– Jeg skammer meg

Det jeg gjør nå, er illojalt, sier Hilde Rød-Larsen.

Forfatteren sitter ved et antikt kjøkkenbord i en leilighet på Tøyen i Oslo. Det er tidlig formiddag, hun har tent stearinlys, og utafor vinduet rusler en flokk godt polstrede barnehageunger forbi.

Ingenting her vitner om at familien hennes er sentrum for en politisk skandale av internasjonale dimensjoner. De siste dagene er det blitt avslørt at flere norske samfunnstopper har vært tett koplet til den nå avdøde seksualforbryteren Jeffrey Epsteins nettverk av mektige mennesker verden over.

En av dem er den tidligere diplomaten Terje Rød-Larsen – Hilde Rød-Larsens far. Også selv ble hun på et tidspunkt viklet inn.

Forfatteren har invitert Klassekampen hjem, og nå spør hun seg hvorfor.

– Jeg kommer til å si ting som er kritiske mot faren min. Hvorfor gjør jeg det? Er jeg et forferdelig menneske da? Å snakke kritisk om sin egen far i offentligheten er ikke lojalt.

– Er lojalitet en viktig verdi for deg?

– Lojalitet er et vakkert ord, sier hun.

– Det går inn i problemets kjerne. Epstein-saken er grotesk. Jeg er rystet i mitt innerste. Men jeg har visst om at det finnes korrupte elitenettverk som er basert på at man gjør tjenester for hverandre – og som er bundet sammen av en form for pervertert lojalitet.

– Hva i helvete?

Nyhetssakene om Jeffrey Epsteins forbindelser til Terje Rød-Larsen, diplomaten Mona Juul, tidligere statsminister Thorbjørn Jagland og kronprinsesse Mette-Marit har kommet på løpende bånd de siste dagene.

Det er blant annet kommet fram at diplomatparet Rød-Larsen og Juul fikk kjøpt en leilighet på Frogner i 2018 til det som i Dagens Næringsliv er omtalt som «halv pris», takket være Epsteins innblanding. Parets barn – Hilde Rød-Larsens halvsøsken – er oppført i Epsteins testamente med store summer. Da Terje Rød-Larsen stadig var leder for tankesmia International Peace Institute (IPI), fikk senteret betydelige pengegaver fra Epstein.

Hilde Rød-Larsen er datter av Terje Rød-Larsen og hans tidligere kone, oversetteren Merete Alfsen. Da de skilte lag i 1982, var Hilde åtte år, og hun tilbrakte halve tida med faren.

– Jeg vokste opp tett på ham og var veldig pappa-jente da jeg var liten.

Hun er fortsatt veldig glad i faren sin, forteller hun.

«Min fars valg av mennesker å være sammen med er et stort mysterium for meg.»

— Hilde Rød-Larsen, forfatter

– Men etter hvert har jeg skjønt at noe ikke er som det skal. Mange sier at de ser på foreldrene sine med et mildere blikk når de selv får barn. For meg har det vært omvendt. Jeg har tenkt: Hva i helvete?

Terje Rød-Larsen har levd et liv i maktas sentrum, som toppolitiker i Arbeiderpartiet, leder for IPI, ambassadør og fredsforhandler. Han har bodd verden over og pleiet relasjoner til noen av verdens mektigste mennesker.

Dattera hans har valgt et annet liv. Hun har jobbet i forlag, skrevet og oversatt bøker og bosatt seg i en nøktern leilighet på Oslos østkant.

– Jeg har valgt å bygge opp voksenlivet mitt basert på andre verdier og en annen livsstil. Jeg har ikke hatt jobber som gjør at jeg har tjent masse penger, men jeg har heller ikke lengtet etter det.

– Hvordan er relasjonen mellom deg og faren din?

– I perioder har det vært ingen kontakt, men jeg har kontakt med ham nå. Jeg har nesten ikke sett ham i mitt voksne liv, fordi han har bodd i utlandet og levd et veldig, veldig annet liv enn meg.

Klassekampen har kontaktet Terje Rød-Larsen og hans advokat. De har ikke besvart vår henvendelse.

Kaller romanen et varsel

Oppveksten med Terje Rød-Larsen som far har gitt forfatteren innblikk i kretser få har adgang til, og i romanen «I hvalens buk», som utkom i høst, skildrer hun nettopp et slikt miljø.

