En god tommelfingerregel når man skriver en artikkel, er å starte med en spennende hendelse eller et uventet bilde. Du bør unngå å referere til en rapport med et kjedelig navn, som for eksempel «Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi». Hvis man skal nevne tall, er det bedre å starte med en dramatisk endring, i stedet for stabilitet.
Hvis man likevel kikker i nevnte rapport, kan man notere en svært stabil tidslinje for noen nøkkeltall. I løpet av de siste ti årene har det kommunale forbruket stagnert på rundt 14 prosent av fastlands-BNP. Andelen av alle sysselsatte som jobber i kommunesektoren, har ligget på rundt 19 prosent, og de står for rundt 17 prosent av alle arbeidstimer i Norge (forskjellen kommer av mange deltidsstillinger i kommunesektoren).
Det har vært en del dramatisk rapportering rundt kommuneøkonomien de siste to årene. Mange norske kommuner har hatt betydelige økonomiske problemer, og nå kuttes det i tjenestene. Hensyn til pensjonskostnader, den generelle dyrtida og svakere skatteinntekter har skapt en vanskelig situasjon. Det har kommet visse tilskudd fra staten, men for mange kommuner er det på ingen måte nok.
Er da stabiliteten i kommunesektorens samlede størrelse en indikasjon på at dette bare er et midlertidig problem som snart vil forsvinne av seg selv? Svaret er dessverre nei. Det er et samfunnsøkonomisk problem nettopp at kommunesektoren ikke har vokst i forhold til størrelsen på økonomien. De siste årenes økonomiske problemer kommer på toppen for kommuner som allerede er under strukturelt press.
Det som skjer i kommunene, er i stor grad at folk tar vare på folk. Dette fungerer på en annen måte enn ved samlebånd for biler eller butikk-kasser som erstattes av selvbetjening. Dette gjør det vanskeligere å gjøre flere og bedre ting, med like mange eller færre mennesker på jobb.
I «Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi» kan vi lese at økonomer likevel har forsøkt å måle «effektiviteten» av tjenester, og konstaterer at den har gått ned de siste 10 årene, selv om man legger til: «Generelt kan det i denne type analyser være et motsetningsforhold i tolkningen av resultatene om i hvilken grad de indikerer høy(ere) effektivitet eller lav(ere) kvalitet.»
I denne (og mange andre) sammenhengen kan det være lurt å lytte mindre til tradisjonelle økonomer og i stedet stille spørsmål om hva som faktisk skjer i økonomien. Når man ikke rekker det man ønsker å gjøre – for eksempel i møte med trøtte førskolebarn en sein ettermiddag eller demente eldre som ikke kan dusjes industrielt – merkes svekkelsen både for dem som utfører arbeidet, og for dem som mottar tjenestene. Dette er en reell kostnad, selv om den ikke fanges opp av en markedspris.
Her er det et grunnleggende spørsmål som det ikke er mulig å unngå: Hvordan ønsker vi som samfunn at våre ressurser – vår voksende velstand – skal brukes og merkes? Ønsker vi at nye kjøkken i iøynefallende hytter, dyrere russebusser og hyppigere kjøp av takeaway-mat levert av lavtlønnede bud skal være de viktigste indikasjonene på at Norge er et rikt land?
«Det kan være lurt å lytte mindre til tradisjonelle økonomer»
Eller kan det tenkes at det skal være litt «mindre mer» av dette, samtidig som det skal være mulig å oppleve ikke bare trygghet, men også overskudd, rom for å prøve nye ting, til og med innslag av luksus i de felles velferdstjenestene?
Dette er et utmerket veivalg å ha politiske samtaler og konflikter om. Men det er ikke slik de faktiske alternativene framstår for folk flest. Og det er venstresida som taper på det.
Et typisk eksempel er da Riksrevisjonen i november offentliggjorde sin analyse av statens økonomiske utfordringer framover. Aftenpostens kommentator Rakel Haugen Strand gledet seg over at «det norske folk må ta innover seg hvilke tøffe prioriteringer Norge står overfor de neste årene», og at velgerne nå kanskje «i større grad [kan] få opp øynene for ansvarlighet».
Så sant som det er sagt! Men det sies implisitt eller eksplisitt at denne «ansvarligheten» ikke handler om å begrense privat overforbruk for å sikre god sysselsettingsvekst og gode offentlige velferdstjenester.
I et samfunn der privat forbruk – som er ujevnt fordelt – vokser, samtidig som offentlige tjenester er under konstant press, vil det være sterke insentiver til å kjøpe tjenestene på markedet. Det blir dyrere, dårligere og mer urettferdig.
Det er en grunnleggende oppgave for venstresida å tilby en annen vei. Men det krever et politisk fotarbeid som etablerer dette valget som et felles prosjekt, ikke som en fotnote i komplekse budsjettforhandlinger.
Jeg har selv forhandlet om statsbudsjett (i Sverige). «Større rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner» er ikke det mest utspillsvennlige kravet et parti med behov for medieoppmerksomhet kan legge på bordet.
Nettopp derfor må vi kjempe for en annen type offentlig dialog: en som synliggjør veivalg, tar folks opplevelser på alvor og etablerer en progressiv forståelse av hva det vil si å være ansvarlig.
Oversatt av Lars Nygaard.
