Det er en av de isklare søndagene i januar, og kirkeklokkene kaller jordas kristne sjeler til gudstjeneste. Jeg har funnet veien til Vålerenga kirke i Oslo. Benkene er halvfulle. Lengst framme sitter bunadskledde dåpsgjester. Litt lenger bak det som framstår som de faste kirkegjengerne, tilårskomne folk som synger salmer med høy røst. Så et par individer som, kan jeg tenke meg, har funnet Jesus i kampen mot rusen.
Men hvor er de nyåndelige unge menneskene det snakkes så mye om, tenker jeg, idet jeg lar blikket gli over forsamlingen. Ingen her ser ut til å passe beskrivelsen – og det i en bydel med en utpreget ung befolkning.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser riktignok at det har skjedd en viss utvikling: Flere har meldt seg inn i Den norske kirke de siste årene. Vi vet også at nye frikirker har kommet til, som Passion, den karismatiske menigheten Klassekampen besøkte i høst. Eksisterende menigheter forteller om økt pågang. Da jeg slår på tråden til Messiaskirken, der Asle Toje er medlem, kan soknepresten fortelle om en liten, men merkbar økning. Aller mest trøkk virker det å være i Den katolske kirke i Norge, som opplyser om en nesten tredobling av antall påmeldte til troskursene de holder.
Noen folkevekkelse er det likevel neppe snakk om. I et intervju med Morgenbladet like før jul la Kifo – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning fram tall som viste at tilstrømningen til frikirkene ikke er veldig stor her til lands. Og selv om det er noen flere som velger å melde seg inn i Den norske kirke, minker den totale medlemsmassen over tid. Sekulariseringen ser altså ut til å fortsette.
Det vi imidlertid kan slå fast, er at kristendom får langt mer oppmerksomhet i norsk offentlighet enn for bare noen få år siden. Onsdag kunne Klassekampen melde at det utover våren vil utgis en rekke bøker om kristendom. Fascinasjonen for kristen tro og kulturarv har fått en solid oppsving. En som har reflektert en hel del over det, er Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne avisa Dagen.
– Hva tror du interessen handler om?
– Det er noen åpenbare grunner, som at vi lever i en langt mer usikker verden, der faren for krig er reelt til stede. I usikre tider begynner folk å stille seg de grunnleggende, evige spørsmålene. Vi ser dessuten en konservativ bølge i Vesten, som spør: Hva har vi bygget det vestlige samfunnet på? Kun politikk, eller er det også et trosgrunnlag her? Da kommer du ganske fort til de kristne verdiene, sier Selbekk.
Det nye er den store åpenheten for å snakke om tro, et tema som lenge har vært ansett som kleint og tabu, mener han.
– Se på kronikken Marte Heian-Engdal (forsker og historiker, journ.anm.) skrev i Aftenposten i jula, om at hun er vokst opp som livssynsuavhengig, men i voksen alder har bestemt seg for å gå i kirka. Når en som henne snakker om frelse i Norges største avis, vitner det om at det har blitt et annet klima. Selv har jeg deltatt på en del realityprogrammer og opplever at populærkulturen ønsker kristne profiler, sier Selbekk.
Postliberal bølge
Den mest dramatiske utviklingen skjer kanskje ikke i folkedypet, men i et annet sjikt: Politiske profiler fra hele spekteret av høyresida har meldt overgang til kristen tro. I et intervju med Selbekk like før jul annonserte den konservative podkasteren Ole Asbjørn Ness at han har latt seg frelse. Da Herman Winther, leder av Faks – Foreningen for alle konservative studenter utbroderte sin støtte til Trump i Aftenposten for en uke siden (en støtte han nå har trukket tilbake), kunne vi lese at han har gått fra ateist til kristen. Også det svært høyrevridde Bevar Norge, som består av Documents tidligere lokallag, har omfavnet Jesus. Til Klassekampen har organisasjonen erklært at den vil sette kristne verdier i høysetet for å beskytte Norge mot «kulturelt forfall».
