Ine Eriksen Søreide velges denne helga til leder i Høyre, med et klart mål om å bli Norges neste statsminister. Når hun har blitt konfrontert med sitt ansvar i Epstein-saken, har hun hittil unngått å måtte svare på det spørsmålet som jeg mener er hovedsaken:
I september 2018 ble Mona Juul utnevnt i statsråd til stillingen som Norges nye FN-ambassadør, som eneste søker. Det vil si at alle andre potensielle søkere var innforstått med at Juul var stilltiende forhåndsutpekt til jobben. Søreide har sluppet unna med at hun kjente seg inhabil i utnevnelsen av sin angivelig nokså perifere venninne, som nok ikke var så perifer allikevel. Det var derfor en settestatsråd som formelt loset utnevnelsen gjennom statsråd.
Dette er formaliteten. Realiteten er en annen. Når noen er forhåndsutpekt til den viktigste stillingen i norsk diplomati på tjue år, er det ganske åpenbart at utenriksministeren i det minste er innforstått med det, om hun formelt sett er inhabil eller ei. På dette tidspunktet kjørte regjeringen en massiv kampanje for å få Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd fra 2021. Dette var en topp prioritert sak for hele UD, selvfølgelig ledet av utenriksministeren, og for Statsministerens kontor, altså Erna Solberg. Da Juul ble utnevnt, var det klart hun skulle lede Norge i FN både fram til avgjørelsen om å få plass i Sikkerhetsrådet, og antakelig også representere Norge der om vi ble valgt inn. Slik ble det også.
«Søreide plikter å svare»
Alt flere år før hadde det gått pressemeldinger fra Epsteins stiftelse om støtte til IPI, ledet av Juuls ektemann Terje Rød-Larsen. Denne støtten ble bredt kjent i norsk offentlighet først gjennom oppslag i Dagens Næringsliv året etter utnevnelsen av Juul. Det er videre vanskelig å tro at Utenriksdepartementet, som dominerende bidragsyter til IPI, ikke var kjent med dette. Det er videre vanskelig å tro at det norske FN-miljøet på Manhattan ikke har vært kjent med det nære forholdet som i mange år hadde eksistert mellom Epstein og Rød-Larsen, der også ektefelle og familie var involvert. IPI holder til rett over gata fra FNs hovedkvarter. Om utenriksministeren var kjent med dette kan ikke jeg påstå, men hun skal ha vært rimelig godt vaksinert mot ryktebørsen i eget departement for å ikke kjenne til det.
Det spørsmålet jeg mener bør stilles til tidligere utenriksminister Søreide, og som hun plikter å svare på, er: Har hun vært klar over de nære profesjonelle og sosiale båndene mellom den nye ambassadørens ektemann og Epstein? Har hun tenkt over at dette kunne være problematisk for norsk diplomati? Selv etter at dette ble offentlig kjent i 2019, fikk Juul beholde jobben gjennom hele den perioden Norge faktisk satt i Sikkerhetsrådet, i 2021 og 2022. Hvorfor grep ikke utenriksministeren inn og sørget for en utskifting av FN-ambassadør før hun faktisk skulle representere oss i Sikkerhetsrådet?
Om ikke Juul har gjort sin arbeidsgiver oppmerksom på disse forbindelsene før hun fikk jobben, er det en ny stein som må legges til hennes byrde. Det alvorlige politiske spørsmålet gjelder utenriksministerens unnfallenhet før utnevnelsen, og spesielt etter at samrøret mellom Epstein og Juuls ektemann ble offentlig kjent.
For meg er det underlig at ingen journalister har gått tettere på Søreide med det reelle ansvaret hun hadde for å utnevne, og seinere beholde, en FN-ambassadør med så tette bånd til Epstein.
