Fredag i forrige uke presenterte Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) sine trusselvurderinger for Norge. Den militære E-tjenestens rapport, som på en måte er hoveddokumentet, drøfter overhodet ikke om forholdet til USA kan utgjøre en potensiell sikkerhetstrussel for Norge. Uavhengig av hva vi måtte mene om dette, må det være en opplagt oppgave for E-tjenesten å analysere og vekte slike utfordringer. Men det er det åpenbart ikke.
I stedet ser tjenesten det som sin jobb å usynliggjøre eller omskrive det faktum at USA og Trump er i ferd med å endre den geopolitiske orden. Politiske endringer som Washington utløser og tar initiativ til, framstilles i forskjønnende ordelag, som noe nøytralt som bare skjer, mens Kinas reaksjoner på dette beskrives som offensive tiltak, som truer den «regelstyrte verden». Trumps proteksjonistiske og vilkårlige tollbarrierer og konsekvente tramping på WTO-regelverket er overhodet ikke behandlet, mens nærmest alt Beijing gjør, blir framstilt som en trussel. Elefanten i rommet forblir usynlig, mens trusselen fra Kina – og ikke minst Iran! – blåses opp til enorme dimensjoner. Russland har selvsagt en viktig plass i trusselvurderingen, men Kina, Iran og Nord-Korea? Det er som Julie Wilhelmsen sier til Klassekampen: «Det blir åpenbart at det er et sterkt filter mellom den virkeligheten vi står i, og E-tjenestens beskrivelse av den».
Å lese E-tjenestens rapport er som å bevege seg gjennom en speilsal, der alt er forvridd. USAs rolle usynliggjøres, mens Russland og Kina ses som årsak til økt spenning, for eksempel i Arktis, selv om Beijing her holder en utpreget lav profil. Til Klassekampen sier Øystein Tunsjø ved Forsvarets høgskole at Kinas aktivitet i Arktis ikke utgjør noen militær trussel for Norge.
«USAs rolle usynliggjøres»
«Kina ønsker en annen verdensorden som er mindre basert på internasjonale organisasjoner og internasjonal lov og rett», sier E-sjef Nils Andreas Stensønes til Klassekampen. Det er nærmest å snu verden på hodet. Alle har jo sett hvordan Trump setter internasjonale avtaler til side, trekker USA ut av internasjonale organisasjoner og viser åpenlys forakt overfor folkeretten. Kina har i denne situasjonen vært en forsvarer av den internasjonale orden, ikke minst det globale systemet for handel. Hele Kinas eksportdrevne industri er avhengig av at dette systemet består. Beskrivelsen av Kina som et land som vil bryte ned dagens regelbaserte orden, er selve det analytiske hovedgrepet i rapporten.
Stensønes skriver at «stormakter prioriterer åpenlyst egeninteresser for rask vinning, og vi ser tilbakekomsten av interessesfærer, hvor den sterkestes rett rår», noe han framstiller som ønsket av Beijing og Moskva. USAs politikk framstilles på sin side i nøytrale, diffuse termer, mens Kina tillegges all verdens skumle hensikter. Det sies at Beijing utnytter et «fellesskap av autoritære stater for å øke sin innflytelse globalt», uten at det overhodet nevnes at den største sammenslutningen av autoritære stater nå er samlet i Trumps «Board of Peace».
PSTs sikkerhetsrapport følger i E-tjenestens spor. I stedet for å gi et generelt og bredt bilde av utfordringene, inkludert USAs militære trusler, plukker PST ut noen få land – selvfølgelig Russland, men også Kina og Iran. Iran er nevnt hele 46 ganger i rapporten, fullstendig uproporsjonalt i forhold til den reelle trusselen prestestyret utgjør for Norge. Kina er til sammenlikning nevnt 18 ganger, Russland 19, mot USA bare én gang – og da i en generell beskrivelse av konflikten mellom Israel, Iran og USA.
Poenget med slike sikkerhetsanalyser er å gi edruelige og allsidige vurderinger av utfordringene vi står overfor. «Vi trenger at noen gir oss mest mulig oppriktig informasjon og presise offentlige analyser», sier Henrik Thune til Klassekampen. Det får vi ikke her. Elefanten i rommet nevnes ikke. I stedet vendes USAs egenrådige politikk til et kvasiargument mot Kina. Man kan spørre seg om E-tjenesten og PST først og fremst ser seg som formidlere av trusselbildet Washington til enhver tid holder seg med. USA er i ferd med å trekke ut proppen av europeisk og norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men de som skal passe på, opptrer som de tre vise apene, som ikke ville se noe, høre noe eller si noe.
