To helt ulike, men ikke urelaterte ting skjedde i Europa forrige tirsdag. I Davos holdt Canadas statsminister Mark Carney sin tale på Verdens økonomiske forum, der han fastslo at vår verdensorden var midt oppi «et brudd». Carney tok et uventet oppgjør med sin nabo i sør og oppfordret mellomstore makter til å løsrive seg fra USAs grep og søke likeverdige fellesskap. «Dette er Canadas sti», kunngjorde Carney til stående applaus.
Samme dag, åtti mil lenger nordvest, foregikk en rettshøring i Brussel. Møtet gjaldt en gammel drapssak, nemlig mordet på Patrice Lumumba – mannen som i 1960 ble den første demokratisk valgte lederen i Kongo, etter frigjøringen fra kolonimakten Belgia. Men bare i løpet av noen måneder var Afrikas store håp blitt styrtet, kidnappet og henrettet.
Det er Lumumbas etterkommere som nå prøver å få stilt noen til ansvar. På høringen deltok Étienne Davignon, en nå 93 år gammel belgisk eksdiplomat som anklages for å ha vært delaktig i konspirasjonen mot Lumumba. Det er uvisst om saken i det hele tatt vil bli ført i Belgia, som bare har erkjent «moralsk ansvar» for Lumumbas død.
Jeg kom litt tilfeldig over nyheten om prosessen i Brussel, som hadde druknet i all viraken rundt Carneys opptreden i Davos. Men nettopp fordi Carneys uttalelser ble hyllet som en slags antikolonial uavhengighetserklæring, fikk jeg lyst til å gå tilbake til talen Lumumba holdt på Kongos første dag som selvstendig stat.
Under den høytidelige seremonien i Leopoldville (dagens Kinshasa) satt Lumumba, bebrillet og med tversoversløyfe, og hørte først på en nedlatende utlegning fra kongen av Belgia. Baudouin I lovpriste sin «eksepsjonelle» slektning Leopold II, herskeren over et skrekkvelde i Kongo fra 1885 til 1908, for å ha klart å bringe «sivilisasjon» til området. Belgia hadde sendt «sine beste sønner» til Kongo og gitt folket der frihet og «et lykkeligere liv», sa Baudouin. Og nå var belgierne villige til å skjenke dem uavhengighet.
Historieforfalskningen var bunnløs. Leopolds koloniale prosjekt kostet opp mot ti millioner menneskeliv og røvet territoriets naturressurser gjennom omfattende slavearbeid. Av de utallige forbrytelsene som er dokumentert, nevner jeg bare én her: På et bilde fra 1904, tatt av misjonæren Alice Seeley Harris, sitter den kongolesiske plantasjearbeideren Nsala og ser på to små, avkuttede lemmer. Det er hånden og foten til hans fem år gamle datter Boali. Hun var blitt drept sammen med mora, som straff for at faren ikke hadde klart å samle nok rågummi.
Det var ikke satt av taletid til Lumumba, som like fullt tok ordet. Fra podiet sa han, mens Baudouin satt til venstre og lyttet, at Kongos uavhengighet ikke var en gave. Den var noe kongoleserne selv hadde kjempet for å oppnå, med «tårer, ild og blod», en nødvendig kamp for å «få en slutt på det ydmykende slaveriet som ble tvunget på oss». Jorda deres var blitt plyndret, sa Lumumba, fordi loven «kun anerkjente den sterkestes rett». Han tordnet mot rasismen i kolonisystemet og konstaterte at menneskerettighetene gjaldt alle borgere, og at enhver form for diskriminering måtte ta slutt.
«Jeg skriver dette som en påminnelse»
Lumumba mante til enhet og fred, «ikke riflenes og bajonettenes fred», men den som sprang ut av innbyggernes «hjerter og velvilje». For å oppnå alt dette, understreket Lumumba, kunne ikke Kongo lene seg på «vår kolossale styrke og enorme rikdom» alene, men også støtte fra andre land – forutsatt at de ikke var ute etter å presse Kongo til å føre politikk kongoleserne ikke ønsket.
Kongen ble rasende. Talen forseglet langt på vei Lumumbas skjebne, selv om budskapet hans var langt fra ekstremt. Lignende aspirasjoner ble annonsert i land etter land i det globale sør på den tida. «Vi har valgt vår egen sti», sa Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, mer enn 70 år før Mark Carney brukte samme bilde i Davos. Nehru la til at ingen andre makter kunne diktere Indias veivalg, verken militært eller på annet vis.
Etter Davos påpekte Angshuman Choudhury, analytiker ved National University of Singapore, at den såkalte tredje verden hele veien har måttet manøvrere gjennom stadig skiftende geopolitiske realiteter. På Substack skrev Choudhury at det store oppbruddet Carney snakket om, hadde disse landene allerede vært gjennom to ganger: etter andre verdenskrig, som innledet USA og Sovjetunionens bipolare orden, og etter den kalde krigen der amerikanerne sto igjen som unipolar supermakt.
I begge situasjoner måtte landene i sør ta vanskelige valg for å sikre egne interesser og befolkningens verdighet, bemerket Choudhury. For disse statene, som Europa nå knytter seg tettere til, har den angivelig regelbaserte verdensordenen alltid vært en illusjon. Og få steder ble stormaktenes hykleri så synlig som i Kongo.
Lumumba ivret blant annet for økt nasjonal kontroll over Kongos gruver, noe som uroet både belgierne og amerikanerne. Mesteparten av uranet som gikk inn i produksjonen av atombombene USA brukte mot Hiroshima og Nagasaki, og dermed sikret dem et strategisk forsprang i rivaliseringen med Sovjet, kom fra Shinkolobwe-gruva sør i Kongo.
I tospann med Brussel begynte Washington raskt å undergrave Lumumbas regjering. Attentatplaner ble utarbeidet mot statsministeren, som president Dwight D. Eisenhower, ifølge CIAs operasjonssjef Richard Bissell, mente var «en gal hund». Til slutt var det interne fiender og belgiske leiesoldater som fanget, torturerte og skjøt Lumumba 17. januar 1961 – altså for 65 år siden denne måneden. For å skjule sporene gravde den belgiske politioffiseren Gerard Soete og broren opp liket, som de parterte med baufil og oppløste i syre. Soete tok med seg Lumumbas tann som trofé. Den ble først levert tilbake til Kongo i 2022.
Jeg skriver dette som en påminnelse: Mens vestlige land plutselig har oppdaget imperialismen og vil avkoloniseres fra USA, strever deres tidligere undersåtter fortsatt med å oppnå en flik av rettferdighet. Det minste Vesten kan gjøre, i tillegg til å ta et oppgjør med fortida, er å lære av sine ofre. Å lese Lumumbas historiske tale, er et passende første skritt.
