I flere tiår ble barn sendt til internater i utlandet gjennom ordninger norske misjonsorganisasjoner drev, med økonomisk støtte fra staten. Mange av disse barna ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mobbing og overgrep. I dag lever hundrevis av tidligere misjonærbarn med senskader fra en oppvekst preget av frykt og manglende beskyttelse, nylig beskrevet i rapporten «Hvordan går det med misjonærbarna i dag?»
Det er en historisk urett. At staten fortsatt ikke tar ansvar for sin rolle, gjør det også til et pågående svik.
Anslag viser at mellom 8000 og 10.000 misjonærbarn kan ha vært berørt av internatsystemet som norske misjonsorganisasjoner – og norsk stat – la til rette for. Staten finansierte skolegang, bidro til driften av internatene og lot ordningen bestå over flere tiår. Når staten betaler for et system som griper direkte inn i barns liv, har staten også plikt til å føre tilsyn. Det gjorde den ikke.
I løpet av rundt 40 år ble det gjennomført kun tre statlige tilsyn. Dette var begrensede skriftlige tilsyn, ikke fysisk oppmøte. Det er en alvorlig og kritikkverdig unnlatelse av statens grunnleggende ansvar for å beskytte barn. Manglende kunnskap om hva som foregikk på skoler og internater som staten selv har finansiert, fritar ikke staten for ansvar. Tvert imot.
Å ikke vite, når man har ansvar for å vite, er en svikt. I dette tilfellet er det snakk om en grov svikt mot våre barn.
«Det er snakk om en grov svikt mot våre barn»
Saken har også vært løftet politisk. Etter initiativ fra stortingsrepresentant Abid Raja (V), ble misjonærbarnas situasjon behandlet i Barne- og familiedepartementet, under daværende statsråd Kjersti Toppe (Sp). Sendt Bort fikk tydelig anerkjennelse for sitt arbeid, og det ble formidlet klare forventninger om at misjonsorganisasjonene måtte ta sitt ansvar. Men staten tok ikke sitt.
Til tross for statlig finansiering, mangelfullt tilsyn og dokumenterte alvorlige konsekvenser for barna, har staten ikke erkjent sin egen rolle. I stedet er ansvaret i praksis skjøvet over på organisasjonene alene. Saken er flyttet videre i forvaltningen, uten at statens medansvar er erkjent.
Mye av denne uretten kunne vært avdekket og stanset langt tidligere. Det som skjedde, er derfor ikke bare et mørkt kapittel i norsk misjonshistorie, men også i historien om norsk forvaltning, velferd og barns rettigheter.
Historisk urett kan ikke repareres med ord alene. Vi mener tiden er inne for at staten erkjenner sitt medansvar og sikrer varige ordninger for helsehjelp, møteplasser og oppreisning.
Sendt Bort er en støtteorganisasjon for tidligere misjonærbarn. Sammen med flere misjonsorganisasjoner har vi det siste året fått på plass forpliktende handlingsplaner for helsetiltak, møteplasser og ordninger for oppreisning. For første gang tas konsekvensene av det som skjedde, på alvor. Det gir håp til mange som i tiår har stått alene med sine erfaringer.
