I 2016 publiserte Andrew Anglin, redaktøren for den nynazistiske nettsida The Daily Stormer, en guide til alt-right, bevegelsen han selv var en del av. Alt-right, oppsummerte han, drev med trolling, memes og «ikke-ironisk nazisme forkledd som ironisk nazisme». Gjennom drøye vitser og en overdreven stil kunne man mate publikum, særlig tenåringer, med nazipropaganda og gjøre dem ufølsomme for ekstreme uttrykk.
Hans eget nettsted skilte seg ut fra andre høyreekstreme sider med en grunnleggende useriøs tone. Det gikk i hysteriske overskrifter, vitser og memes, ikke ulikt andre virale sider skapt for et ungt og veldig online publikum. Navnet var en blanding av satireprogrammet The Daily Show og Hitler-Tysklands innbitt antisemittiske propagandablad Der Stürmer. Innholdet slektet mest på det siste: Anglin skrev om jødiske komplotter og om at fiendenes lik snart ville bli stablet i gatene. Han oppfordret leserne, som han kalte sin «trollhær», til å true og trakassere såkalte rasefiender – noe de frydefullt gjorde.
Hvor den ironiske nazismen slutter og den ikke-ironiske begynner, er for tida vanskelig å få øye på. Elon Musks utstrakte arm på CPAC-konferansen for et år siden var ikke en nazihilsen, mente mange. I mellomtida har mannen som kjøpte X for å «gjøre komedie lovlig igjen», likt og delt en rekke uironiske innlegg om den hvite rasens død. Fra de offisielle kontoene til Det hvite hus og flere departementer pumpes det ut en strøm av memes og innlegg som bruker alt-rights trollete språk til å formidle Maga-politikk.
Vi vet hvor dette kommer fra. Et viktig nettsted for alt-right var forumet 4chan, nærmere bestemt subforumet /pol/, viet til såkalt politisk ukorrekt humor. Det å vitse om alt fra Holocaust til gruppevoldtekt, med mål om å krenke flest mulig, ble en egen subkultur som tiltrakk seg unge menn med dystre tanker om egen og landets framtid.
4chan-mentaliteten har inntatt Det hvite hus. En respektløs og barnslig stil har tatt over storpolitikken – «alle er 13 nå», kalles fenomenet i sosiale medier. Ta bildene som Trump-apparatet bruker for å uttrykke at han «må ha» Grønland. Eller ta folk som forsvarsminister Pete Hegseth eller den frakkekledde sjefen for grensepolitiet, Greg Bovino, som virker usunt opptatt av å lage content og «trolle» motstanderne.
Det økte fokuset på internettkultur er bra, men jeg lurer på om det gjør oss blind for noe annet: Den åpne radikaliseringen av et regime som stadig oftere bruker estetikk og fraser fra bevegelser som idealiserer Hitler-Tyskland og drømmer om et rasereint Amerika. For de som kjenner til referansene, forteller Trumps hvite hus i reine ord hvilket USA de ser for seg og jobber for. Det er den hvite nasjonalismens USA.
Amerikansk hvit nasjonalisme ligner på nynazismen vi kjenner fra Europa, men drar også på eldre, hjemmeavlede tradisjoner: slaveri, segregering, lynsjing. Det er et broket landskap av miljøer med ulik tradisjon og stil – fra spøkelseskladdene i Ku Klux Klan til ultravoldelige skinheads, fra antistatlige militser og sektlignende grupperinger til campusaktivister som slåss for White Pride. Inntil nylig var de fleste nokså små og marginale, som Vegard Tenold Aase skriver om i boka «Alt du elsker skal brenne» (2018). I bevegelsens historie ruver figurer som George Lincoln Rockwell, som startet The American Nazi Party i 1959, og David Duke, den karismatiske KKK-lederen som forsøkte å bli president i 1988. Aase beskriver en vedvarende spenning mellom støvlene, de åpent voldelige elementene, og dressene, som driver med ideologi og vil gjøre den stuerein.
