Album

Lyrikk & rytmikk

Den norske cellisten Jonathan Aasgaard viser fram William Waltons rytmiske modernisme.

Magnus Andersson
AASGAARD: Jonathan gjør det stort i Storbritannia, akkurat som den fotballspillende sønnen Thelo (som spiller for Rangers i ­Skottland – og det norske landslaget). Foto: Mark McNultyAASGAARD: Jonathan gjør det stort i Storbritannia, akkurat som den fotballspillende sønnen Thelo (som spiller for Rangers i ­Skottland – og det norske landslaget). Foto: Mark McNulty

Walton

Cello Concerto. Symphony no. 1. Scapino

Jonathan Aasgaard (cello), ­Sinfonia of London, John ­Wilson (dirigent)

Chandos

Sir William Walton (1902–1983) lagde skandale med verket Façade (1922). Scenen var dekket av et teppe med et enormt ansikt malt på. Fra megafonen som stakk ut av munnen til ansiktet strømmet surrealistiske dikt. Ensemblet, som lignet et jazzband, spilte imitasjoner av en rekke stilarter. Den rytmiske diktlesningen blir faktisk sett på av noen musikkforskere som en forgjenger til rapmusikken. Det er i alle fall betegnende for Waltons modernisme, som nettopp er basert på rytme.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Album

The James Hunter Six

Off the Fence

Sam Cooke lever videre gjennom James Hunter.

Mandy, Indiana

Urgh

I Mandy, Indianas verden skal det gjøre vondt.

Softcult

When a Flower Doesn’t Grow

Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt Rrrrriot grrrl-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.