Da iranerne strømmet ut i gatene i slutten av desember, var det ikke bare den økonomiske lidelsen som drev dem, men urettferdigheten. For mens titalls millioner iranere tar konsekvensene av knusende sanksjoner, har en liten, privilegert elite sett sitt snitt til å fylle egne lommer. Med tette bånd til regimet har de tjent milliarder på krisa.
Protestene som først oppsto blant kjøpmenn i Teherans basar, vokste og spredte seg – og inkluderte stadig breiere samfunnslag. Kravene ble også flere. Som alltid i iranske protester, sto mange på barrikadene for borgerrettigheter, ikke minst for kvinner.
Men da det iranske regimets styrker 8. januar byttet batongene og luftgeværene ut med skarpe våpen, hadde kravene smeltet sammen til ett enhetlig rop. Det hele handlet ikke lenger om hva som var mulig å oppnå innenfor rammene av regimet.
Det handlet om regimeskifte.
Professor Behrooz Ghamari-Tabrizi har sett det samme mønsteret igjen og igjen: At iranske demonstranters umiddelbare behov forsvinner i det ene, grunnleggende kravet, uten at protestbevegelsene er organiserte nok til å realisere det. Gjerne under press utenfra, fra krefter som de enten er intetanende om, eller som velger å fortrenge realitetene på bakken.
– Og hver gang kravene knyttes til regimeskifte, blir bevegelsene totalt militarisert og brutalt slått ned, sier han.
Men trolig aldri så brutalt som nå.
Regimets kamp for overlevelse
Behrooz Ghamari har gjennom flere tiår forsket på iranske sosiale bevegelser og revolusjonen som han selv var en del av. Nå snakker han med Klassekampen fra San Francisco. Der lever han i beste velgående, selv om han pleier å si at han døde klokka 07.30 på nyttårsaften i 1984.
Ghamari, som den gang gikk under dekknavnet Akbar, hadde stått på den tapende siden av den revolusjonære bevegelsen som i 1979 veltet sjahen i Iran. Han var talsperson for en militant studentorganisasjon, del av det obskure kommunistpartiet Razmandegan og blant de som fortsatte motstanden mot den postrevolusjonære staten: Den islamske republikken.
Høyesterett fant imidlertid ikke bevis for at Ghamari hadde tatt til våpen under opprøret. I motsetning til mange kamerater, slapp han brått fri etter tre år på regimets dødscelle.
40 år seinere forteller han at protestene i 1980–81 var massive og utviklet seg til en slags borgerkrig da deler av bevegelsen startet en svært voldelig motstandskamp.
– I ett enkelt bombeangrep sommeren 1981 drepte de over 70 parlamentsmedlemmer, sier Ghamari.
– Det førte selvsagt til massearrestasjoner og vilkårlige henrettelser av alle som myndighetene fikk tak i.
Blant de arresterte var han selv, selv om han aldri var involvert i noen form for voldelig motstand. Det fantes ikke rom for nyanser hos regimet rundt hvilke demonstranter som gjorde hva, forteller Ghamari.
– For dem handlet det om rein overlevelse, sier han.
Livsfarlig hastverk
Fra eksil har Ghamari denne måneden fulgt de enorme protestene i hjemlandet, som ble til et blodbad 8. januar. Da fikk leger plutselig inn demonstranter som var påført skudd på kloss hold og dødelige knivstikk.
Myndighetene stengte ned internett idet de for alvor begynte å slå ned protestene, men noen glimt av hendelsene nådde omverdenen likevel. Likposene hopet seg opp, tusenvis ble arrestert og eksilgrupper rapporterte stadig om nye, svimlende drapstall.
Tallene som meldes i dag, spriker fra myndighetenes egne – over 3000 – til den USA-baserte organisasjonen HRANAs foreløpige tall på minst 6221. Ikke-navngitte leger i Iran anslår overfor The Guardian at dødstallet kan overstige 30.000.
Nøyaktig hva som skjedde 8. januar, vet vi fortsatt ikke, men det er hevet over tvil at regimets respons var historisk brutal.
Demonstrantenes håp lå i løftene fra utlandet. President Donald Trump sa at hjelpa var på vei, og han oppfordret iranere til å fortsette å protestere og til å ta over statlige institusjoner. Det gikk rykter om at Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, planla sin flukt til Russland.
Men den amerikanske hjelpa kom aldri. I stedet tok regimet igjen grep om gatene.
