Rotterdam har i halvannen uke vært transformert til en filmby. Hvert år i starten av februar fyller International Film Festival Rotterdam (IFFR) kinoer, gallerier og kulturhus med et program som spenner fra spillefilm til performance, fra dokumentar til videoinstallasjon. Folk strømmer til visningene, og i lobbyer og kafeer blandes et påfallende internasjonalt publikum av bransjefolk, kritikere og vanlige filminteresserte. I år har festivalen hatt flere norske innslag, blant annet verdenspremiere på Itonje Søimer Guttormsens spillefilm «Butterfly».
Det er lett å glemme, i en norsk sammenheng der filmåret gjerne oppsummeres med en håndfull titler, hvor mye som faktisk lages der ute. Rotterdam er en påminnelse, og her eksperimenteres det med form, språk, formater og medier. Festivalen har siden 1972 profilert seg som et alternativ til Cannes’ og Venezias røde løpere med et særlig fokus på eksperimentell film, kunstnere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten, og kanskje viktigst av alt: filmskapere som opererer i grenselandet mellom bildekunst og kino.
James N. Kienitz Wilkins’ «The Misconceived» er et slags sinnbilde på dette grenselandet: en 3D-animert oppussingskomedie om en mislykket filmskaper som jobber for sin gamle studiekamerat, nå en suksessrik skulptør. Referanser til Whitney-biennalen, Artforum, samt filmselskapene A24 og Neon, kastes ut om hverandre i en tragikomisk fortelling om kulturell relevans. Charlotte Zhangs «Tycoon» opererer i et annet register: et dystopisk Los Angeles rammet av kakerlakkinvasjon, og politihelikoptre som sirkler rundt i en tåkebelagt himmel. Filmet i bevisst lo-fi-estetikk følger vi to småkriminelle venner som ser sin sjanse i kaoset.
Norske kunstnere og filmskapere har også ofte stått på programmet til IFFR. Ane Hjort Guttu, som arbeider i grenselandet mellom kunst og dokumentar, er blant annet en gjenganger. Itonje Søimer Guttormsen har hatt premiere på alle sine siste filmer i Rotterdam: kortfilmen «Retract» i 2017, langfilmdebuten «Gritt» i 2021 og nå i år altså «Butterfly», som var plukket ut til konkurranseprogrammet Big Screen.
Av andre norske bidrag kan nevnes kortfilmene «Trolsk» av Edith Morris, som er filmet i Lofoten, og Marianne Ulrichsens «Smerteterskel» om en tolvåring som sliter med bryting og foreldrenes skilsmisse. Norge var også representert gjennom samproduksjoner: Annemarie Jacirs historiske drama «Palestine 36» om det arabiske opprøret mot det britiske Palestina-mandatet i 1936 og Roy Cohens personlige dokumentar «Far from Maine» om vennskap og tap i Israel og Palestina.
Den norsk-svenske samproduksjonen «La belle année» av Angelica Ruffier tok hjem juryens spesialpris i Tiger-konkurransen (Tigeren er festivalens logo). Juryen beskrev filmen som et intimt portrett av en kvinne i sorg og mente den ga «et perspektiv på kvinnelighet som altfor sjelden portretteres i film».
Hovedprisen gikk til sørafrikanske «Variations on a Theme». Filmen, som handlet om koloniale etterlatenskaper, var støttet av festivalens Hubert Bals Fund. Oppkalt etter festivalens grunnlegger har produksjonsfondet siden 1988 støttet over 1400 prosjekter fra regioner med begrenset filminfrastruktur. Hubert Bals Fund kan ses som en forløper til mindre, liknende ordninger som norske Sørfond, initiert av Film Fra Sør.
«Streng kuratering har lenge vært en styrke»
Årets Big Screen-pris gikk til bangladeshiske «Master» av Rezwan Shahriar Sumit.
Selv registrerer jeg at festivalen programmerer smalt fra Europa og Nord-Amerika, mens utvalget fra andre kontinenter favner bredere, noe som gjør det vanskeligere å navigere programmet. Det er en verdig sak å ville gi plass til historier som ellers ikke når fram, men det er nettopp en streng kuratering som lenge har vært Rotterdams styrke. En programkomité med tydelig stemme gir festivalen retning og fungerer som kvalitetsmarkør. Etter at festivalen i 2022 av økonomiske hensyn sa opp store deler av den erfarne programstaben, virker denne stemmen svakere,m og det merkes i årets program.
Likevel er det øyeblikk der Rotterdam viser hva festivalen kan være. For meg var et høydepunkt å se François Ozons «L’étranger» og løpe ut da rulleteksten kom for å rekke Malek Bensmaïls «The Arab» – to filmer som begge tar utgangspunkt i Albert Camus’ klassiske roman («Den fremmede»), men fra ulike ståsteder. Ozons film er et mer litterært lojalt kostymedrama, mens Bensmaïl har laget en kreativ tolkning av den navnløse «araberen», som hovedkarakteren Meursault skyter på stranden.
En av gledene ved å se mange filmer på rad, særlig på en festival som IFFR der kortfilmer og mellomformater har en naturlig plass i programmet, er nettopp dialogene som oppstår mellom visningene.
