Oh, our Minneapolis, I hear your voice, Singing through the bloody mist, We’ll take our stand for this land, And the stranger in our midst
Bruce Springsteen – «Streets Of Minneapolis»
Vintersola har så vidt stått opp i et kaldt Minneapolis når de første advarslene begynner å tikke inn i den lukkede chat-gruppa.
«Kan noen sjekke registreringsnummeret på denne Ford-en?», skriver en bruker og legger ved et bilde av en svart SUV med sotete vinduer. Den står utafor en bensinstasjon.
«Ja, denne er allerede bekreftet. Det er Ice», svarer en gruppeadministrator sekunder seinere.
Vi hopper i bilen og kjører sørover mot Richfield, bydelen der bilen er observert. Det er et arbeiderklassenabolag der store deler av befolkningen har innvandrerbakgrunn.
De siste dagene har Ice trappet opp sine raid her. Denne morgenen, samtidig som folk er på vei til jobb, har alarmen gått om mer menneskejakt. Men de over 700 medlemmene i chattegruppa har planer om å stoppe dem.
«Feiginger!»
Klassekampen har fått tilgang til gruppa der hundrevis av mennesker fra lokalbefolkningen i Richfield, under anonyme navn, organiserer motstanden mot det de ser som et angrep på byen sin – og som en okkupasjon ledet av regjeringen til Donald Trump.
I chatten deler de informasjon om mistenkelige biler. De har en database med registrerte bilnumre. Og de deler adresser når nye raid er underveis. På denne måten kan vanlige folk, utstyrt med kamera og sine egne private biler, rykke ut for å observere de føderale agentene. Over hele Minneapolis har mange nabolag slike hemmelige motstandsgrupper.
Ute på motorvei 77 glir morgentrafikken stille gjennom vintersola. På telefonen vår hagler det inn meldinger fra Richdale-gruppa. En av dem, sendt klokka 08.24, er videresendt fra en annen tilsvarende gruppe, denne for nabobydelen Bloomington.
Det står at et Ice-raid er underveis ved en bensinstasjon. Nåla på kartet vårt viser at det bare er sju minutter unna.
Vi svinger av motorveien like ved Mall of America. Bygget i 1992 er dette fortsatt USAs største kjøpesenter – og arbeidsplassen for mange i området. Vi finner bensinstasjonen vi leter etter. En liten folkemengde har samlet seg utafor det lave bygget, som også huser et dekksenter.
Kulde og lyden av skjærende fløyter og sinte stemmer slår imot oss når vi hopper ut av bilen. Tjue meter lenger unna folkemengden, på en stor parkeringsplass mellom bensinstasjonen og et bygg som huser en tatoveringssjappe og en sigarbutikk, ser vi maskerte agenter som forhører en ung mann.
«Police. Ice» står det på vestene til tre av agentene. De har parkert tre mørke biler slik at de danner en liten mur rundt dem og mannen de har anholdt. En politimann uten maske ber den lille gruppa med tilskuere holde avstand.
KLAR BESKJED: – Kom dere til helvete vekk herfra, jævla rasshøl, roper Tim Sandlin til Ice-agentene. KLAR BESKJED: – Kom dere til helvete vekk herfra, jævla rasshøl, roper Tim Sandlin til Ice-agentene. 
NOK: Titusener tok til gatene fredag i protest mot myndighetenes metoder i immigrasjonssaker. NOK: Titusener tok til gatene fredag i protest mot myndighetenes metoder i immigrasjonssaker. 
SISTE ADVARSEL: Lokale politibetjenter fra sheriffen gir beskjed om at neste steg er gass, i et forsøk på å holde en folkemengde unna den føderale bygningen ved Logan-flyplassen, hvor et ukjent antall mennesker avventer å bli fløyet ut av landet. SISTE ADVARSEL: Lokale politibetjenter fra sheriffen gir beskjed om at neste steg er gass, i et forsøk på å holde en folkemengde unna den føderale bygningen ved Logan-flyplassen, hvor et ukjent antall mennesker avventer å bli fløyet ut av landet.
