennene her ville vært i uniform. Dere ville levd et svært annerledes liv dersom ukrainerne ikke i praksis hadde forsvart deres grense de siste fire årene.»
Denne realiteten bærer også en moralsk byrde i norsk kulturpolitikk. Er vi enige om det?
Tydeligvis ikke. Nå i januar inviterte Norges musikkhøgskole ukrainske sangstudenter til urframføringen av et nyskrevet norsk verk med tekst av Dostojevskij. Sannsynligvis bor de inviterte i områder uten strøm og varme, daglig bombet av russiske raketter. Sannsynligvis har de venner som har mistet far eller mor i krigen. De kommer til Norge for å puste, men nei – her møter de Russland ikke i form av raketter, men i form av «kultur».
«Når kan vi bli enige om at Russland bruker kultur som myk makt i hybrid krigføring?»
Når kan vi bli enige om at Russland bruker kultur som myk makt i hybrid krigføring? Fortsatt fremfører vi russiske stykker på Nationaltheatret og i operaen. Oslofilharmonien arrangerer konsert med den russiske pianisten Nikolai Lugansky som solist i Griegs klaverkonsert, til tross for tydelig beskjed om at han flere ganger har krysset ukrainske grenser ulovlig.
Hvor lenge skal norske kulturinstitusjoner hevde at politikk og kultur er adskilt? Hvor lenge kan vi skjule oss bak retningslinjene fra Norsk teater- og orkesterforening? Hvis Ukraina hadde tapt, hvordan ville hverdagslige kulturarrangementer i Norge sett ut?
Musikkhøgskolens rektor Astrid Kvalbein har rett når hun sier at kunstfag og humaniora er blitt borte fra den politiske samtalen. Men vi må også spørre hvorfor. Kunst og samfunnsfag kan ikke være uten politikk, fordi de handler om oss mennesker. Vi reagerer på urett. Vi uttrykker det gjennom ord og musikk. I sin kjerne er kultur politisk. Å hevde noe annet er hyklersk.
Kulturlivet i Ukraina under krigen fremstår ofte som et fjernt ekko i Norge. Jeg kan telle på én hånd norske kulturinitiativ med reelle partnerskap i Ukraina. Men det er ikke bare Ukrainas kamp for sin egen frihet som står på spill – det er hele Europas fremtid, inkludert Norges. Det minste vi kan gjøre, er å slutte å late som om dette ikke angår oss. Vi må styrke vår kunnskap, for den er en del av beredskapen. La oss hedre deres innsats ved å stå fast ved prinsippene om sannhet, solidaritet og mot. Det er mitt budskap til norsk kulturliv.
