Det umulige valget

Juan vet ikke hva han skal gjøre. Hvis han ikke drar tilbake på jobb, vil han få sparken. Trusselen var ikke så direkte da sjefen ringte dagen før. Men den lå der mellom linjene: Kom deg tilbake på jobb, eller så er du ferdig hos oss.

Juan kan ikke miste jobben på verkstedet. Han har regninger å betale – ikke minst leia for huset familien endelig har flyttet inn i, etter alle årene i den mørke kjelleren. Men hvis han gjør som sjefen har bedt om, er det også en risiko for at han aldri får vende hjem igjen til huset med kona og de to døtrene sine.

Det er allerede blitt kveld, utenfor er det kaldt og mørkt. Juan sitter i en myk sofa inne i det lille huset i et stille arbeiderklassenabolag i Minneapolis. Øynene hans er røde og våte. På små hyller på veggene står keramikkfigurer av jomfru Maria. Juan sier at han ennå ikke vet hva han skal gjøre. Ved sida av ham sitter kona Luna og gråter høyt.

– Vi har vært her i 25 år, sier hun.

– Aldri har vi opplevd en frykt som dette.

«Nå dreper de hvite amerikanere»

Da vi kjørte hit i leiebilen vår, passet vi på at ingen fulgte etter oss. Vi parkerte hundre meter unna adressa vi hadde fått og gikk den siste biten til fots. Da vi gikk opp trappa, utløste bevegelsen vår et sterkt lys som blendet oss. Det kom fra en lampe som hang ved sida av inngangsdøra.

Inne i huset kunne familien, på en liten skjerm, se to hvite menn utafor døra, fanget på film av et kamera vi ikke kunne se. Luna var redd for at de var blitt lurt. Kanskje var vi ikke journalister fra Norge? Kanskje var vi føderale agenter fra innvandringspolitiet Ice? De tok sjansen og slapp oss inn.

«Vi har aldri gjort noe ulovlig. Vi vil bare jobbe og hjelpe samfunnet»

— Luna

Stua er varm. Fra det åpne kjøkkenet lukter det caldo de camaron, en sterk habanero-suppe med kongereker. Fra en høyttaler strømmer lav pianomusikk. Foruten Juan og Luna er også deres to døtre og en nevø i 20-årene til stede. Den eldste dattera har fått røde roser av kjæresten. «Para mi reyna», til min dronning, står det på et bånd som er festet rundt blomstene.

Juan og Luna er ikke deres ekte navn. Det middelaldrende ekteparet har gått med på å fortelle sin historie så lenge vi holder identiteten deres hemmelig. En tv på veggen viser lydløse Youtube-videoer fra karneval i meksikanske byer. Familien kom hit fra det sørlige Mexico i år 2000. De er nå to av et sted rundt 14 millioner papirløse innvandrere i USA.

De kom hit på jakt etter jobber og bedre liv. Nå har Juan og Luna bodd lenger her enn i fødelandet. Begge døtrene er født her og er amerikanske statsborgere.

Det er Minnesota som er hjemme nå.

Men de siste to månedene har familien knapt vært ute av huset. Dagen før snødde det. De var begge livredde da Juan måtte ut for å måke snøen bort. Han hadde hele tida på seg høretelefoner der han kunne høre stemmen til Luna. Hun sto inne i huset og overvåket gata begge veier gjennom vinduene.

Slik har de begge stått, dag etter dag, uke etter uke, etter at Donald Trump slapp løs Operation Metro Surge i desember, og sendte rundt 3000 føderale agenter på deportasjonsjakt til Minnesota. Og i hus etter hus, i nabolag etter nabolag, står andre familier på samme måte og frykter at det verste er på vei.

– Nå dreper de til og med hvite amerikanere. Så hva kan vi latinos vente oss da? sier Juan.

«Akseptert at vi kan dø»

På en ellers tom parkeringsplass, ved en tom park et stykke utenfor Minneapolis, står mørke biler med sota ruter på rekke og rad. Det er vanskelig å se dem fra veien, men observatørene som har oppdaget dem, slår fast at det til sammen er minst ti biler.