Behrooz Ghamari ser paralleller til opprøret han selv sto i sentrum av på 80-tallet. Nå som da, ble generaliserende voldsanklager mot protestbevegelsen brukt av regimet til å rettferdiggjøre et nådeløst svar. I likhet med mange tidligere, har dagens protestbevegelse også vært utsatt for betydelig press utenfra – både fra utenlandske aktører og fra den iranske eksilopposisjonen.
Monarkistene, med sjahens sønn i spissen, presset på for regimeskifte gjennom amerikansk militærintervensjon. Samtidig oppmuntret de stort sett forsvarsløse iranere til å ta til gatene, med påstander om at regimet kunne la seg felle.
Ghamari mener det var en katastrofal feilslutning. Han påpeker at iranske myndigheter nå rettferdiggjør undertrykkelsen av den hjemlige protestbevegelsen basert på hva den amerikansk- og israelskstøttede eksilopposisjonen sier.
– De innser ikke at ved å gjøre alle sosiale protester til krav om regimeskifte, legger de et unødvendig press på disse bevegelsene, sier han.
Og mens iranere i frykt for livet har trukket seg tilbake fra gatene, slår Trump til igjen. Han sendte denne uka en amerikansk «armada» til Midtøsten. Den amerikanske presidenten vurderer også angrep mot iranske ledere for å «inspirere demonstranter» og skape forutsetninger for «regimeskifte».
En destruktiv syklus
I løpet av årene som gikk etter løslatelsen i 1984 hadde Behrooz Ghamari et ritual. Hver nyttårsaften satte han seg ned for å skrive om årene i fengsel. Skrivingen var som meditasjon for ham, men litt etter litt ble tekstene også delt med en voksende vennegruppe i USA.
Å publisere tekstene var lenge uaktuelt, har han tidligere uttalt. Han ville ikke at hans historie skulle brukes til å demonisere Iran, promotere intervensjon og gjøre sjansene for konstruktiv dialog enda mindre. Etter 25 år med skriftlig kontemplasjon hver nyttårsaften, lot han seg til slutt overtale: Boka «Remembering Akbar» ble til.
Det betyr ikke at USA ifølge Ghamari har inntatt en bedre linje overfor Iran. Han mener tvert imot at amerikanske myndigheter undergraver demokratisk endring i Iran – at de bevisst har knust den ofte reformorienterte iranske middelklassen og intensivert regimets makt og undertrykkelse gjennom breie, ødeleggende sanksjoner. Man må ikke glemme at den økonomiske lidelsen man nå ser i Iran, er målet med disse sanksjonene, påpeker Ghamari.
Nå anklager han amerikanske og israelske myndigheter for å skyve iranske sivile foran seg i jakta på regional dominans.
– De amerikanske og israelske hegemoniske interessene tar over kjernekravene til de iranske bevegelsene, og styrer dem i en retning som på nåværende tidspunkt ikke er gjennomførbar, sier han.
Resultatet er massakre og opprørskollaps.
– Da må vi vente noen år til på en ny bevegelse. Dette har vært syklusen for protestbevegelsene i Iran.
Professor eller agent?
Ghamaris synspunkter får blodet til å koke hos mange. Som direktør for Princetons Institutt for Iran- og Persiabukta-studier, ble han beskyldt for å stå nært – hvis ikke være utsendt av – Den islamske republikken.
Wikipedia hevder at organisasjonen han er en del av, National Iranian American Council (som for øvrig er grunnlagt av Klassekampens hyppig brukte ekspertkilde, Trita Parsi) blir ansett som Washington DCs de facto Iran-lobby.
Ghamari er dessuten oppført på Turning Point USAs «Professor Watchlist», en liste over universitetsansatte som driver «venstreradikal propaganda». Begrunnelsen er den iranske professorens støtte til studenter som demonstrerer for Gaza.
I sosiale medier tar enkelte til orde for å få ham deportert.
Selv mener Ghamari at han er utsatt for en kampanje for å diskreditere alle som argumenterer for å oppheve USAs sanksjoner og gjenoppta diplomatiske relasjoner med Iran.
– Det må være enda vanskeligere å argumentere mot sanksjoner etter at regimet nå har massakrert sitt eget folk?
– På dette tidspunktet kan ingen fremme det argumentet, for hvis du sier det, så rettferdiggjør du massakren på folket, sier han.
Ghamari beskriver angrepene han har blitt utsatt for som nådeløse. Han mener eksilopposisjonen som mobiliserer mot den autoritære islamske republikken, selv har skapt et undertrykkende miljø.
