Det iranske prestestyret er blant verdens mest brutale. De undertrykker kvinner systematisk, forfølger homofile, fengsler journalister og skyter demonstranter i gatene. Likevel behandles Iran ofte som et vanskelig, men legitimt land i internasjonal politikk. Det er uverdig.
Allerede abonnent? Logg inn
Eit spørsmål som har vorte stilt, både i god og i vond tru, er kvifor folk på venstresida viser relativt atterhald i sin offentlege kritikk av Iran. For meg er dette ganske enkelt: Iran er allereie utsett for eit intenst utanlandsk press, av heilt andre grunnar enn at dei slår hardt ned på demonstrantar. Iran har vore under kvelande sanksjonar i årevis, og utanlandsk etterretning og militæret driv regelmessige attentat mot landets tenestemenn og infrastruktur. Det er vanskeleg å sjå korleis ein kan auke presset utan open krig. Alle siviliserte menneske har sympati med motstanden mot det reaksjonære iranske presteveldet. Problemet er at den einaste politiske forma denne sympatien no kan få, er tilslutning til den gjeldande kringsettingspolitikken. Når ein seier at regimet må falle, er det lett å tenkje at ein lyt støtte politikk for regimeendring.
Øystein MonsenI Klassekampen 16. januar advarer Endre Dingsør i Choose European mot Norges økende avhengighet av amerikansk teknologi. Dette er en viktig debatt, men også en som fort kan avspores til et valg mellom USA eller ikke USA. Det riktige spørsmålet er hvordan vi håndterer våre avhengigheter. I dagens geopolitiske klima er det både forståelig og nødvendig at Norge søker større kontroll over egne data, kritisk infrastruktur og digitale grunnpilarer. Samtidig rommer suverenitetsdebatten et grunnleggende paradoks, særlig for små land. Hvordan styrker vi vår digitale suverenitet uten samtidig å svekke tilgangen til markeder, innovasjon og teknologi vi er avhengige av? For hvis suverenitet tolkes som teknologisk selvforsyning, risikerer vi å forveksle kontroll med isolasjon. Full teknologisk selvforsyning er i praksis uoppnåelig for små land som Norge. Vi har verken markedsstørrelse, kapital eller kompetanse til å utvikle og drifte komplette teknologistakker alene.
Hans Christian PretoriusMot tydelige faglige råd, vil byrådsleder Eirik Lae Solberg at original Munch-grafikk igjen skal henge i Oslo rådhus. Vi mener dette er dypt problematisk av minst tre årsaker. For det første vil opphenging i rådhuset skade verkene. Det er grundig dokumentert at klima- og lysforholdene i Oslo rådhus er så dårlige at Munchmuseet aldri ville ha tillatt utlån til andre institusjoner under tilsvarende forhold, noe byrådslederen kjenner til. Verk som tidligere har hengt i rådhuset har allerede blitt skadet, og tiltakene som er gjennomført for å forbedre forholdene er langt fra tilstrekkelige. Lae Solberg fremhever at de ikke ønsker å henge opp malerier, men grafikk som det finnes flere eksemplarer av. Dette er på ingen måte formildende ettersom grafikk er mer, ikke mindre sensitivt for lyseksponering og klimarelaterte skader enn maleri.