Tidligere i uka leste jeg lederen i The Guardian, som handlet om angrepet på Venezuela. Operasjonen var, ifølge den britiske avisa, uttrykk for rein «‘America First’-imperialisme». Jøss, tenkte jeg. Når var sist avisa, som politisk er plassert i sentrum, omtalte en amerikansk handling som «imperialisme»?
Noe har tydeligvis skjedd. Her hjemme minnet borgerlige Aftenposten om at det ikke er første gang «USA opptrer imperialt» i Latin-Amerika. VG unngikk i-ordet, men måtte vedgå at USA ikke kunne gi seg selv «carte blanche til å gripe inn med makt i en suveren stat».
Krigskonjunkturer
Det er ikke så lenge siden vi som stadig har mast om USA-imperialismens farer, ble ledd av i de samme kretsene. Bare et drøyt tiår tilbake var stemningen nemlig en helt annen. Den globale mobiliseringen mot USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003 hadde for lengst ebbet ut. Dessuten het mannen som satt i Det hvite hus, Barack Obama og var vinner av Nobels fredspris.
I Syria herjet en blodig borgerkrig, der opprørerne ba om vestlig militærintervensjon for å få fjernet diktatoren Bashar al-Assad. I Venezuela raste kraftige protester mot Nicolás Maduros ferske styre, frontet av blant andre opposisjonsleder og fjorårets fredsprisvinner, María Corina Machado. I Ukraina hadde ikke minst Vladimir Putin annektert Krimhalvøya og sendt russiske styrker inn for å støtte separatister øst i landet.
Alle tre steder advarte folk på venstresida om amerikansk innblanding og fare for ytterligere eskalering. De snakket om de katastrofale følgene av Libya-bombingen kort tid i forveien, Washingtons rulleblad i Latin-Amerika og Natos opprustning langs Russlands grense. Samtidig kastet kritikerne seg over dem med anklager om at de lukket øynene for Assads nedslakting, Maduros undertrykking og Putins erobringsiver. Jeg skriver «de», men kunne like gjerne skrevet «vi», fordi også jeg var i skvisen.
«De tok feil. I alt.»
I 2012 beskrev Eirik Løkke, rådgiver i den liberale tankesmia Civita, det han kalte «den øredøvende stillheten» på venstresida om grusomhetene i Syria. Hvor var SV? Gaza-legene Erik Fosse og Mads Gilbert? «Faktum er at hele den norske venstresiden er tyst! Ikke en lyd å høre!», konstaterte Løkke og la til at situasjonen nok hadde vært en annen om USA eller Israel sto bak drepingen.
I en debatt om Venezuela to år seinere mente Bård Larsen, som er Løkkes kollega i Civita, at Klassekampen og undertegnede var i overkant mistenksom når det gjaldt amerikanernes interesser og rolle. Protestene mot Maduro ble ifølge Larsen «fremstilt som en mulig konspirasjon», tilsvarende det USA-støttede kuppet i Chile i 1973. «Det er godt mulig at urolighetene er orkestrert fra Washington, synes avisen å mene», het det.
Hoveringen toppet seg etter Putins fullskala angrepskrig mot Ukraina i 2022. I Dagens Næringsliv fant politisk redaktør Frithjof Jacobsen «en viss nytelse» i å kunne se hvordan stemmer som tok feil om den forestående invasjonen, «kryper tilbake i sine egne gjørmete spor». Under overskriften «De som hatet Amerika» pekte han ut analytiker Tormod Heier, Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen og partiet Rødt som noen av «Russlands nyttige idioter».
Deres metode var «å fremstille USA som noe mellom en brutal krigshissende idiot, en krigsforbryter, eller en stat med andre sikkerhetspolitiske interesser enn våre egne», skrev Jacobsen. Litt over et år ut i Joe Bidens presidentperiode understreket han at USAs engasjement i Europa var en forutsetning for vår trygghet. «Det finnes ikke noe alternativ til denne sikkerhetsgarantien i dag, og heller ikke i overskuelig fremtid. Å late som det, er ikke bare dumt. Det er også farlig», mente Jacobsen.
«USAs brudd på folkeretten startet ikke med Trump.»
Konklusjon: «Den forstokkede antiamerikanismen som har fått så stor plass i debatten, er det ingen grunn til å høre på lenger. Det er nå klart at de tok feil. I alt.»
Dumme reaksjoner
Den nedlatende tonen blusset opp igjen i forbindelse med utdelingen av fredsprisen til Machado i desember. Prisen var omstridt fordi hun hadde gitt full støtte til Trumps utenomrettslige henrettelser utenfor Venezuelas kyst og hans militære trusler mot Maduro-regimet.
I VG slo kommentator Hans Petter Sjølie tilbake: «Det er ikke en pris til aggressiv amerikansk utenrikspolitikk», fastslo han og ba Machado om unnskyldning for «de dumme reaksjonene fra en norsk venstreside» som «henger fast i analyser og en verdensanskuelse noen i vår naivitet trodde var et tilbakelagt kapittel i historiebøkene».
Nobelkomiteens leder, Jørgen Watne Frydnes, fulgte opp dagen etter. I sin tale refset han særlig journalister for å spre påstanden om at Venezuelas opposisjon ønsket militær inngripen utenfra. Frydnes hevdet at «narrativet snus på hodet», ved at «ofrene utpekes som aggressorene».
Under en måned seinere startet «Operation Absolute Resolve», med en rekke amerikanske rakettangrep i Venezuela og en nøye forberedt kidnapping av president Nicolás Maduro. I en påfølgende uttalelse fra Machado het det at «frihetens time» var kommet og at «USAs regjering har innfridd sitt løfte». I et intervju med Fox News kom hun med en personlig takk til Trump for angrepet, som ifølge fredsprisvinneren var et stort framskritt «for hele menneskeheten, for frihet og verdighet».
Sein oppvåkning
USAs egenrådighet og brudd på folkeretten startet ikke med Trump. En presedens for bortføringen av Maduro ble satt allerede i 1989, med USAs invasjon av Panama og pågripelsen av Manuel Noriega. Skiftende administrasjoner har siden infiltrert, sabotert og kuppet regimer verden over, i tillegg til å bombe, invadere og okkupere land for å fremme egne interesser.
Obama, Machados fredspriskollega, utvidet i sin tid CIAs dødelige droneprogram med angrep i land som Pakistan, Jemen og Somalia. For øvrig var det Obama som i 2015 erklærte at Venezuela utgjorde en nasjonal sikkerhetstrussel mot USA og innførte et sanksjonsregime. Det ble skjerpet under Trump, videreført av Biden og førte til en drastisk forverring av krisa i landet.
Både Biden og Trump har ellers væpnet og sponset Israels folkemord i Gaza, der den norske høyresida ikke bare har vært tyst, men, som i tidligere nevnte Eirik Løkkes tilfelle, fremmet apartheidstatens propaganda. Med andre ord er det vel seint å oppdage at USA ikke bryr seg om internasjonale regler, først når vår viktigste allierte vil ta Grønland og viser at supermaktas imperialisme også kan ramme oss.
Jeg innrømmer gjerne at jeg til tider lot min skepsis til Washingtons dominans overskygge ubehagelige realiteter, enten det var i Syria, Venezuela eller Ukraina. Spørsmålet er om de som gjennom tiårene har underspilt eller regelrett heiet fram USAs framferd, gjør en tilsvarende erkjennelse i dag.