De deler imidlertid en visjon. Hvit nasjonalisme handler om å etablere et hvitt USA eller, som de selv ofte sier det, å sikre eksistensen til vårt folk og en framtid for hvite barn. Setningen er kjent som «de 14 ordene» (den teller 14 ord på engelsk), og tallet 14 brukes ofte som en halvskjult referanse – gjerne i kombinasjon med 88, som står for Heil Hitler. Den amerikanske nazismen har sine egne koder, referanser og litteratur.
En viktig bok er «Which Way, Western Man?» fra 1978, skrevet av William Gayley Simpson. Boka hevder at Vesten og den hvite, kristne kulturen er syk og døende, noe som primært skyldes jødene og kvinnene, og at Hitler hadde rett. Simpson raser mot raseblanding, innvandring, prevensjon og abort – «kniven som den siviliserte hvite mannen bruker til å skjære over sin egen strupe».
Den 14. januar, da spenningene rundt Grønland nådde et dramatisk høydepunkt, la X-kontoen til Det hvite hus ut et bilde av to hundesleder i et veikryss. Én vei pekte til et amerikansk flagg som vaiet på en knallblå himmel, det andre til et dystert landskap med russiske og kinesiske flagg. «Which way, Greenland man?» var teksten. Det var ikke tilfeldig. «Which way, American man?» spurte samme konto i august 2025. Under kom en rekrutteringsplakat for ICE, der en mann ikledd det amerikanske flagget står og klør seg i hodet ved en veiviser som tilbyr valget mellom «invasjon» og «cultural decline» på den ene sida, og «lov og orden» og «muligheter» på den andre.
Ideen om at innvandringen til USA er en invasjon, gjennomsyrer Maga-propagandaen. Rekrutteringskampanjene til ICE, som tross enorme budsjetter og store bonuser sliter med å finne nok folk, er et kapittel for seg. De består av KI-genererte bilder som mimer alt fra USAs klassiske vervekampanjer med Uncle Sam til illustrasjoner av hvite familier og hakefagre unge menn i uniform, som har noe tysk ved seg.
Hvilke krig er det man skal ruste seg for? Mange amerikanske konservative snakker om en krig om landets sjel, en ideologisk kamp. Men lenger ut mot høyre finnes det godt utarbeidede scenarioer for noe langt mer konkret: en rasekrig. En idé om ekstrem vold og etnisk rensning, som ulike miljøer har sett fram til, trent til og prøvd å framskynde.
Simpson skrev at den hvite rasen ville bli utslettet om ingen grep inn. Han var medlem av organisasjonen National Alliance, ledet av den innflytelsesrike nazisten William Luther Pierce. Pierce er ikke minst kjent for romanen «The Turner Diaries» (1978), som beskriver et rasekrigscenario i detalj og har blitt nevnt som inspirasjonskilde av flere terrorister, som Timothy McVeigh – og Anders Behring Breivik.
Andrew Anglin skrev om rasekrigen titt og ofte på The Daily Stormer. I opptakten til Unite the Right-demonstrasjonen i Charlottesville i 2017 skrev han at krigen hadde begynt. «Death to traitors! Death to the enemies of the white race!» skrev han i en tale som ble lest opp kun timer etter at en motdemonstrant, Heather Heyer, ble drept av en nynazist.
Arven etter Pierce lever i terrorceller og Telegram-kanaler, men ideen om rasekrig har, i litt mer utvannede former, fått langt større oppslutning. Alt-right importerte europeiske konspirasjonsteorier om muslimsk invasjon og «den store utskiftningen» og bakte dem inn i en fortelling om en krig mot USAs sjel. Trumps Maga gjorde resten: De snakket om innvandrere som kriminelle, invasjonsstyrker, low IQ.
«Lenger ut mot høyre finnes det scenarioer for noe langt mer konkret: en rasekrig»
Vegard Tenold Aase så endringen skje i sanntid. Små, snåle miljøer som møttes i skogen for å skyte på blink og drøvtygge raseteori ble dratt opp og mobilisert i en ny retning – inn i Det republikanske partiet. Det var langt fra selvsagt. I mange hvit nasjonalist-miljøer var republikanerne minst like forhatte som demokratene.