Vi møter frisøren Maud, oppvokst på Bygdøy som datter av en mektig reklamemann. Som tenåring fikk hun være med på farens store nettverksfester i hagen, hvor mennesker fra samfunnets elite skålte i sjampanje og utvekslet hemmeligheter. Lenge lå det i kortene at hun ville få en rolle i farens PR-imperium.

I stedet brøt Maud kontakten med ham tidlig i 20-årene. Et stykke ut i romanen får leseren vite årsaken: Mauds oppdagelse av «Rommet», en liten, uoffisiell og korrupt gruppe mektige mennesker fra presse, forlag, finansverden, politikk og diplomati, som hjelper hverandre til makt og status. Mauds far var midt i det hele.

Påfallende? Ja – og det er ingen tilfeldighet, forteller Rød-Larsen. Da hun kontaktet Klassekampen, var det til dels fordi hun var i stuss over at ingen journalister hadde sett hvor tett forbundet romanen var med hennes eget liv.

– Hvor mye av det du skriver er ekte, og hvor mye er fiksjon?

– Det er fiksjon. Ingen av karakterene er bestemte mennesker. Men det er en replikk i boka hvor en påpeker at det høres ut som en krim, sier Rød-Larsen.

Replikken faller på en uteservering på Sagene, der Maud forteller to venner om «Rommet». Det er Abi som vantro kommenterer at det lyder som plottet i en krimroman.

«‘En ganske platt krim’, sier Maud tørt, ‘for det her er jo forslitte greier, ikke sant. Men dette er ikke en roman, det er virkeligheten.’»

– Den setningen mener jeg. Dette peker på noe som utspiller seg i virkeligheten, sier hun.

– Jeg har vært interessert i dette på bakgrunn av ting jeg har sett og hørt.

Rød-Larsen har kjent til mekanismene som skildres i romanen – og som det nå er blitt klart at har eksistert i toppsjiktet av norsk politikk og diplomati.

– Jeg har tenkt på denne boka som et varsel. Dette skjer blant oss – og ikke bare knyttet til Epstein-saken. Når blodtåka har lagt seg, må vi undersøke hvordan det kunne skje, også i det mindre spektakulære: vennetjenester forkledd som lojalitet.

«Pur luksus» i Paris

Også selv har hun på et tidspunkt nytt fordelene av farens Epstein-relasjon. TV 2 skrev denne uka at Hilde Rød-Larsen bodde i Epsteins leilighet i Paris sammen med sin daværende kjæreste i 2012.

I en e-post takket hun ham for lånet – «pur luksus» – og ytret at hun håpet å få møte ham og takke ham ordentlig i Oslo.

– På dette tidspunktet var Epstein også dømt. Hvordan tenkte du om det da?

– Dette har virkelig gitt meg grunn til selvransakelse. Jeg visste at han var dømt, for dette fortalte faren min. Derfor tror jeg ikke på dem som sier at de ikke visste om det, for så vidt jeg vet, var Epstein selv åpen om det. Han hadde i hvert fall ikke skjult det overfor faren min, sier hun.

– Jeg hadde et veldig ureflektert forhold til det. Jeg hadde kjempedårlig råd og skulle gjøre research i Paris i forbindelse med en oversettelse. Faren min kunne fikse at jeg kunne bo gratis. Det var fullstendig bevisstløst. Jeg skammer meg selvfølgelig veldig over det. Så kom jeg inn i den leiligheten, og det var rett og slett ekkelt å være der.

– Vil du beskrive den?

– Den var svær og smakløs. Den var full av bilder av kjente mennesker, dårlige, uestetiske og uspektakulære bilder.

– Hva tenkte du om vennskapet mellom faren din og Epstein den gang? Har du reflektert over det siden?

– Min fars valg av mennesker å være sammen med er et stort mysterium for meg. Men jeg har skjønt at faren min har en dragning mot spektakulære mennesker: folk i høye politiske posisjoner eller som har mye penger. Det har føyd seg inn i det for meg. Det har vært så mye, og den gang tenkte jeg at dette bare var en liten del av det. Men jeg har aldri truffet Epstein.

– Har du hatt noe kontakt med ham utover lånet av leiligheten og e-posten? Har du fått andre gaver eller lånt andre ting?

– Nei, sier Rød-Larsen.