«Det er Ice», sier en stemme over sambandet i bilen der vi sitter sammen med tre observatører. Den siste timen har vi patruljert arbeiderklassenabolaget Richfield på utkikk etter Ice. Nå bestemmer observatørene seg for å konfrontere Ice-bilene de har funnet. Målet er å tvinge dem til å flytte seg og forpurre eventuelle planer agentene har om å gjennomføre nye raid.

– Vi har alle akseptert at vi kan dø, sier den unge, hvite dama som sitter i passasjersetet.

Hun går under navnet Bruja Roja, spansk for «Den røde heksa». Mens hun blåser røyk fra en e-sigarett ut i lufta, følger hun lyden fra samtaler mellom patruljer som snakker sammen via den krypterte meldingstjenesten Signal. Hun forteller at hun har patruljert disse nabolagene i flere uker nå. Det er det minste hun kan gjøre for å hjelpe alle dem som sitter hjemme i frykt for Ice, sier hun. Det er det minste hun kan gjøre for å yte motstand mot Trumps dødelige okkupasjon av Minnesota.

Sjåføren i bilen er en ung spansktalende mann. Han forteller at han bare noen dager tidligere fløy til Minneapolis fra en delstat på vestkysten. Da først Renee Good og deretter Alex Pretti, som begge var observatører, ble drept av føderale agenter, var det ikke lenger aktuelt å ikke gjøre noe, sier han. Han har en fleksibel jobb og trenger ikke være på kontoret. Sjefen er faktisk veldig støttende til det han gjør her, så lenge han ikke blir arrestert og går glipp av viktige møter, sier han.

I baksetet sitter den lokale aktivisten, sosialisten og Instagram-kjendisen Lee Stedman. Han sier han nylig så en treffende vits på humorprogrammet «Saturday Night Live». Den handlet om at Trump i desember hadde sendt 3000 Ice-agenter til Minnesota fordi han ville trekke folks oppmerksomhet bort fra Epstein-saken. Og nå har Trump-administrasjonen frigjort et nytt lass med Epstein-dokumenter for å avlede oppmerksomheten fra galskapen presidenten har sluppet løs i Minneapolis.

– Er det ikke en rar kultur vi har nå, at vi nå bokstavelig talt er på jakt etter føderale agenter? sier Stedman og ler.

Han har blitt et fjes for den lederløse motstandsbevegelsen de alle er en del av nå. Bevegelsen teller titusener av mennesker og er en blanding av alt fra langvarige anarkist-aktivister og selverklærte sosialister som Stedman, til liberale demokrater og helt vanlige folk. Mange av dem har aldri vært politisk aktive før. Og det som tidligere var et krav man stort sett fant ytterst på venstresida, pryder nå plakatene til bestemødre, sykepleiere og Demokrater som marsjerer i protest gjennom amerikanske byer: «Abolish Ice», legg ned hele innvandringspolitiet, en styrke Trumps motstandere nå ser som presidentens egne politiske stormtropper.

De tre i bilen forteller at Ice-agentene ofte stasjonerer seg på parkeringsplassene til store kjøpesentre som Target og Macy’s.

– Og her om dagen fersket vi dem da de prøvde å få seg meksikansk mat, sier «heksa».

«Han var livredd»

Observatørene kjører inn på en parkeringsplass som ikke er direkte forbundet med parkeringsplassen Ice-bilene står på. De er fast bestemte på å prøve å jage agentene vekk. Men de er også redde for konsekvensene. De har alle sett videoene av drapene på Good og Pretti. De vet også at Ice-agenter, seinest dagen i forveien, har angrepet observatører med tåregass og sjokkgranater. Flere av dem ble arrestert. Den røde heksa har nettopp vist oss en video av da bilen hun selv satt i, ble sperret inne av Ice sine kjøretøy. En maskert agent med et stort automatvåpen kom bort til sjåførvinduet og pekte munningen på våpenet sitt mot henne.

– Det skumleste var at han skalv. Tenk det, han hadde det store våpenet, og likevel var han livredd, sier hun.

