Ursula K. Le Guin
Bæreposeteorien om fiksjon / Akasiefrøenes forfatter
Oversatt av Simen Hagerup
Find Forlag 2025, 16/20 sider
Å motsette seg noe er å opprettholde det», skriver karakteren Estraven et sted i Ursula K. Le Guins skjellsettende roman «Mørkets venstre hånd» (1969). Estraven er en garvet politisk spiller som har spilt høyt og tapt. Ordene skrives fra eksil i nabolandet, der folk spiller sine egne spill. Men det er noe fruktesløst i det hele, som holder fast alle i gamle spor.
Om du vender om på veien til hovedstaden, fortsetter Estraven, så befinner deg du fortsatt på hovedstadsveien. «Man må gå et annet sted; man må ha et annet mål; da kan man gå en annen vei.»
I romanen har ordene en spesifikk kontekst, men jeg leser dem også som en poetikk. Ursula K. Le Guin var ikke bare en framragende forfatter av science fiction-litteratur, men også en av sjangerens viktigste tenkere, som skrev mye om litteraturen som et mulighetsrom, et «tenk om …».
Jeg har vært på vandring i det siste, til andre verdener og alternative framtider, i science fiction og fantastisk litteratur. Det er flere grunner til det, men i tillegg til de åpenbare vil jeg framheve et behov for å kjenne på undring. Jo dummere, hardere og dystrere verden synes å bli, jo dummere og hardere blir også jeg; tek-oligarker og fascister okkuperer hjernen min, krisestemning lammer tankene, alt blir mørkt og flatt og tapt. Med mindre …
Med mindre man altså kommer over noe som slår inn en annen vei. Som to bittesmå bøker som landet på pulten min nylig; jeg mistet dem umiddelbart i avishaugen, og har måttet grave dem opp flere ganger. For her snakker vi virkelig mini: to hefter, i solgult og spirende grønt pappomslag, omsorgsfullt brettet rundt tekstene. De er skrevet av nettopp Le Guin og oversatt av Simen Hagerup, som også sto for nyoversettelsen av «Mørkets venstre hånd» som kom i år, omtalt i Bokmagasinet av Elise Winterthun.
«Bæreposeteorien om fiksjon» (1986) er et av Le Guins mest kjente essay, mens «Akasiefrøenes forfatter» består av tre innlegg i et fiktivt vitenskapelig tidsskrift. Dette er de første utgavene i Find Forlags lommeserie, leser jeg i omslaget. Forlaget ble etablert i 2023 av Signe Holm og Helene V. Nortvedt, som et «non-profit forlag for oversatt essayistikk og andre litterære kortformer». Finnes det noe som virker mer ute av takt med samtida? Ja, det er nesten noe provoserende over det, å gi ut noe så lite og pent, mens verden brenner.
La dette raseriet koke under lokk for nå, vi vil få bruk for det seinere. Først til tekstene. «Bæreposeteorien» bygger på en eneste, funklende og frigjørende tanke: Hva om den viktigste teknologien i menneskehetens utvikling ikke var våpen, men bæreposen? Tanken stammer fra den amerikanske feministen Elizabeth Fisher, som i boka «Woman’s Creation» (1980) lanserte en alternativ evolusjonsteori der ikke jakt, vold og rivalisering står i sentrum, men samarbeid og sanking av mat.
«Leseren blir akutt klar over en kritisk mangel på forestillingskraft.»
Le Guin tar teorien inn i fiksjonen. Det viktigste mammutjegerne tok med seg, sier hun, var ikke kjøttet, men en historie: Historien om Helten, han som felte beistet, beseiret naturen. Som hun skriver, i et vittig og rasende sveip:
Bare prat videre om hvordan mammuten falt på Búb og Kain felte Abel og bomben falt på Nagasaki og den brennende gugga falt på landsbyboerne og rakettene vil falle på Ondskapens Rike, og alle de andre leddene i Mannens opphøyelse.
Helten klarer ikke dele scenen, han må få æren alene. «Hvis man legger ham i en pose, likner han en kanin, en potet», skriver Le Guin, og jeg overlater til leseren å se for seg en valgfri mann i denne posisjonen – en tekmilliardær med Mars-fantasier, en krigshisser med tsarfantasier, tanken er fri.
Men nå kommer den viktige biten. Nå som vi har dem her, i en uærbødig Kiwi-pose – hva ville vi tenkt på, om vi ikke var nødt til å forholde oss til de selvutnevnte mammutjegerne og deres vold, maktkamp, blodsutgytelser? Leseren blir brydd, akutt klar over en kritisk mangel på forestillingskraft, lagrene er utarmet over lang tid.
Her kan det andre Le Guin-heftet virke som et supplement, en liten pille av konsentrert oppfinnsomhet: De korte tekstene i «Akasiefrøenes forfatter» er utformet som bidrag til et tidsskrift for therolingvistikk, læren om ikke-menneskelige språk. Første artikkel handler om vanskene med å tolke innskrifter i frø funnet i en maurtue, andre om ulike skoler i forståelsen av pingvinsk språk. I siste tekst utforskes ideen om en plantenes og steinenes litteratur.
Dette er eksentrisk, i ordets begge betydninger: Rart, snålt og underlig – og utenfor sentrum. Det minner meg om en annen science fiction-klassiker jeg nylig ble kjent med, Stanislaw Lems «Solaris» (1961). Den utspiller seg på en planet bebodd av en livsform som er så fremmed og ufattbar at beskrivelsene framkaller pustebesvær og følelsen av hallusinasjon. Så ser leseren noe kjent og trygt: et bibliotek! – men fylt av forskning som er like fiktiv som boka. En gangbro som viser seg å være en luftspeiling, følelsen av å falle – eller sveve.
Le Guins alvorlige therolingvister som refererer innforstått til hverandre er like hallusinatorisk uvirkelige, og plutselig innser jeg at denne litteraturen kan hjelpe med å overvinne frykten for det overskridende og uvirkelige, som har blitt lammende i det siste. Her kan vi godt hente fram raseriet igjen: mot rike og mektige menn som ikke tåler å være poteter, som prøver å ta kontroll over fantasiens produksjonsmidler i tillegg til krigsmaskiner.
Motstand kan være så mangt, for eksempel å gi ut ting som ikke passer inn, som er for små, for skjøre, for vakre. Å gå av veien, tråkke ut i ødemarken, så noen nye frø. Find Forlags småbøker er en gave, nei – et funn.