Det er en idé som finner gjenklang hos høyrevridde politikere og profiler over hele Vesten. USAs visepresident J.D. Vance har gått fra ateist til katolikk. President Trump har knyttet seg stadig nærmere kristennasjonalistene, skjønt hans private tro forblir ullen. Charlie Kirk, en ledestjerne for unge høyreorienterte i hele Vesten, vokste opp som kristen, men ble mer kristennasjonalistisk de siste årene han levde. Tekmilliardæren Peter Thiel ordlegger seg i stadig mer religiøse vendinger og advarer innstendig om endetid og antikrist. Selv Jordan Peterson, en av Herman Winthers inspirasjonskilder, omfavner kristendommen.
Også i Storbritannia foregår det noe interessant: Reform UK, partiet til Nigel Farage, har nylig etablert en kristen grein. Og like før jul kom den kanskje mest oppsiktsvekkende nyheten av dem alle, nemlig at den høyreradikale aktivisten Tommy Robinson, mest kjent for sin ekstreme islamfiendtlighet, var blitt kristen i fengsel.
Hvorfor denne bevegelsen akkurat nå? Kanskje kan en ny bok belyse det. På lista over vårens bøker om kristendom finner jeg en bok om autoritære kristne ideer og Magabevegelsen, ført i pennen av Ragnar Misje Bergem. Han er førsteamanuensis ved MF vitenskapelige høyskole og har politisk teologi som felt. Da jeg tar kontakt med ham, har han akkurat gjort seg ferdig med skrivingen.
– Alle autoritære bevegelser i vestlige land har nå en kristen fløy som støtter dem. Det betyr ikke at kristendom og reaksjonære bevegelser er én og samme sak. Men det pågår helt klart en mobilisering, sier han.
Noe av det Bergem vil brette ut, er det reaksjonære potensialet som finnes i kristendommen, og som har blitt aktivert av reaksjonære krefter på ulike tidspunkt i historien – som nå. Potensialet handler om flere ting: Det første er et apokalyptisk perspektiv, kjent fra Johannes’ åpenbaring.
– Tendensen er at man leser det som skjer i verden som symboler for en større kamp mellom det gode og det onde. Det inkluderer gjerne å peke ut personer i offentligheten som fiender man må kjempe mot. Det andre er en forfallsfortelling om dekadanse; om at den moderne verden mangler moralsk og åndelig orden, og at det vil medføre anarki. Kristendommen blir et bolverk mot dette sivilisatoriske forfallet. Det er en idé du i dag finner hos alt fra Putins ideologer til mange i Magabevelsen, sier Bergem.
«Kristendom blir et bolverk mot sivilisatorisk forfall.»
— Ragnar Misje Bergem
Antakelig blomstrer den nye kristendommen ikke på tross av sekulariseringen, men på grunn av den. I et essay i Klassekampen i 2024 analyserte Bergem høyresidas interesse for teologi og skildret en politisk strømning som knytter sammen en rekke av aktørene: postliberalismen. Strømningen har fått ulike uttrykk, og aller mest reaksjonær har den blitt i USA. Kjernen er en misnøye med det liberale, sekulære demokratiet, som man mener har spilt fallitt og ført til en oppløsning av samfunnet. Tenkningen er for eksempel assosiert med skribenten Rod Dreher, som er nær venn av Vance og nå bosatt i Ungarn. Dreher besøker Norge og den kristne Tenk-konferansen neste helg.
– Ofte hevder disse aktørene at vi har glemt hvor sentral kristendommen har vært for Europas historie. Har de ikke et poeng?
