Natt til 3. januar 2026 ble mer enn 150 amerikanske militære luftfartøy brukt i et så intenst angrep mot Venezuela at luftvernet ble slått ut og landet mistet evnen til å forsvare seg. Med forskjellige midler klarte de amerikanske styrkene å mørklegge landet og forstyrre de nasjonale kommunikasjonssystemene.
Midt i dette kaoset ble president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores kidnappet, tatt med til USA og tiltalt for «narkoterrorisme». I løpet av disse få timene forårsaket den amerikanske regjeringen brudd på FN-pakta, pakta til Organisasjonen av amerikanske stater og folkerettslig sedvane, som sier at statsoverhoder har immunitet med mindre det foreligger en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen.
Angrepet på Venezuela og bortføringen av Maduro og Flores har ingenting med narkotika eller demokrati å gjøre, men dreier seg utelukkende om olje og makt. «Vi skal styre Venezuela», sa USAs president Donald Trump nedlatende.
Men ønsket om å kontrollere olja er ikke nytt. Det regjeringen og næringslivseliten i USA lenge har funnet problematisk, er prosessen som ble igangsatt av den første regjeringen til president Hugo Chávez.
Med Chávez’ bolivarske prosess vedtok landet i 2001 en lov om organiske hydrokarboner, om at staten skulle disponere alle olje- og gassreserver, som forbeholdt landets oppstrømsaktiviteter med leting og utvinning for statskontrollerte selskaper. Men den lot i tillegg private selskaper – også utenlandske – delta i nedstrømsaktiviteter (som raffinering og salg).
«De vestlige mediene bagatelliserte systematisk sanksjonene»
Da den nye loven trådte i kraft under Chávez, ga den staten tilbake kontrollen over oljeindustrien (den gang utgjorde oljesalg til andre land 80 prosent av landets utenlandsinntekter). Det forarget de USA-eide oljeselskapene – særlig ExxonMobil og Chevron – som la press på regjeringen til George W. Bush om å gripe inn overfor Chávez.
Venezuela, som har verdens største oljereserver, hadde allerede nasjonalisert olja sin ved lov i 1943, med endringer i 1975. Med de nyliberale reformene som Det internasjonale pengefondet (IMF) og de store amerikanskeide oljeselskapene presset gjennom i 1990-årene, ble oljeindustrien likevel i stor grad privatisert.
Da Chávez dukket opp på den politiske arenaen i 1990-årene, fanget han stemningen blant veldig mange av venezuelanerne – særlig arbeiderklasse og bønder. Tiåret var markert av dramatiske svik fra presidenter som lovet å sikre det oljerike landet fra innstrammingstiltakene pålagt av IMF, men som endte med å følge IMFs ønsker.
Etter å ha tatt kontrollen over oljeinntektene brukte Chávez dem til å skape store samfunnsforbedringer. Det hjalp han og den bolivarske prosessen at oljeprisene holdt seg høye fra 1999 (da han ble president) til 2013 (da han døde).
I 2013–2014 fant to hendelser sted som truet den bolivarske prosessen sterkt: Først at Chávez døde, han som utvilsomt var drivkrafta bak den revolusjonære ånden, og så den sakte, men sikre, nedgangen i oljeinntektene.
Chávez ble etterfulgt av tidligere utenriksminister og fagforeningsleder Nicolás Maduro. Han forsøkte å stabilisere tilstanden, men sto overfor en alvorlig utfordring da oljeprisene, som var på topp i juni 2014 med omtrent 108 dollar per fat, falt drastisk i 2015 til under 50 dollar per fat og videre til under 30 dollar i januar 2016.
For Venezuela, som var avhengige av råoljesalg til utlandet, var denne nedgangen katastrofal. Den bolivarske prosessen klarte ikke å forandre den oljeavhengige omfordelingen. De ble sittende fast fordi de var avhengige av å eksportere olje og derfor også låst i en situasjon som renteniststat.
Den bolivarske prosessen hadde heller ikke lagt beslag på noe av rikdommen til den dominerende klassen, som fortsatte å utøve tungt press på økonomien og samfunnet – og slik forhindret en fullskalaovergang til et sosialistisk prosjekt.
Da oljeprisene hadde sunket, og etter at Chávez døde, igangsatte USA en målrettet hybridkrig mot Venezuela. Denne hybridkrigen omfattet koordinert bruk av økonomisk tvang og kvelning, informasjonskrigføring, juridisk manipulering, diplomatisk isolering, anvendt for å destabilisere og snu om på suverene politiske prosjekter uten en fullskalainvasjon.
Målet var ikke territoriell erobring, men politisk underkastelse, en disiplinering av stater som forsøker seg på omfordeling, nasjonalisering eller uavhengig utenrikspolitikk.
Den resulterende lidelsen framstilles så som bevis på indre svikt og dekker over de eksterne tvangsstrukturene. Det er nettopp dette Venezuela har stått overfor siden USA påla landet lovstridige sanksjoner i august 2017 og forsterket disse med sekundære sanksjoner i 2018, ødela alle betalingssystemer og handelskanaler og tvang gjennom en altfor streng etterlevelse av amerikanske lover og regler.
De vestlige mediene bagatelliserte systematisk sanksjonene, mens de styrket fortellingen om inflasjon, knapphet og migrasjon som reint indre fenomener og bygde opp under regimeendringsdiskursen. Venezuelas reduserte levestandard fra 2014 til 2017 kan ikke ses atskilt fra denne mangefasetterte strategien for å kvele landet økonomisk.
USAs bombing av fiskebåter utenfor kysten, beslagleggelse av oljetankere på vei ut fra Venezuela, oppbygging av en armada utenfor landets kyst – alt sammen for å skape indre spenninger som vil føre til at Venezuela gir opp den bolivarske prosessen og går tilbake til slik det var i 1998, pluss oppheving av alle hydrokarbonlover som gir landet suverenitet.
Hvis Venezuela skulle vende tilbake til situasjonen i 1998, slik nobelprisvinner Maria Corina Machado ønsker, ville alle de demokratiske framskrittene oppnådd gjennom sosiale programmer og fellesskapstiltak oppheves, i tillegg til løftene i grunnloven av 1999.
Machado har faktisk sagt at USAs bombing av landsmennene hennes vil være en «kjærlighetshandling». Slagordet til dem som vil styrte regjeringen, er «Framover til fortida».
Under en tale i Caracas i oktober 2025 sa Maduro på engelsk: «no war, yes peace, the people of the United States». Ordene «no war, yes peace» ble plukket opp i sosiale medier og remikset til diverse sanger. Ved flere folkemøter spilte Maduro musikken for fullt volum mens han sang «no war, yes peace».
Men oppfordringen ble ikke tatt til følge. Noen måneder seinere sitter Maduro i en celle i New York, og Venezuelas regjering, ledet av Maduros visepresident Delcy Rodríguez, blir tvunget til en taktisk retrett.
Som nasjon er det rett og slett umulig å forsvare seg mot USAs hyperimperialisme. Det ville i så fall kreve enorm solidaritet fra resten av verden, noe det foreløpig er få tegn til.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