Det var Trump som endret alt. Både fascister og antifascister så tidlig tegn til at han likte bevegelsen, som da han snakket om «many good people on both sides» etter Charlottesville, eller retweetet rasistiske memes. Han henvendte seg til den voldelige aktivistgruppa Proud Boys, som tok det på seg å «beskytte borgere» under Black Lives Matter-demonstrasjoner i 2020. «Stand back and stand by», sa Trump.
I 2026 er Proud Boys nesten ikke å se i gatene. Heller ikke de andre som møtte opp i Charlottesville: Identity Evropa, KKK, mennene med faklene som ropte at «Jews will not replace us». Det trengs ikke: Donald Trumps ICE rekrutterer, og tilbyr alle som fantaserer om å plukke innvandrere fra gata og kaste dem i leirer, nye uniformer og fet lønn.
For de som lytter på de riktige frekvensene, er tegnene mange: de store H-ene i Homeland og Heritage, innlegg som spiller på «the 14 words». One Homeland. One People. One Heritage. Remember who you are, American, skrev arbeidsdepartementet (DOL) på X nylig. Da noen spurte Elon Musks KI-chatbot Grok, ellers kjent for å generere barneporno, hva det hørtes ut som, satte den halen på grisen: «Dette låter som et ekko av det nazistiske slagordet ‘Ein Volk, Ein Reich, Ein Führer’.»
Trolling? Eller reine ord for penga? Hos DOL henger propaganda og politikk tett sammen. Kontoen spyr ut en en blanding av memes og tall og fakta om hvor mange «foreign-born»-jobber som har blitt kuttet, og hvor mange «etnisk amerikanske jobber» som har kommet til. I et innlegg drømmes det om et USA etter 100 millioner deportasjoner – et tall som er langt høyere enn antall ulovlige innvandrere.
Sammenheng er det også på kontoene til Det hvite hus og Department of Homeland Security (DHS), som legger ut enorme mengder content av pågripelser og trynebilder av det de kaller «the worst of the worst»: kriminelle med utenlandsk opphav. En offisiell nettside, annonsert som «Dictionary of Depravity» har enda flere bilder av mennesker med navn, forbrytelse og opphavsland, og hendige deleknapper til X, Facebook og Truth Social.
Det er ikke retorikk. Det er politikk, som gjennomføres hver dag. ICE-agentene i Minnesota har pågrepet femåringer, truet seg inn i folks hjem, presset naboer til å gi dem navn og adresse på «utlendingene» i strøket og – flere ganger nå – skutt folk som dokumenterer det som skjer. DHS fikk nylig kritikk for å ha endret et bilde av en kvinne som ble pågrepet med KI, slik at det så ut som hun gråt. «The deportations will continue. The memes will continue», svarte de.
Memekulturen er overalt – i reklamen, politikken, i gruppechatten og på Tiktok. Og det er som om vi alle har blitt numne i møte med så mye retorisk krutt, hele tida, en selvrefererende bildemaskin der alt er 4 the lulz. I tillegg har vi jo lært oss å ikke mate trollet. Etter noen tiår med internett vet de fleste to ting om nettroll: De ønsker å trykke på knapper, og de har det som regel mest i kjeften. Løsningen er å ikke la seg provosere. Ikke ta agnet.
Det er slik den uironiske nazismen kan gjemme seg i et vidåpent landskap. Fra en offentlig debatt der anklager om rasisme og fascisme ofte har blitt avfeid fordi intensjonen ikke er tydelig nok – «de sier jo at de ikke er fascister» – har vi nå fascister som er så tydelig at de må være troll. De kan jo umulig mene det de sier! De vil bare provosere!
Det er mørkt nå, det er mye verre enn vi vil tro, men hør her, det er en ting du og jeg kan gjøre: Bli provosert. Legg bort treningen i å ikke ta agnet, skrell vekk lagene av memekultur til du kommer til kjernen, det er faktisk ikke så langt ned. Det er egentlig ganske enkelt: Når de forteller deg hvem de er – tro dem.