Ved et par anledninger vekslet hun ord med Epstein, forteller hun. En gang ringte Terje Rød-Larsen henne og hadde samtidig Epstein på tråden. Han var nysgjerrig på en som hadde studert samtidig med henne i London, Celina Midelfart.

– Det var det. En annen gang, for kanskje tolv år siden, var jeg i New York i én uke for å passe på pappa, fordi han hadde operert kneet. Da var pappa veldig opptatt av at jeg skulle sende bilder av ham til Epstein, så jeg tror jeg sendte bilder fra mitt private nummer av pappa som satt i rullestol.

Var med i møter og middager

De siste dagenes avsløringer av farens Epstein-koplinger har gitt Rød-Larsen det hun beskriver som «kronisk kvalme». Samtidig kjenner hun på lettelse.

– Det er en tragedie for meg og familien min at disse uhyrlighetene blir brettet ut i offentligheten. Men samtidig kjenner jeg at det er riktig. Vi må se på hva enkeltindividene har gjort, blant annet min egen far – hvis bare halvparten av det som er kommet fram, er sant, er det jo helt forferdelig.

– På hvilken måte har du vært vitne til slike nettverk?

– Det er ikke sånn at jeg har vært vitne til kriminelle handlinger. Men jeg var en skikkelig pappa-jente. Han var en snill og kjærlig far, men han skaffet ikke barnevakt hvis han skulle gjøre noe. Jeg var et behagelig barn som satt musestille og leste en bok, så jeg var med på mange møter og middager, sier Rød-Larsen.

Det ble etter hvert klart for henne at mange av disse menneskene var venner fordi de tilhørte samme samfunnssjikt, ifølge henne.

– Det er noe skummelt og feil ved det. Det gjør at det danner seg elitenettverk. Man er bundet sammen ved at man beveger seg høyt oppe i samfunnet og har makt.

Det betyr ikke nødvendigvis at det skjer kriminelle ting, understreker hun.

– Men det er lett å miste gangsynet. Det blir et elitistisk ekkokammer, hvor det etablerer seg usunne normer som ikke gagner samfunnet vårt.

– Har du vært sjokkert de siste dagene?

– Jeg er sjokkert nå. Jeg er veldig sjokkert.

– Kjente du til noe av det som nå er blitt avslørt?

– Ja, noe har jeg kjent til.

– Hva da?

– Jeg har skjønt at det var noe med den leiligheten, for eksempel, men jeg har ikke visst hva, sier hun og viser til Juul og Rød-Larsens bolig på Frogner.

– Og jeg har jo visst at faren min kjente Jeffrey Epstein. Men jeg har unngått å snakke om disse tingene, fordi jeg ikke har villet vite av det.

– Tenker at de gjør gode ting

Epstein-dokumentene har avslørt at finansmannens innflytelse strakte seg lenger enn de fleste av oss kunne ane. Hvorfor var så mange mennesker villig til å trosse normer og lover for å vinne en plass i hans vennegruppe?

Spørsmålet stilles av en av figurene i Hilde Rød-Larsens roman, da om medlemmene av «Rommet»: «Men hvordan kan de leve med seg selv?»

Maud svarer: «Vet du, det klarer de så fint. Faktisk tror jeg at de tenker på seg selv som gode mennesker.»

– Jeg er interessert i det psykologisk, men også på samfunnsnivå. Jeg tror lojalitetsbegrepet er veldig sentralt. Det er mange av dem som faktisk tenker at de gjør gode ting, fordi de hjelper vennene sine, sier Rød-Larsen.

– Da vi snakket sammen på telefon, sa du at du var overrasket over at ingen hadde plukket opp likhetene mellom romanen og virkeligheten?

– Grunnen er sikkert at det er ganske få som har lest boka. Likevel syns jeg at man ved bare å lese salgsteksten kan skjønne at det er noe å nøste i her, også gitt at jeg har det etternavnet jeg har.

Også Rød-Larsens roman «Diamantkvelder» fra 2022 hadde koplinger til virkeligheten – det i så stor grad at den igangsatte en prosess hvor flere kvinner, inkludert Rød-Larsen, varslet om den kjente psykiateren Finn Skårderud.

Det var imidlertid ikke norske aviser som først undersøkte romanens basis i virkeligheten, men danske Information.

– Du sa noe av det samme om den romanen, men ble møtt med mange motforestillinger: Vi er nærmest blitt oppfostret til å tenke at vi ikke skal blande inn forfatterens privatliv?

