Ja, takk til mer diskusjoner om litteraturkritikk! I forrige uke tok forfatter Ragnhild Eskeland til motmæle mot kritiker Carline Tromps lunkne anmeldelse av hennes pre-apokalyptiske roman «Noe vidunderlig vil skje» (Bokmagasinet, 22. november). Eskeland åpner tilsvaret med påstanden om at slakt bare er et symptom på kritikerens eget litteratursyn, før hun spør: «Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere?»
På en måte har Eskeland rett, for negative vurderinger av bøker er et uttrykk for en faglighet eller et litteratursyn. Blant annet kan det handle om sjangerbestemte kvalitetskriterier, faglige avveininger og opplevelsen du har mens du leser. Eskeland putter en realistisk familiefortelling inn i en science fiction-ramme. Bakgrunnen er at menneskeheten har en dag igjen å leve. Det har noe med klima å gjøre, uten at vi får vite særlig mye mer om det. Relevante spørsmål til boka vil da være: Lykkes den som realisme? Som science fiction? Som begge deler? Gjør den noe originalt, utfordrende eller interessant?
«Kritikere ønsker seg ikke en annen bok, vi ønsker oss en god bok»
Overordnet vil en kritiker også vurdere om boken er velskrevet, eventuelt god i å bygge opp handling, karakterer og miljø. Også liker jo de fleste kritikere at en forfatter bryter med forventninger og sjangerkriterier. Det verste jeg vet er i alle fall likegyldige og kjedelige bøker som jeg har lest flere ganger før. Science fiction har en langt tradisjon der både forfattere og kritikere forholder seg til kanoniserte verk, viktige teoretiske tekster, tilbakevendende tematiske motiver, bestemte virkemidler og måter å skrive på. Å skrive science fiction er som all annen litteratur en kunst og et håndverk.
Men ingenting av det Eskeland har skrevet vitner om at hun kan noe om den litterære tradisjonen hun vil inn i. Hun tyr til følgende klisjé i debattinnlegget: «Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok». Eskeland deduserer seg frem til at Tromp egentlig ønsker seg en underholdningsroman, siden de to bøkene som blir nevnt er skrevet av Helga Fatland og Douglas Adams. Selvfølgelig kunne man nevnt andre bøker, som «Vi har ikke fire nye år» av Martine Johansen eller «Der skyene begynner» av Rannveig Fern Leite Molven. Samtidig leser jeg Tromps sammenligninger som mer prinsipielle, for også jeg savnet at «Noe vidunderlig vil skje» tillot noe annet enn detaljerte skildringer av å skrelle appelsiner, tilberede en høne eller ramse opp beredskapslageret. I de realistiske passasjene blir ikke karakterene gjort levende for leseren, de oppleves som private og innforståtte. Når det gjelder science fiction-rammen er verdensbyggingen fraværende. Verdensbygging handler om å gjøre fremmede elementer levende og troverdige, for eksempel beskrive en kommende dommedag på en måte vi tror på, slik eksempelvis Leite Molven gjør i allerede nevnte bok. Men Eskeland gjorde ikke noe litterært arbeid for å sannsynliggjøre at verden brått skal ende. Referansen Tromp har til Adams er relevant, da den viser at i kyndige hender blir selv en intergalaktisk motorvei troverdig. Dette er ekstra viktig i science fiction, da vi ikke kan lene oss på leserens gjenkjennelse. Med andre ord tar Eskeland feil der hun mener at kritikere slakter, fordi de ønsker seg «en annen bok». Litteraturkritikere ønsker seg ikke en annen bok, vi ønsker oss en god bok.
Innlegget til Eskeland synliggjør også et merkelig syn på underholdningslitteratur. Hva er galt med at en bok er underholdende? En bok må ikke være så kjedelig som mulig for at den skal kalles litterær. Hun skriver at underholdningslitteraturen ikke trenger kritikerens forsvar. Men Eskelands bok viser det motsatte, at enkelte forfattere ikke har kunnskap nok til å ta science fiction-elementer i bruk på en vellykket måte. Jeg tror science fiction-litteraturen trenger både et forsvar og mer forståelse. Så skjønner kanskje forfatterne hvorfor de får den lesningen de får, når de selv har valgt å skrive en apokalyptisk roman.