– Åpenbart spiller kristendommen en stor rolle for norsk, europeisk og amerikansk kulturarv. Vår del av verden er uforståelig uten den. Det gjenspeiles i hvordan politikken er formet, vektleggingen av menneskets verdighet, rettferdighet og så videre. Jeg har ingen problemer med å erkjenne at kristendommen er viktig historisk, og at den har impulser som er avgjørende også i dag. Men den reaksjonære retorikken innebærer en essensialistisk sivilisasjonsforståelse, hvor man tenker at kristendommen utgjør en kjerne i vår sivilisasjon, og mister vi den, kollapser alt. Da skriver man eksempelvis religiøst mangfold helt ut av historien. Europa er også en historie om islam og jødedommen, sier Bergem.
Felleskirka i en skvis
Siden andre verdenskrig har felleskirka i de fleste vestlige land lagt seg på en mer liberal linje, i takt med sekulariseringen, påpeker han. Det gjelder også i noen grad for den katolske kirka, som med det andre vatikankonsilet på 1960-tallet la integralismen, altså drømmen om en forening mellom kirke og stat, død (en drøm som har blusset opp igjen i kretsen omkring Trump). Man har blitt opptatt av slikt som å forsvare flyktninger og inkludere kvinner og skeive. Det er en utvikling mange av de nykristne på høyresida er dypt opprørte over. I Storbritannia har Tommy Robinson alliert seg med evangeliske frikirker og laget egne kristne mønstringer i direkte konkurranse med Den engelske kirke.
I et intervju med Weekendavisen peker Nick Spencer, seniorforsker i tenketanken Theos, på dilemmaet felleskirka står overfor. For hvordan skal den møte bølgen av nykristne høyrevridde? På den ene sida vil man forhindre at Jesus blir brukt som et «ekskluderende våpen». På den andre sida bør man kanskje nøle med å støte fra seg nye grupper av troende. Kristendom er tross alt ikke det samme som å være venstreorientert, påpeker Spencer: Kristendommen har en lang historie med å stille seg på outsidernes side, og mange av Robinsons tilhengere er arbeiderklassemenn man ikke har vært vant til å se i kirka.
Det er vel heller ikke til å stikke under stol, tenker jeg, at mange av oss som roper høyest om feminisme og skeives rettigheter, og applauderer kirkas progressive utvikling, glimrer med vårt fravær på kirkebenken når søndagen kommer. Kanskje burde kirka, av rein egeninteresse, legge om profilen og komme de høyrevriddes synspunkter i møte?
Nei, mener Vebjørn Selbekk, som advarer mot å gjøre kirka til et ideologisk prosjekt – enten det dreier seg om høyre- eller venstresidepolitikk.
– Det bidrar bare til å fremmedgjøre folk. Jeg er for øvrig like skeptisk til den norske kirkas lakserosa ideologi om klima og så videre som jeg er til sterkt høyreorienterte personer som hevder at evangeliet er høyreradikalt. Ingenting av dette stemmer, og begge deler er en avsporing. Kirka svarer på helt andre spørsmål, som handler om grunnleggende behov for frelse og tilgivelse, sier Selbekk.
Men kirka bør heller ikke markere avstand til høyreradikale troende, mener han.
– Alle som ønsker å tro på Jesus, er velkommen i det kristne fellesskapet, uavhengig av om du er Tommy Robinson eller kommunist. Å knytte kirka til noe politisk er alltid farlig. De politiske vindene skifter, men kristendommen er konstant og har vært det i to tusen år.
Det er et spørsmål jeg går og tygger på. Hvor religiøse er de nykristne på den ytre høyresida sånn egentlig? Jeg sender spørsmålet til Ragnar Misje Berge.
– Er det reell tro, eller en instrumentalisering av religion for politiske formål?
– Det er definitivt slik at radikale aktører bruker kristendom for å vinne politiske kamper, i takt med at populisme har blitt et stort fenomen. Men jeg tror vi skal være forsiktige med å anse bruk av kristendom som vi ikke liker, som inautentisk. Det finnes mange ekte troende som også mobiliserer religionen politisk til det jeg mener er destruktive formål. J.D. Vance er en politiker som for meg framstår som en grunnleggende inautentisk personlighet, men jeg betviler ikke hans tro, sier Bergem.