Stedman forteller at mange av agentene selv tror på løgnene til Trump og hans rådgiver Stephen Miller om at observatører og aktivister i Minneapolis er farlige, venstreradikale terrorister. Men alt Stedman og «heksa» er bevæpnet med, er telefoner, kameraer og fløyter som de blåser i for å advare andre om at Ice-agenter er i nærheten.

Nå hopper de to ut av bilen og går i retning av parkeringsplassen der Ice-bilene står. Stedman filmer og snakker inn i kamera.

– Så lenge vi holder litt avstand, så kan vi i det minste gjøre dem ukomfortable, sier han.

Dette har åpenbart en effekt, for bare noen sekunder etter at de dukker opp, spinner de mørke bilene ut av parkeringsplassen og ut av syne, én etter én. Sjåføren i den siste bilen åpner vinduet og vinker til observatørene. Stedman og heksa jubler, hun ler en høy, skjærende latter, og de gir hverandre en «high five».

– Wow, vi skremte bort alle, sier han.

Samtidig vet de at det er en risiko for at Ice-bilene vil kjøre en runde og komme tilbake for å omringe dem. Derfor småløper de tilbake til bilen der sjåføren holder motoren i gang og kjører videre på jakt etter nye føderale agenter.

«Det er noe vakkert her også»

Det gikk så fort, forteller Juan og Luna i den varme stua. For kort tid siden var livet deres her i Minneapolis noe rolig og trygt. Nå er det «stressende og skremmende».

Store deler av julefeiringen ble avlyst. Og den yngste datteras «quinceañera», en påkostet feiring av 15-årsdagen, er utsatt på ubestemt tid. Selv smiler hun, litt matt, og forteller veslevoksent at «det er forståelig, tatt situasjonen i betraktning».

– Rullebladet vårt er helt reint, sier Luna.

– Vi har aldri gjort noe ulovlig. Vi vil bare jobbe og hjelpe samfunnet. Vi liker å jobbe! Men vi er så redde for at de skal fange oss. Jeg er så redd. Hva om Juan drar på jobb og de tar ham?

Juan forteller at han liker jobben sin.

– Men det er stor risiko. Så vi må ta en avgjørelse. Det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Luna spør om vi tåler mat som er litt sterk. I en liten spisestue dekker hun på for oss og serverer habanero-suppe i dype skåler. Mens vi spiser, sier Juan at USA nå «dessverre har en president som styrer gjennom trusler».

– Hvor lang er egentlig vinteren i Norge? lurer han på.

Nevøen forteller at han har deltatt på de store demonstrasjonene mot Ice inne i sentrum av Minneapolis. Det var fryktelig kaldt, men likevel en varm opplevelse, sier han. På internett blir demonstrantene ofte framstilt som voldelige og aggressive.

– Men så kom jeg dit, og så var det folk som var sammen og danset i gatene. Det var veldig fint. Og alt dette har også skapt et større fellesskap som ikke var der før. Vi har lært at naboer er venner. Det er ganske bra, sier han.

– Ja, legger Luna til, det finnes også noe vakkert her. I alle menneskene som hjelper hverandre. Som kommer nærmere hverandre.

– Se, dere er her nå. Dere fant oss. Det er fint, sier hun.

«Ikke bra for jentene våre»

Et annet sted i byen gir liten jente fra Ecuador Rena Romero en stor klem. Diakonen har nettopp løftet to tunge poser fulle av matvarer gjennom døra på leilighetsbygget der den åtte år gamle jenta bor sammen med sine foreldre og en yngre søster. Bygget er fullt av papirløse innvandrere som dem. For noen dager siden var Ice her. Agentene forsøkte å fange en mann som var på vei til jobb, men han klarte å løpe fra dem og gjemme seg.

Familien bærer posene opp en trapp og inn i leiligheten der de bor sammen med en tante. Leiligheten har ett soverom og er dunkel og enkelt møblert. På en av veggene har de hengt opp et flagg som er delt i to på skrått. Den ene delen viser USAs «star spangled banner», den andre viser Ecuadors gule, røde og blå striper.