Det er rundt ti personer som står og følger med. De fleste av dem filmer det som skjer. Noen av dem roper og hytter med nevene mot agentene. Noen av dem blåser i røde fløyter. En ung mann med meksikansk bakgrunn har med seg en megafon.
– Ice ut av Minnesota, roper han.
– Vis oss fjesene deres, feiginger! roper en annen til de maskerte mennene.
«La meg roe meg litt»
Den aller sinteste i mengden er en høy, hvit mann med hvit bart med isfrost, svart lue med bokstavene «QC» og små, svarte solbriller. Han hytter også med neven.
– Dette er privat eiendom, bitches, roper han.
– Kom dere til helvete vekk herfra, jævla rasshøl.
På mannens genser står det «Tim» og «Quality Care Tire and Auto». Han heter Tim Sandlin, er 64 år og er eieren av dekksenteret. Vi spør ham hva som har skjedd.
– De føderale agentene kom susende inn her og arresterte tre menn. Tre arbeidere. De har allerede tatt dem med seg. De er borte nå, svarer han.
Nå avhører agentene en fjerde mann, mens de sjekker noe på telefonene sine. Noen nye observatører, som har sett den samme meldingen som oss, kommer til. Også to andre fotografer har dukket opp og dokumenterer det som skjer. Politimannen uten maske ser ubekvem ut.
Mens skjellsordene fra mengden fortsatt hagler, lar agentene til slutt den unge mannen gå. Det vil si, han springer så raskt han kan over parkeringsplassen, hopper inn i en bil som venter på ham og forsvinner.
Tim Sandlin løfter en triumferende neve i lufta og roper «power to the people». Mens Ice-agentene kjører vekk, står han og puster frostrøyk med et sammenbitt uttrykk i det røde ansiktet.
– Hva er det som gjør deg så sint?
– Hva som gjør meg så sint? Vi er et fritt land! Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo. Faren min tjenestegjorde 35 år i marinestyrkene, kjempet i andre verdenskrig, Korea og Vietnam. Han er død og ruller seg i grava. Vi er et fritt land, vi …
«Det som gjør meg så sint, er at vår frihet tas fra oss av folk som ikke har rett til det.»
— Tim Sandlin, eier av et dekksenter
– La meg roe meg litt ned, sier han og tar et dypt pust.
– Det som gjør meg så sint, er at vår frihet tas fra oss av folk som ikke har rett til det.
Sandlin sier han er overbevist om at mange av Ice-agentene som nå herjer i Minneapolis’ gater, egentlig er tidligere medlemmer av Proud Boys og Boogaloo. Dette er høyreradikale grupper som var involvert i stormingen av Kongressen 6. januar 2021.
– Alt disse folkene vil, er å skade oss, sier han.
– De kom hit, tok tre personer og lagde en stor scene. De kunne ha gjort det fredelig, men de ønsker ikke å gjøre det fredelig.
– Hva tror du er grunnen til at de gjør dette?
– Trump. Trump. Trump. Alt Trump vil ha, er makt. Han kommer til å prøve å finne en måte å rigge neste valg på, merk deg mine ord. Han prøver å skape et opprør, så han kan innføre unntakstilstand og stanse kongressvalget til høsten, fordi han kommer til å tape det valget.
– Har du alltid tenkt på Trump på denne måten?
– Nei! Jeg stemte på Trump da han ble valgt første gang. Kona og jeg tenkte at han skulle få til bra ting, få økonomien i gang igjen. Men så har vi sett at han bare ville bruke denne posisjonen til å skaffe seg makt og til å straffe folk som er mot ham, sier Sandlin.
