Nobelinstituttet har gjort det klart at de ikke vil gi etter for krav om innsyn i hva som gitt av gaver, fordeler eller andre ytelser til medlemmer av Nobelkomiteen. Medlemmer av komiteen, som Asle Toje og tidligere minister Kristin Clemet, vil ikke svare på spørsmål om hva de (kanskje) har fått av gaver i kraft av vervet når mediene spør. Det på tross av at et flertall på Stortinget nå ber komiteen spille med åpne kort og åpne registrene.
Mangelen på åpenhet framstår som uforståelig uklokt i tillitskrisa komiteen står i etter avsløringene av Epstein-dokumentene. Formelt har nok komiteen sitt på det reine. Til E24 sier Erik Aasheim, kommunikasjonssjef for Nobelinstituttet, at de ikke underlagt offentlighetsloven og derfor ikke har plikt til å gi innsyn i gaver, reiser eller andre ytelser som er protokollført.
At noe er lov, betyr likevel ikke at det er rett. La oss se litt på situasjonen komiteen befinner seg i. Det er avslørt at Thorbjørn Jagland, som var medlem av komiteen i elleve år fra 2009 til 2020 og ledet den i seks år, angivelig har tatt imot gaver og tjenester for hundretusenvis av kroner. Attpåtil fra en overgripermilliardær som mistenkes for bånd til utenlandsk etterretning.
Jaglands rolle i Nobelkomiteen var en viktig del av relasjonen. Jeffrey Epstein har aktivt brukt vennskapet med «the Nobel-guy» som døråpner og til å øke egen status. Jaglands bilde hang på skryteveggen til Epstein, som han, ifølge en tidligere assistent og overgrepsofre, brukte når han lokket til seg kvinner han ville forgripe seg på. For mange var det vanskelig å mistenke at en mann med så nobel omgangskrets kunne være overgriper. Filene avslører også at Epstein skal ha organisert et møte mellom «Nobel-mannen» Jagland og Bill Gates. Det er en mann som ifølge amerikanske medier ganske åpenlyst trakter etter å få Nobelprisen for sitt filantropiske arbeid.
Gates har ikke fått Nobelprisen, og vi vet ikke hva de snakket om. Likevel illustrerer sakene at innflytelsen medlemmene har over Nobelprisen, gjør dem til mål for krefter som ønsker å påvirke prisen. Nettopp derfor bør komiteen og dens medlemmer være de første til å ønske full åpenhet velkommen.
«Vi kan ikke lenger la tvilen komme elitene til gode»
La det være klart. Jeg tror ikke en åpning av gaveregisteret vil vise noe dramatisk eller spennende. De av medlemmene som har valgt å være åpne, har ikke mye å melde. Noen har ikke fått noe som helst. Andre har rapportert inn et slips.
Jeg blir overrasket om medlemmene som nekter hemmelighold, har verre svin på skogen. Kristin Clemet har et brokete politisk rulleblad med innføring av skadelige testregimer og teoritung skole for de minste i skolen, men jeg har aldri møtt noen som mistenker henne for korrupsjon.
Asle Toje liker å skrive dystre spådommer om innvandrerpåført sivilisasjonskollaps, for så å rømme inn i offerrollen og sutre sin nød til Wolfgang Wee når han møter motbør. Men han virker ikke som typen til å la seg smøre. Hemmeligholdet skaper likevel skadelig tvil.
Kanskje er Jaglands fadese en god anledning til å ta en større debatt om hele Nobelkomiteen. I dag oppnevnes medlemmene av Stortinget, og plassene gis gjerne som påskjønnelse eller plaster på såret til politikere over middagshøyden. Denne formen for utnevning bidrar til å skape et utydelig skille mellom pris og politikk.
Et forslag fra Bjørnar Moxnes i Rødt om å erstatte politisk utnevnelser med kandidater valgt på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner i fredsarbeid og nedrustning, har møtt motstand. Kritikere advarer om at det kan oppfattes som knefall for autoritære krefter. Legitimt poeng, men hvis Nobelinstituttet og medlemmene insisterer på hemmelighold når folket og stortingsflertallet krever åpenhet, bør reformkrav tilbake på bordet.
I en ideell verden burde komiteen få stått på sin rett, men vi er ikke der. Vi lever i en post-Epstein tid, hvor det ikke lenger holder at elitene våre sier «stol på meg». Mens jeg skriver dette, er Økokrim på vei inn døra for å ransake leiligheten til Thorbjørn Jagland. Vi kan ikke lenger la tvilen komme elitene til gode.
