Arnt Nordli har delt denne artikkelen med deg.

Arnt Nordli har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBemanningsnorm

En farlig vei å gå

Dagens bemanningsnorm i barnehage og skole sikrer et minimum av lærere og barnehageansatte per barn, og et likeverdig tilbud for alle barn uansett hvilken kommune de bor i. Når Høyre ved Nikolai Astrup går ut i Klassekampen (24. januar) og tar til orde for å skrote bemanningsnormen, er han helt på villspor. Man kan godt bruke fine ord som «fleksibilitet» og «lokalstyre», men alle vet at kommunene i dag er helt skrapet for penger.

Fleksibilitet er ingen garanti for kvalitet, men en mulighet for kommuner til å finne smutthull der man kan spare midler. Lokalpolitikere jobber dag og natt for å gi innbyggerne sine gode tilbud. Men de kjenner selvsagt ikke alle de kommunale tjenestene like godt på kroppen. Da kan det bli vanskelig å forstå konsekvensen av å ha færre ansatte på jobb. Det kan være vanskelig både for sentrale og lokale politikere å forstå at det ikke kan være mer enn seks treåringer per ansatt i barnehagen – kan det være så farlig om det er syv eller åtte?

«Fleksibilitet er ingen garanti for kvalitet»

De ansatte i barnehagen, de som merker konsekvensene av dagens bemanningsnorm på kroppen hver eneste dag, skriker etter flere ansatte, ikke etter mer fleksibilitet. Det gjør de fordi de opplever at det er for få ansatte gjennom dagen. Når det er nødvendige møter med andre instanser som helsesykepleier eller barnevern, med foreldre eller kollegaer, når pauser skal avvikles eller når det er sykdom, da er det ikke lenger én ansatt per seks treåringer. Og siden barnehagens åpningstid er lengre enn arbeidsdagen til de ansatte, er det færre på jobb både morgen og ettermiddag. Det er få timer om dagen det faktisk er full bemanning i barnehagen. Dette burde bekymre NÅ.

De første årene i menneskers liv er av stor betydning for de senere årene. Barn trenger å bli sett og anerkjent. Da trengs dyktige lærere som har tid til å se hvert barn, til å finne frem til den enkeltes styrker – hva det er som gjør at akkurat dette barnet kan være stolt av seg selv, få selvtillit nok til å gyve løs på de utfordringer de møter både nå og senere i livet. Det trengs dyktige lærere som kan hjelpe barn inn i lek med andre barn, som kan hjelpe barn til å få venner.

Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får det konsekvenser videre i livet. Et av de store problemene i vårt samfunn i dag er blant annet utenforskap, barn som ikke fullfører skolegang og ungdoms­kriminalitet. Det er uforståelig at sentrale politikere som Nikolai Astrup ikke klarer å se sammenhengen mellom de utfordringene vi som samfunn står i, og den innsatsen vi legger i tilbudet til de yngste barna.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.

Journalistikk

Hvem betaler for journa­lis­tikken?

På tirsdag viet Klassekampen lederspalten sin til å sette søkelys på eierstrukturene bak Demo, hvor undertegnede er medstiftere. I disse dager har Demo en folkefinansieringskampanje for å se om det er nok interesse og støtte blant det norske folk til å starte et nytt reklamefritt nyhetsmedium. Klassekampen mener det er behov for åpenhet om hvordan journalistikk finansieres. Vi kunne ikke vært mer enige. Vi mistenker at vi er enige med Klassekampen om det meste. Klassekampen spør hvorfor Demo er midt i en «folkefinansieringskampanje» når store deler av Demo eies av det danske mediehuset Zetland, som igjen eies av de danske grunnleggerne og mediekonsernet Bonnier News: «Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering?» Her vil vi oppklare: Det er ikke Bonnier News som står bak denne satsingen. De kom inn på eiersiden av Zetland først i høst, lenge etter at Demo begynte arbeidet. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Iran

Syste­ma­tiske massedrap

Etter hvert som internettblokaden i Iran har begynt å slå sprekker, har omfanget av myndighetenes respons på demonstrasjonene i Iran blitt tydeligere. Videoopptak viser bruk av automatvåpen mot folkemengder, overfylte sykehus og likhus, samt døde kropper i gatene. Andre opptak viser maskerte medlemmer av Revolusjonsgarden i sivile kjøretøy som skyter på åpen gate mens islamistiske krigsrop sprer frykt. Bildene vekker assosiasjoner til IS på høyden av sin makt. Når dødelig vold brukes for å skape frykt i en befolkning, er det juridisk sett terror. Den islamske republikkens angrep på sivilbefolkningen som ble gjort for å spre frykt og ødelegge folkeviljen, viser hva regimet i praksis er blitt: et terrorregime. Ifølge en rekke rapporter har iranske sikkerhetsstyrker brukt militære våpen mot sivile demonstranter, gitt nådeskudd til sårede, overført hardt skadde direkte fra sykehus til fengsling og gjennomført hemmelige massebegravelser uten å informere familiene. Mange pårørende har i uker lett etter sine kjære, tusenvis fortsatt er savnet. Flere kilder opererer med svært høye dødstall.