«Bare en sjokkgranat»
De tre mennene som ble arrestert av Ice, har blitt fraktet videre til en føderal bygning like ved flyplassen i Minneapolis. Bygningen, som heter Whipple, ligger bare ti minutter unna. Da vi nærmer oss, ser vi noen få demonstranter på et gatehjørne. En av dem, Finn, en hvit mann i 50-årene, holder et gult flagg med en slange og påskriften «Don’t Thread on Me».
Flagget blir ofte forbundet med høyresida og Maga. Men nå sier Finn, som forteller at han aldri har vært involvert i politisk aktivisme før, at han vil «gjenvinne dette flagget som egentlig handler om at vanlige folk ikke vil bli undertrykt av folk med makt».
Han sier han står på avstand fra Whipple-bygningen fordi han ikke vil bli rammet av tåregassen politiet ofte bruker mot demonstrantene. Mens vi snakker sammen om hva som har skjedd med USA, begynner det likevel å piple tårer fram fra øynene hans.
Vi går forbi noen politibiler og finner snart et par hundre mennesker, mange med gassmasker, som sperrer innkjøringen til bygget dit de arresterte innvandrerne fraktes.
Demonstrantene, som er i alle aldre, roper skjellsord til opprørspolitiet. Over en megafon svarer en politimann at «dette er deres siste advarsel». Han sier politiet snart kommer til å bruke makt for å bryte opp det han kaller en ulovlig forsamling.
Demonstrantene har eget medisinsk personell på plass. De er kledd med hjelmer og skimasker. Nå gjør de seg klare og ønsker hverandre lykke til. Litt mer på avstand forsøker utsendinger fra lokale fagforeninger, kledd i med gule refleksvester, å holde ro i rekkene.
Mens vi snakker med en fyr fra fagforeningen SEIU, kledd med fagforeningens eget lilla skjerf, kommer det plutselig et høyt smell fra der hvor politiet står.
– Var det tåregass?
– Nei, det var bare en sjokkgranat.
Han sier at alt dette har blitt helt vanlig de siste ukene. Et slags ritual man må gjennom, en del av den nye normalen her i Minneapolis.
På en parkeringsplass et steinkast unna har en stor mann, som forteller at han vanligvis jobber i det lokale transportdepartementet, satt opp et bord der demonstranter kan hente seg gratis vann, kjeks og håndvarmere.
Mannen sier han har vært her hver dag i flere uker. Han har kommet hit i en grå varebil som nå står på tomgang, der folk kan sette seg inn og varme seg. Fra bilens høyttalere spilles den nye protestsangen til Bruce Springsteen, «Streets of Minneapolis».
«Here in our home, they killed and roamed, In the winter of ‘26, We’ll remember the names of those who died, On the streets of Minneapolis», synger Springsteen.
Ved innkjøringen til Whipple-bygningen presser lokalt opprørspoliti demonstrantene tilbake, uten å bruke tåregass. En sentral aktivist forteller at dette er nytt, at det vanligvis har vært Ice selv som brutt opp protestene med tåregass og gummikuler. Denne gangen går det fredeligere for seg, og demonstrasjonen løser seg opp.
En dame med meksikansk flagg og et skilt der det står «jeg er ikke ulovlig, bare brun, din jævla rasist», setter seg i bilen sin.
En av aktivistene sier dette er bortkastet tid, og at alle som vil hjelpe, heller bør organisere seg i motstandsgruppene som overvåker Ice-agentene ute i gatene.
«Sånn det starter»
Tilbake i bilen tikker det inn nye meldinger om et mulig Ice-raid. Vi kjører til leilighetskomplekset der mistenkelige kjøretøy har blitt observert, men det viser seg å være falsk alarm.
Vi kjøper isteden varmere sko. Deretter spiser vi lunsj med en lokal aktivistleder, Christine, og sykepleieren Evan, i ei gate som kalles «Eat Street». Spisestedet ligger bare noen meter fra stedet der sykepleieren Alex Pretti ble skutt og drept av føderale agenter en uke tidligere. Ved minnesmerket utafor står det mange titalls mennesker, tause i kulda.
