Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Album

Lyrikk & rytmikk

Den norske cellisten Jonathan Aasgaard viser fram William Waltons rytmiske modernisme.

AASGAARD: Jonathan gjør det stort i Storbritannia, akkurat som den fotballspillende sønnen Thelo (som spiller for Rangers i ­Skottland – og det norske landslaget). Foto: Mark McNulty

Walton

Cello Concerto. Symphony no. 1. Scapino

Jonathan Aasgaard (cello), ­Sinfonia of London, John ­Wilson (dirigent)

Chandos

Sir William Walton (1902–1983) lagde skandale med verket Façade (1922). Scenen var dekket av et teppe med et enormt ansikt malt på. Fra megafonen som stakk ut av munnen til ansiktet strømmet surrealistiske dikt. Ensemblet, som lignet et jazzband, spilte imitasjoner av en rekke stilarter. Den rytmiske diktlesningen blir faktisk sett på av noen musikkforskere som en forgjenger til rapmusikken. Det er i alle fall betegnende for Waltons modernisme, som nettopp er basert på rytme.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen