Arnt Nordli har delt denne artikkelen med deg.

Arnt Nordli har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattBemanningsnorm

En farlig vei å gå

Dagens bemanningsnorm i barnehage og skole sikrer et minimum av lærere og barnehageansatte per barn, og et likeverdig tilbud for alle barn uansett hvilken kommune de bor i. Når Høyre ved Nikolai Astrup går ut i Klassekampen (24. januar) og tar til orde for å skrote bemanningsnormen, er han helt på villspor. Man kan godt bruke fine ord som «fleksibilitet» og «lokalstyre», men alle vet at kommunene i dag er helt skrapet for penger.

Fleksibilitet er ingen garanti for kvalitet, men en mulighet for kommuner til å finne smutthull der man kan spare midler. Lokalpolitikere jobber dag og natt for å gi innbyggerne sine gode tilbud. Men de kjenner selvsagt ikke alle de kommunale tjenestene like godt på kroppen. Da kan det bli vanskelig å forstå konsekvensen av å ha færre ansatte på jobb. Det kan være vanskelig både for sentrale og lokale politikere å forstå at det ikke kan være mer enn seks treåringer per ansatt i barnehagen – kan det være så farlig om det er syv eller åtte?

«Fleksibilitet er ingen garanti for kvalitet»

De ansatte i barnehagen, de som merker konsekvensene av dagens bemanningsnorm på kroppen hver eneste dag, skriker etter flere ansatte, ikke etter mer fleksibilitet. Det gjør de fordi de opplever at det er for få ansatte gjennom dagen. Når det er nødvendige møter med andre instanser som helsesykepleier eller barnevern, med foreldre eller kollegaer, når pauser skal avvikles eller når det er sykdom, da er det ikke lenger én ansatt per seks treåringer. Og siden barnehagens åpningstid er lengre enn arbeidsdagen til de ansatte, er det færre på jobb både morgen og ettermiddag. Det er få timer om dagen det faktisk er full bemanning i barnehagen. Dette burde bekymre NÅ.

De første årene i menneskers liv er av stor betydning for de senere årene. Barn trenger å bli sett og anerkjent. Da trengs dyktige lærere som har tid til å se hvert barn, til å finne frem til den enkeltes styrker – hva det er som gjør at akkurat dette barnet kan være stolt av seg selv, få selvtillit nok til å gyve løs på de utfordringer de møter både nå og senere i livet. Det trengs dyktige lærere som kan hjelpe barn inn i lek med andre barn, som kan hjelpe barn til å få venner.

Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får det konsekvenser videre i livet. Et av de store problemene i vårt samfunn i dag er blant annet utenforskap, barn som ikke fullfører skolegang og ungdoms­kriminalitet. Det er uforståelig at sentrale politikere som Nikolai Astrup ikke klarer å se sammenhengen mellom de utfordringene vi som samfunn står i, og den innsatsen vi legger i tilbudet til de yngste barna.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nationaltheatret

Svar til tillits­valgte ved Natio­nal­theatret

Fjorten tillitsvalgte ved Nationaltheatret skriver i et leserinnlegg i Klassekampen den 19. februar at vårt forslag «Ny framtid for Nationaltheatret» ikke snakker for de ansatte. Samtidig som de avviser forslaget, blant annet fordi det er mangelfullt, er de også bekymret for at det også kan sette hele den pågående prosessen i fare. Det er mange misforståelser og forvirring rundt Nationaltheatrets videre skjebne, både om hva vårt forslag innebærer og hva Regjeringens minimumsforslag innebærer. Vårt forslag vil verken sette noen prosess i fare eller forsinke framdriften. Vi har vist konkrete løsninger for behovene de tillitsvalgte peker på som viktige. Vårt forslag er ikke kun en klassisk fasadeendring, det er først og fremst en fremtidsrettet innvendig oppgradering, for å sikre kunstnerisk vitalitet på et mangfold av scener i samme hus, med bedre arbeidsforhold, lagre og verksteder, til både ansattes og publikums fordel. Det er viktig for oss å påpeke at det vi i «Ny framtid» ber om er at vårt forslag vurderes og kvalitetssikres seriøst på linje med de andre alternativene.

Epstein-dokumentene

Hvor ble det av integri­teten?

Epstein-avsløringene har avdekket grov integritetssvikt hos norske toppolitikere, organisasjonsledere og et medlem av kongehuset. Mange har skrevet innsiktsfullt og forsøkt å besvare det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? De fleste går da rett på institusjonene og systemene, uten å dvele ved at dette ikke ville skjedd hvis enkeltpersonene som nå er avslørt hadde utvist tilstrekkelig høy personlig integritet i utgangspunktet. Institusjonell integritet handler om normer, lover, regler og kontrollmekanismer som sikrer at organisasjoner og virksomheter er pålitelige og troverdige. Personlig integritet er noe annet, men like viktig: Det handler om den enkeltes evne til å handle i samsvar med det som er sant og rett. Også når det ikke finnes klare regler å støtte seg på. En offentlig person kan følge alle formelle krav og likevel svikte sin personlige integritet dersom prestisje, karriere eller økonomiske hensyn styrer dømmekraften. Systemer kan regulere adferd og bidra med etiske retningslinjer, men de kan ikke erstatte personlig dømmekraft. Sterke institusjoner kan både forebygge og begrense skadevirkningene når personlig integritet svikter.

Mikrobiologi

Litt om trans­po­sonar

At vitskapsfolk skriv om vitskap i avisa er i utgangspunktet eit ubetinga gode, og ein skal vere varsam med å vere for pedantisk eller å krevje full fagleg presisjon i slike tekster. Når folk skriv ting som det ikkje er nokon konkret grunn til å tru som om det var etablerte sanningar, gir imidlertid det høve til litt ytterlegare fagformidling. Dag O. Hessen skriv 24. februar om mikrobiologi, virus og deira evolusjon. I avslutninga har han setningen «[Virus] har tatt bolig i vårt arvestoff, og det meste av vårt DNA er fylt opp av proteinlignende fragmenter, transposoner».