Christine og Evan forteller at det fortsatt er mulig for rike, hvite mennesker i forstedene å late som at alt er normalt her i Minneapolis. Men det begynner å bli veldig vanskelig.
Christine jobber i byens myndigheter, innafor avdelingen som håndterer Medicaid, velferdsprogrammet som er blitt angrepet av Trump. Hun forteller at mange av de samme familiene som rammes av disse kuttene, folk fra en arbeiderklasse med lav inntekt, nå er dem som gjemmer seg i hjemmene sine i frykt for å få livene ødelagt av Ice.
– Folk skvises fra alle kanter, sier hun.
Både hun og Evan mener at veike demokrater, som i tiår har sviktet amerikanske arbeidere, må ta en god del av skylda for at denne forferdelige situasjonen i det hele tatt har oppstått, ved at Trump har kunnet vinne to valg.
Samtidig føler de at det midt i kaoset og elendigheten også skapes sterke nye fellesskap, at folk radikaliseres, på den gode måten. For eksempel sier de at seieren til New Yorks nye sosialistiske borgermester, Zohran Mamdani, skaper håp.
Men det er Trump som er president. Og mellom stadige meldinger fra chat-gruppa tikker det også inn nyheter på telefonene vår. Det er visst kommet nye Epstein-dokumenter. Det står noe om både Trump, kronprinsesse Mette-Marit og Elon Musk.
Her i Minneapolis vekker det enda større oppmerksomhet at føderale agenter nettopp har arrestert fire kjente journalister. De er alle svarte. Én av dem er tidligere CNN-kjendis Don Lemon. Journalistenes forbrytelse skal ha vært å dekke en protest mot en kirke som ledes av mannen som også styrer Minnesotas lokale Ice-kontor.
«Folk skvises fra alle kanter.»
— Christine
Den lokale Minnesota-journalisten Georgia Fort deler videoer av de maskerte agentene som har kommet til huset hennes for å hente henne. Både hun og Lemon blir sluppet ut seinere samme dag.
Vi spør hva Christine tenker om sammenligner med dagens USA og fascistiske regimer.
– Vel, de starter et sted. Dette er sånn det starter.
«Er det Ice?»
Det har blitt ettermiddag når titusenvis av mennesker igjen marsjerer gjennom gatene i Minneapolis. «No more Minnesota nice», står det på mange av skiltene deres, en referanse til delstatens rykte for sin milde vennlighet. Det er folk i alle aldre, i alle farger. Hele veien fylles lufta med rop om «Ice out» og «Fuck Ice».
Noen anslag viser at det er over 100.000 mennesker som deltar i demonstrasjonen. Det som i alle fall er sikkert, er at dette er andre helg på rad at byens lokalbefolkning trosser den lammende kulda og massemønstrer mot det de kaller Trumps okkupasjon.
Vi kjører litt sørover og finner minnesmerket for Renee Good, småbarnsmora som ble skutt og drept av en Ice-agent i begynnelsen av januar. En jevn strøm av mennesker kommer og går. «Pretti Good People», står det på et bilde av Good og Alex Pretti, det ligger oppe på blomsterhavet på den kalde asfalten.
Ved et lite bål på fortauet sitter en ung svart mann og en gammel hvit mann. Den eldre snakker om den spanske borgerkrigen. Han sier at også folk i Minneapolis burde henge opp skilt der det står «No pasaran». Det var en melding til fascistene om at de ikke vil vinne.
– Se på den bilen, sier han plutselig og peker på en svart SUV som kjører forbi.
– Er ikke den bilen mistenkelig? Er det Ice? Eller har jeg bare blitt for nervøs?
– Vi har all grunn til å være nervøse, sier den unge mannen og legger mer ved på bålet.
Det går mot kveld, og mørket siger på. I den lukka gruppechatten for arbeiderklassenabolaget Richfield strømmer det inn nye observasjoner av bilene til Ice.
