DebattGeopolitikk

De som betyr noe

Helge G. Galtrud (Lillehammer)

Ifølge NRK Dagsrevyen var «alle som betyr noe i verden», til stede på sikkerhetskonferanse i München. Norges finansminister var visst en av disse som betyr noe. Ubetydeligheter som presidenten i Kina eller statsministeren i India var ikke der. Hvis ikke NRK overså dem. Heller ikke ledere fra folkerike land som Indonesia, Pakistan, Nigeria og Brasil. Bare USA av de sju mest folkerike landa i verden var på konferansen, hvis vi skal tro på NRK.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Prostitusjon

Sex = arbeid?

Er det bytte av sex mot penger som omgjør sex til såkalt «arbeid»? Dette «arbeidet» ligner ikke annet arbeid. Her finner vi de elendigste arbeidsvilkårene, de største yrkesskadene, den største rettsløsheten og så videre og så videre. Hadde sex vært arbeid, ville kravene til denne delen av arbeidslivet stått i kø: Arbeidstilsynet ville slått alarm. Fagbevegelsen ville krevd ordnete lønns- og arbeidsvilkår. Det ville vært fanemarkering utenfor Stortinget i solidaritet med de som hadde de aller dårligste arbeidsvilkårene i landet. Det ville vært krav om utdanning og kompetanseheving og fagbrev, slik at yrkesveiledere i framtida kunne foreslå dette arbeidet for skoletrett ungdom og så videre. Men ikke noe av dette skjer, fordi prostitusjon ikke er arbeid, men kjøp av andres kropper til egen seksuell tilfredsstillelse.

Ellen Aanesen
Surrogati

Barn til salgs

I 1991 innlemmet Norge barnekonvensjonen i lovverket for å best mulig sikre barn grunnleggende rettigheter. 35 år senere har barnas vern i enkelte fundamentale sammenhenger likevel blitt betydelig svekket. Tendenser i samfunnet tyder dessuten på at vi beveger oss stadig raskere i denne retningen. Barn har nemlig gått fra å være et subjekt til å bli et objekt. De har gått fra å ha rettigheter til å selv være en rettighet. I Klassekampen 31. januar kunne vi lese om colombianske Luz som hadde «leid ut» livmoren til et homofilt norsk par som ønsket seg barn.

Ole Christian Vedvik
Atomvåpen

Atomtrus­selen må håndteres

Magnus Løvold tegner et bilde av mine argumenter i gårsdagens Klassekampen som jeg ikke kjenner meg helt igjen i. Upresis gjengivelse og hard ordbruk kan ta oppmerksomheten vekk fra kjernen i en viktig diskusjon. Drar man det litt langt, kan Løvolds innlegg også leses som en kritikk mot høgskoleoffiserers besøkelsestid i offentligheten. Jeg uttaler meg om atomvåpen under mandatet akademisk frihet. Vil man ikke det, må man også gi avkall på kritiske perspektiver fra innsiden om Norges bombing av Libya. Jeg tror ikke det er lurt for offentligheten å avskjære seg fra militære innsikter i de urolige årene foran oss. Løvold har rett i at empiri om atomkrig er vanskelig å oppdrive, naturligvis og heldigvis. Men at jeg ikke belegger påstandene om taktiske atomvåpens anvendelighet? Artikkelen Løvold kritiserer inneholder totalt 71 kildehenvisninger. Løvold begår en feilsitering vi må tro er utilsiktet.

Johan Kibsgaard