På midten av 1980-tallet, etter at han fikk Nordisk råds litteraturpris for «Juleoratoriet», var Göran Tunström (1937-2000) en forfatter mange ville lese. Som ung frilanser slukte jeg romanene hans. De kombinerte fortellertradisjonen fra Selma Lagerlöf med brå kast mellom realistiske, selvbiografiske elementer og drømmeaktige sekvenser. Tunström ble det man med et risikabelt ord kaller en «folkekjær» forfatter, langt utenfor Sverige. Folkekjære forfattere ble i modernismens storhetstid gjerne mislikt av kritikere, men Tunströms bøker fikk overveiende god mottagelse.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
