Dagens bemanningsnorm i barnehage og skole sikrer et minimum av lærere og barnehageansatte per barn, og et likeverdig tilbud for alle barn uansett hvilken kommune de bor i. Når Høyre ved Nikolai Astrup går ut i Klassekampen (24. januar) og tar til orde for å skrote bemanningsnormen, er han helt på villspor. Man kan godt bruke fine ord som «fleksibilitet» og «lokalstyre», men alle vet at kommunene i dag er helt skrapet for penger.
Fleksibilitet er ingen garanti for kvalitet, men en mulighet for kommuner til å finne smutthull der man kan spare midler. Lokalpolitikere jobber dag og natt for å gi innbyggerne sine gode tilbud. Men de kjenner selvsagt ikke alle de kommunale tjenestene like godt på kroppen. Da kan det bli vanskelig å forstå konsekvensen av å ha færre ansatte på jobb. Det kan være vanskelig både for sentrale og lokale politikere å forstå at det ikke kan være mer enn seks treåringer per ansatt i barnehagen – kan det være så farlig om det er syv eller åtte?
«Fleksibilitet er ingen garanti for kvalitet»
De ansatte i barnehagen, de som merker konsekvensene av dagens bemanningsnorm på kroppen hver eneste dag, skriker etter flere ansatte, ikke etter mer fleksibilitet. Det gjør de fordi de opplever at det er for få ansatte gjennom dagen. Når det er nødvendige møter med andre instanser som helsesykepleier eller barnevern, med foreldre eller kollegaer, når pauser skal avvikles eller når det er sykdom, da er det ikke lenger én ansatt per seks treåringer. Og siden barnehagens åpningstid er lengre enn arbeidsdagen til de ansatte, er det færre på jobb både morgen og ettermiddag. Det er få timer om dagen det faktisk er full bemanning i barnehagen. Dette burde bekymre NÅ.
De første årene i menneskers liv er av stor betydning for de senere årene. Barn trenger å bli sett og anerkjent. Da trengs dyktige lærere som har tid til å se hvert barn, til å finne frem til den enkeltes styrker – hva det er som gjør at akkurat dette barnet kan være stolt av seg selv, få selvtillit nok til å gyve løs på de utfordringer de møter både nå og senere i livet. Det trengs dyktige lærere som kan hjelpe barn inn i lek med andre barn, som kan hjelpe barn til å få venner.
Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får det konsekvenser videre i livet. Et av de store problemene i vårt samfunn i dag er blant annet utenforskap, barn som ikke fullfører skolegang og ungdomskriminalitet. Det er uforståelig at sentrale politikere som Nikolai Astrup ikke klarer å se sammenhengen mellom de utfordringene vi som samfunn står i, og den innsatsen vi legger i tilbudet til de yngste barna.