Mora i familien ser sliten og redd ut. Hun sitter i en sofa langs den ene veggen med de to jentene ved sida av seg. Mens faren trekker fram stoler for gjestene, forteller han at familien nesten ikke har vært utafor bygget på to måneder. Jentene smiler sjenert til de besøkende, før de løper inn på det lille soverommet for å leke.

– Det er ikke bra for jentene våre å bare være her inne. Men vi tør ikke la dem gå ut, vi er redd for at Ice skal ta dem, sier mora.

Familien kom til USA for to år siden. De var del av en flyktningbølge fra Latin-Amerika som skjøt fart da pandemien sendte nye millioner mennesker ut i fattigdom. Den samme bølgen var også med på å sende Donald Trump tilbake til Det hvite hus.

I over en måned reiste de til fots og med buss. Den hardeste delen var veien gjennom Darién-gapet, jungelområdet mellom Colombia og Panama som er kjent som en av verdens farligste flyktningruter.

– De sier vi kriminelle og dårlige personer. Men det er ikke sant. Vi vil bare jobbe, det er derfor vi har kommet til USA, sier mora.

– Jeg håper Gud skal gjøre ting bedre, sier hun.

Fra soverommet hører vi jentenes latter. Men i de voksnes øyne ser vi det samme som hos så mange andre disse dagene i Minneapolis: En evig uro for at det var nå det skulle skje, nå var det deres tur til å bli lagt i bakken, satt håndjern på, bli kastet inn i en av deportasjonspolitiets biler og bli fraktet til en av deportasjonsleirene som det nå skal bygges enda flere av over hele USA.

Da vi igjen står ute på gata, forteller diakon Rena Romero at hun ofte tenker på hvordan familier som dette, som først har blitt tvunget til å forlate hjemlandet, deretter har opplevd en traumatisk flukt, nå blir traumatisert igjen. Slike psykologiske skader er en av største konsekvensene av det folk opplever nå, mener hun.

– Det er en skjult humanitær krise, sa Romero.

– Hvordan går det med deg selv oppi alt?

– Jeg har en veldig god terapeut.

«Naboer og venner»

Det pleier ikke å være fullt under de spansktalende gudstjeneste i anglikanske St. Nicholas Episcopal Church der Romero er diakon. Men vanligvis sitter det i hvert fall rundt 20–30 stykker på trebenkene i kirkerommet. Når pastoren denne dagen lyser velsignelsen over forsamlingen, er det bare tre personer til stede.

– Folk er redde for å komme i kirka, sier Romero.

Hun innrømmer at hun selv ble usikker da Klassekampen første gang banket på den låste døra til kirkebygget.

– Vi har hatt Ice på parkeringsplassen utafor her. Det er derfor dørene våre er låst, sier hun.

Innenfor er det hektisk aktivitet. Det er lørdag, og hver helg blir kirka forvandlet til en såkalt matbank. Den heter Casa Maria, Marias hus. Overalt er det frivillige som fyller poser med matvarer som egg, melk og kornblanding. Her står frysere fulle av kjøtt og kylling.

– Jesus fortalte oss at vi skal respektere verdigheten til hvert eneste mennesker. Så det er det vi driver med her, sier Romero.

I gangene treffer vi også Cyara Carabarin Carretero, en 21-åring som studerer

motedesign og næringsliv på universitet, men som nå bruker mesteparten av tida si på å lede organiseringen av kirkas hjelpearbeid. Hun har selv bakgrunn fra Mexico.

– Minneapolis er en by jeg alltid har tenkt at er veldig trygg. Nå ser jeg hele tida i speilet når jeg kjører, for å sjekke om det er Ice-agenter der, sier hun.

Under pandemien begynte kirka å levere mat til seks familier. I takt med at matbutikkene har skrudd opp prisene, har etterspørselen vokst sakte, men sikkert. Først til 20 familier, så 50. Etter at Ice rykket inn i byen, leverer nå Casa Maria mat til mer enn 340 familier, med hjelp fra over hundre frivillige.

Carretero sier at de frivillige er folk som «ikke ser innvandrere som kriminelle og farlige, men som naboer og venner».