– Jeg er en samfunnsbevisst borger og forfatter. All kunst utspiller seg i samfunnet, og kunsten har en rolle. Noen ganger kommenterer kunsten virkeligheten direkte, og det er ikke skadelig for kunsten at den berører samfunnet utover kunstlivet. All kunst skal ikke det, men noen ganger skjer det, og da er det naturlig å gå inn i det, sier hun.

– Frode Helmich Pedersen mente at min «Diamantkvelder» avlivet en hel litterær epoke fordi den var så navlebeskuende. Men det finnes faktisk litteratur som vender blikket utover – også skrevet av meg – som sier noe om ting som er relevante i vår samtid.

Vanlige, spektakulære liv

Da Rød-Larsen skrev debutromanen sin, «Sommertid», var hun imidlertid opptatt av at ingenting spektakulært skulle skje i boka. Hun beskriver den som «stille».

– Det er godt skjult, men den boka er et opprør mot faren min. I romanen ville jeg vise respekt for det lille livet. Jeg har stor respekt for det lille livet og er opptatt av det dramatiske, vakre og store som er i vanlige øyeblikk i helt vanlige liv. Det synes jeg er spektakulært.

Det som avdekkes i mediene i disse dager, er selve motsatsen.

– Det er så viktig. Men jeg sørger over at menneskene nå mister uskylden sin. Alt er så forferdelig, og så kommer dette på toppen, sier Rød-Larsen, tydelig rørt.

– Jeg mistet egentlig uskylden for lenge siden. Jeg har levd et liv hvor jeg synes jeg er blitt fratatt en uskyld fra jeg var liten, som jeg sørger over selv.

– Hva har det skyldtes?

– Jeg har hørt så mye og blitt eksponert for det spektakulære og grenseoverskridende. Det har sneket seg inn hele livet mitt, selv om jeg har forsøkt å holde avstand til det.

– Hva tror du det gjør med folk å få eksponert disse maktmiljøene?

– Jeg tror det er veldig ødeleggende. Jeg håper at vi ikke blir harde av det. Vi må orke å fortsette å være myke. Det er mye løgn i mediene nå – folk lyver, og så må de gå tilbake på det når det kommer ny informasjon. De bare fortsetter å unndra seg ansvar for å beskytte seg selv. Jeg synes det er så avskyelig.

«Jeg skulle ha stilt flere kritiske spørsmål i stedet for å vike unna.»

— Hilde Rød-Larsen

Mange av dem som nå undersøkes for blant annet korrupsjon, er høyt utdannede og har hatt høyt betrodde stillinger, påpeker hun.

– Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er en opphopning av nordmenn i denne saken. Jeg er så glad i landet mitt, men vi er også skinnhellige og selvgode og dypt umoralske. Hvordan vi forvalter oljeformuen, er umoral på høylys dag. Det er klart det gjør noe med oss. Jeg tror vi er en bitte liten nasjon med et mindreverdighetskompleks, som har fått veldig mye penger mellom hendene.

– Jeg skammer meg

– Hvorfor velger du nå å snakke om din egen far?

– Det står på baksida av den forrige boka: «Det vi ikke sier noe om, det fortsetter.» Folk som vet om noe galt eller har gjort noe galt, unndrar seg. Jeg mener at den eneste måten vi kan få slutt på strukturell urett på, er å avdekke det. Det må fram via individuelle historier, og da har man individuelt ansvar for å si fra, sier hun.

– Som under metoo. Det var en tsunami av vitnesbyrd, og det må nesten til. Så må man klarne hodet og se hvordan disse historiene henger sammen.

De siste dagene har hun vært full av sinne, men også av selvransakelse, forteller Rød-Larsen.

– Er det noe jeg kunne gjort annerledes? Jeg skulle ha stilt flere kritiske spørsmål i stedet for å vike unna, sier hun.

– Jeg skammer meg jo. Jeg skammer meg over faren min. Sånn jeg reagerer på skam, er at jeg vil snakke høyt om det. Skam fører til taushet, og taushet kan være farlig.

– Hva skammer du deg over?

– Dette går på tvers av mine prinsipper. Jeg har mange feil og mangler, men jeg er opptatt av å være en god samfunnsborger. Jeg har en dyp kjærlighet til velferdsstaten. Jeg er opptatt av å opprettholde den.