Kunstig intelligens er nå integrert i alle it-systemer. For forfatteren blir det en like stor utfordring å ikke benytte KI som det er å rope ut motforestillinger mot teknologien. Et stort antall forfattere benytter Word som skriveprogram. At det programmet brukes til å skape litteratur, er bortimot ufattelig for meg, men det lar jeg ligge. Viktigere er at Copilot lurer i bakgrunnen og gir deg formuleringsråd. Har du en Mac, er det Apple Intelligence som mer enn gjerne bistår, og på Android-plattformene møter du Googles Gemini. I skriveprogrammer, i e-postprogrammet, i nettleseren, i søkefunksjoner og bilderedigering. For å ta det grøvste.
Denne dype integrasjonen av KI gir oss etiske, kunstneriske og ytringsfrihetsmessige dilemmaer. Etikken må være det overordnede. Skal forfattere dyrke en «ren» måte å skrive på, fri for KI, må vi være bevisste på at teknologien ikke får slippe til i teksten.
Men ikke alt denne teknologien foreslår, er like dumt. Faktisk kan det bli litt smertefullt å kutte den helt ut. Det er ikke uvanlig å la KI skrive sammendrag etter møter, og det er lett å ty til teknologien for å få et vanskelig problem forklart på en enkel måte. Eller: en nøtt i et manus. Du står fast, trenger ny inspirasjon, en annen vinkel. Du spør KI, får et forslag, skriver noe nytt basert på dette.
Er det uetisk? Har du benyttet KI slik at du etter tillegget i Normalkontrakten skal opplyse forlaget om at du har benyttet KI i produksjonen av ditt manus? Spør du ti forfattere og redaktører om dette, får du mest sannsynlig et tilsvarende antall forskjellige svar. Og i hvilken grad har forlaget benyttet KI i sin redaksjonelle vurdering og bearbeiding av et manus? Det skal de heller ikke gjøre, men hva er faktisk status? Helt sikkert er det at vi må gå opp disse grensene på nytt.
«Du spør KI, får et forslag, skriver noe nytt basert på dette»
Vel så utfordrende er det med ytringsfrihet og politisk styring. I Kina kan forfattere oppleve at myndighetene, ved hjelp av KI, griper inn i skriveprosessen og oppfordrer forfatteren til «kanskje å formulere seg litt annerledes». Kina kan kjennes som langt vekk, men nå må vi også forholde oss til en grenseløs amerikansk president. Som lar sitt maktapparat benytte KI til å samle og analysere informasjon om vanlige borgeres digitale liv. En perfekt plattform for å predikere atferd og gå etter meningsmotstandere.
Den amerikanske iveren etter å kontrollere og sensurere gjelder slett ikke bare innenriks. Et grelt eksempel er Donald Trumps ønske om å sanksjonere sjefanklager i Den internasjonale straffedomstolen i Haag, Karim Kahn. Microsoft fulgte lydig opp, og Kahn mistet tilgang til sin e-post. Straffedomstolen i Haag har ikke uventet kastet ut Microsoft.
Jeg minner om at dette er samme programvare som svært mange av oss forfattere benytter til å skrive litteratur. I det hele tatt er det meste av programvaren vi skrivende benytter, amerikansk. Med integrert KI.
KI presenterer oss forfattere med utfordringer vi ikke kan regne med at andre løser for oss. Lover og restriksjoner må absolutt til, men vi har et like stort ansvar selv. Et etisk ansvar for ikke å benytte teknologien slik at den påvirker hva vi skriver. Like mye som vi forfattere forstår en skrivemaskin, må vi forstå når denne teknologien er aktiv. Uten en slik kunnskap kan vi ikke utvikle et fungerende etisk kompass. Mangler vi det, begår vi et litterært forræderi mot oss selv.