«Verden utafor forsvinner»

I kirkas kjeller møter Carretero noen venner, som også er blant de frivillige. Alle har bakgrunn fra Mexico, men de er født i USA og er amerikanske statsborgere. Likevel er de redde både for seg selv og egne familier. De forteller at de alle har endret vanene sine etter Ice-operasjonen startet, at de alltid ser seg over skuldra.

Kirka og det frivillige arbeidet er blitt et fristed fra frykten der ute, sier de. Ei dame på 23 år med grønn caps sier «vi vet ikke hvem som blir skutt eller bortført i morgen».

– Men når jeg kommer hit, er det som om verden utenfor forsvinner, sier hun.

Carretero viser oss meldinger fra familier som takker for maten de har fått levert.

– Hadde jeg bare sittet hjemme og sett på nyhetene, så hadde jeg følt meg trist og deprimert. Dette holder meg travel; jeg føler at jeg gjør noe som betyr noe, sier hun.

Ungdommen sier noe vi har hørt fra mange her i Minnesota. De ser Trumps angrep på delstaten som mye mer enn bare en aggressiv innvandringspolitikk. De ser det også som et angrep på et samfunn som i amerikansk sammenheng har en uvanlig sterk tradisjon for solidaritet, motstand og en sterkere velferdsstat.

«Jeg har faktisk stort håp for framtida»

— Frivillig (23)

De ser Operation Metro Surge som et politisk hevnangrep fra en maktsyk Trump og hans allierte milliardærer, på dem som viser at det faktisk går an å organisere samfunnet på en mer demokratisk og rettferdig måte.

Ungdommene hyller observatørene som patruljerer og jakter på Ice i gatene. De hyller alle de frivillige som leverer mat på døra til folk, som følger folk til legen og samler inn penger for å dekke husleier.

Den 23 år gamle jenta med capsen sier at «det er en vanskelig tid nå».

– Men jeg er også glad for at vi lever akkurat nå og akkurat her. Her får vi se hvor mye fellesskap og kjærlighet som faktisk kan finnes. Så jeg har faktisk stort håp for framtida.

Ungdommene sier de tror at motstanden i Minneapolis nå har skapt stort press på Trump og hans administrasjon. De tror stadig flere, også apolitiske mennesker og Trump-velgere, er i ferd med «å våkne opp og se hva som faktisk skjer her».

Vi tenker på den eldre, hvite dama i resepsjonen på hotellet vårt. Hun som snakket om at «opptøyene» fra radikale demonstranter har skapt kaos i byen de siste ukene. Men også hun var misfornøyd med brutaliteten Trump og Ice nå viste. Hun sa at hun skjønte at Ice har en jobb å gjøre, men at hun ikke liker «måten de gjør det på».

– De går jo også etter barn og familier. Det gjør meg vondt i hjertet, sa hun.

«Et normalt liv»

Etter suppa serverer Luna dessert. Det er myke kjeks med søt krem. Juan sitter ved enden av bordet i sine egne tanker. Han har fortsatt ikke bestemt seg for om han skal ta sjansen på å dra på jobb neste dag eller ikke.

Eldstedattera forteller at de har hørt om familier som har begynt å reise tilbake til Mexico.

– Har dere tenkt på det selv?

– Nei, sier Luna.

– Døtrene mine har sine liv her.

Den yngste dattera viser oss noen blomster hun har laget av papir. Luna smiler og sier at vi må komme tilbake på besøk neste gang vi er i Minnesota.

– Hvis vi fortsatt er her da, sier Juan og ler en stille latter.

Luna syntes ikke det er gøy.

– Det bør ikke være som dette. Det er veldig stygt, sier hun.

– Vi vil bare ha et normalt liv.

Dagen etter at vi har vært på besøk hos Juan og Luna, drar Juan tilbake på jobb. Han har fått lov av sjefen til å jobbe ti timer om dagen, tre dager i uka, for å redusere antallet ganger han må ta den risikable turen ut av huset.

Onsdag denne uka erklærte Trumps grensetsar Tom Homan at 700 føderale agenter skal trekkes ut av Minnesota, som del av en budsjettavtale med Demokratene. Dermed er det 2300 agenter igjen i delstaten, som fortsetter raidene i byen.

Før Operation Metro Surge var antallet 80.