DebattKunst

Nasjo­nal­mu­seets biledtepper

Anne Grete Solstad (Lærer med utdanning i billedvev)

I fjor 19.7.25 etterlyste Karl Erik Harr i Klassekampen skulpturer av vår frodige stamme av figurative billedhoggere, skulpturer som var synlige både innenfor og utenfor det gamle Nasjonalgalleriet. Disse skulpturene står nå, ifølge Harr, stuet sammen i kjelleren på det nye Nasjonalmuseet og er til liten opplysning og glede for publikum. Harr er ikke alene om å sette spørsmål ved Nasjonalmuseets prioriteringer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Sikkerhet

Strengt hemmelig

PST-sjef Beate Gangås skriver i VG 10. februar at PST vil «være tett på» og at det typisk kan dreie seg om brudd på sikkerhetsloven. Da er det betimelig å stille et enkelt spørsmål: Hvorfor fikk Terje Rød-Larsens mange offentlige krumspring gjennom årene ingen synlige konsekvenser for sikkerhetsklareringen til hans daværende ektefelle, superdiplomaten Mona Juul – som var klarert for «strengt hemmelig»? Jeg har selv vært autorisasjonsansvarlig for sikkerhetsnivået «hemmelig», og det er vanskelig å se for seg at Utenriksdepartementet ikke på et tidspunkt måtte ha vurdert dette som en reell sikkerhetsrisiko. En slik sak ville normalt involvere Norsk Sikkerhetsmyndighet (NSM), og ved høy politisk betydning kunne vurderingen havnet på regjeringsnivå. Dersom konklusjonen var at Norge trengte Mona Juul i FNs sikkerhetsråd, følger det likevel av sikkerhetsloven at det må settes inn «kompenserende risikoreduserende tiltak». Sikkerhetsloven er nettopp samfunnets første forsvar mot korrupsjon, påvirkning og sikkerhetsmessige sårbarheter. Hvem var ansvarlig for opplagte brudd på sikkerhetsloven?.

Trond Olaf Haugland
Ukraina

Hva disku­sjonen handler om

Gro Byrkjeland anklager meg for å «viske ut» forskjellen mellom angriper og offer i Ukrainakrigen (Klassekampen 11. februar). At Russland er angriper er et empirisk faktum som vi gjør klokt i å ta innover oss. Dette har jeg gjort fra første stund, Byrkjeland henviser til og med til en artikkel jeg skrev få dager etter at krigen begynte, og hvor jeg påpekte Russlands folkerettsbrudd. ­Problemet med diskusjoner av denne typen er at noen (les: ­forsvarere av Nato/Vesten) er høyst selektive i ­omgangen med empiriske fakta. De ser ikke og vil ikke snakke om Nato og Norges angrepskriger og forstår ikke, eller vil ikke forstå, at disse krigene har gitt Russland presedens og unnskyldning for også å starte illegitime kriger.

Arne Overrein
Integrering

Segre­gering handler også om kultur

Klassekampen 12. februar peker Ubah Aden på noe viktig: For å forstå hvordan Oslo endrer seg, inkludert fremveksten av bostedssegregering, så kan vi ikke se bort fra politikk. Sagt på en annen måte, politikernes visjoner om en sosial bærekraftig byutvikling følges ikke opp av effektfull handling. Aden bommer ikke når det sies at «boligpolitikken i praksis overlates til markedet». Sammen med to medforfattere hevdet jeg selv nylig at det er «lite omsorg å spore» i både boligpolitikken og byutviklingen i Oslo. Der jeg likevel skiller lag med Abden, er når det hevdes at segregering er politikk og «ikke kultur». Når forfatteren etterlyser en politikk som skal resultere i mer sammensatte nabolag slik at ulike grupper møtes, er det relevant å se hen til forskningen på nettopp kultur og segregering.

Bengt Andersen