– Jeg håper jeg aldri får oppleve staten de vil etablere, sier han.
Blindet av erfaringer
Behrooz Ghamari, Trita Parsi og deres kolleger står ikke aleine i stormen. Mens iranere har blitt slaktet i gatene, har kritikk nemlig blitt rettet mot den vestlige venstresida som helhet. Ifølge The Atlantic er eksiliranere «forferdet over mangelen på sympati fra den amerikanske venstresida», mens en av The Telegraphs spaltister hevder at «venstresida ikke elsker noe mer enn revolusjon, men bare når den skader Vesten». Kritikerne mener venstresida hyklersk ignorerer det iranske regimets brutale undertrykkelse.
Også her i avisa har spaltist Mina Bai bedt venstresida skjerpe seg og være helt klare på hvem de støtter: regimet eller folket.
«Jeg vet ikke hvilken venstreside som sier at undertrykkelsen i Iran ikke betyr noe.»
— Behrooz Ghamari
Vi spør Ghamari hva han tenker om kritikken. Han er godt kjent med den.
– Men ærlig talt vet jeg ikke hvem de snakker om, sier Ghamari.
– Jeg vet ikke hvilken venstreside som sier at undertrykkelsen i Iran ikke betyr noe, at arbeiderbevegelsen i Iran ikke betyr noe eller at kvinnebevegelsen i Iran ikke betyr noe.
De som måtte mene dette, er ikke en del av samtalen, hevder Ghamari, og han stusser over at de likevel framheves i så stor grad.
Professoren påpeker at Irans innenrikspolitiske situasjon er tett sammenvevd med den geopolitiske. Derfor er det like meningsløst å framheve undertrykkelsen uten å ta Irans geopolitiske historie, de amerikansk-israelske regionale ambisjonene, sanksjonene og isolasjonen i betraktning. Ifølge ham er det ikke bare mulig, men nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig.
– At man ikke tar til orde for å styrte regimet nå, betyr ikke at man støtter regimet. For det fins noe som heter forsiktighet, det fins noe som heter politisk strategi, det fins noe som heter å forstå hvilken makt politiske partier og sosiale bevegelser besitter til enhver tid, sier han.
På spørsmål om hvorfor frontene er så steile, svarer Ghamari at det islamske regimet har påført hundretusener av mennesker lidelse – erfaringer som gjør det vanskelig å akseptere realitetene på bakken. Likevel går han hardt ut mot kreftene i utlandet som oppfordrer iranske sivile til å «være mer radikale enn realiteten tillater»:
– Jeg mener at folk som presser på for den typen radikalisme, også må holdes ansvarlige for det.
En bønn til venstresida
Hvis målet med de breie sanksjonene mot Iran er å framskynde prestestyrets undergang, har de foreløpig mislyktes. Nå argumenterer noen av Ghamaris meningsmotstandere mot reformer som kan gjøre iranernes liv bedre, fordi det vil utsette regimets fall ytterligere.
Selv tror han tvert imot at iranerne vil mobilisere og organisere seg i større grad dersom de får konkrete gjennomslag som avskaffelse av moralpolitiet og straffeforfølgelse av de som beriker seg på sanksjonene. For reformer skjer også i Iran, selv om regimet prøver å unngå at de forbindes med protestbevegelsene.
Nå bekymrer det imidlertid Ghamari at Irans øverste leder ser ut til å ha trukket tvilsomme lærdommer fra både 1979-revolusjonen og Assad-regimets fall i Syria: ikke at sjahen og Assad kunne ha overlevd ved å imøtekomme folkets krav, men at de ble styrtet fordi de unnlot å knuse motstanden fullstendig.
– Filosofien er derfor tidlig og brutal inngripen, sier Ghamari.
Samtidig kommer protestbølgene stadig tettere. Eksfangen håper omverdenen har lært av januar-protestene før den neste bryter ut.
– Hva mener du at verdenssamfunnet burde gjort annerledes denne gangen?
– Det er absolutt ingenting andre land kan gjøre hvis det går imot USAs ønsker, sier han.
Den europeiske venstresida har han imidlertid forventninger til. Ghamari påkaller solidaritet med det iranske folket – ikke gjennom innblanding og intervensjon, men gjennom press på egne regjeringer om ikke å blande seg i iranske anliggender.
– Uten utenlandsk innblanding vil det bli mye lettere for det iranske folket å håndtere sine egne problemer og presse staten til å anerkjenne sine krav.
