Jeg må snakke med deg.»
En kveld i sommer fikk Deeyah Khan en telefon. Den norske dokumentarskaperen bodde i Washington, D.C. på åttende året med sine to døtre, og hun var i innspurten med en film om veteraner fra det amerikanske militæret. Det treårige visumet hennes var i ferd med å løpe ut, og hun skulle søke om et nytt.
Klokka elleve en fredag kveld ble hun oppringt av sin amerikanske advokat.
«Jeg var i ferd med å sende inn søknaden din», sa han. «Og så stoppet jeg meg. Jeg kan ikke gjøre det. Gjør jeg det, flagger jeg deg.»
– Han var redd for at noen ville banke på døra mi. Eller at noe skulle skje foran barna mine, sier Deeyah Khan til Klassekampen.
– Han anbefalte meg å skaffe mye tyngre advokater om jeg skulle søke. Han sa: Du må ha alle mulige strategier på plass for å komme deg ut av internering om du blir tatt.
Beklaget på USAs vegne
Khan sov godt den natta. Hun trodde ikke på ham: Hun hadde bodd og jobbet i USA i nesten et tiår, og enn så lenge hadde hun oppholdstillatelse takket være et visum for kunstnere og vitenskapsfolk med «ekstraordinære evner» – O-1-visumet.
I to tiår har Khan laget prisvinnende dokumentarfilmer, om britiske jihadister, om menn som er voldelige mot kvinner og om hvordan det er å være muslim i Trumps USA. Hun har sittet overfor nynazister, muslimhatere og folk som har ønsket henne død, som hun selv formulerer det.
– Jeg tok det ikke så veldig seriøst, sier Khan om advokatens bekymring.
– Det blir ikke så ille. Han overreagerte, han var for forsiktig, tenkte jeg. Så jeg ringte en rekke andre advokater.
De sa det samme som den første hadde sagt, forteller Khan.
– «Du er en muslim, en innvandrer, en brun kvinne. Du lagde Trump-kritiske filmer hele hans første periode. Du er palestinaaktivist og ytringsfrihetsaktivist. Det er ingen sjanse for at dette ender godt for deg», gjenforteller hun.
Da dette skjedde, arbeidet Khan med en film om amerikanske veteraner fra Irak og Afghanistan. Hun luftet det for en av dem hun hadde intervjuet.
– Jeg sa at jeg hadde vanskelig for å akseptere det advokaten min sa. Han, en general, svarte: «Jeg beklager på vegne av USA. Men du må absolutt høre på ham.»
«Land of the free»
Derfor befinner Khan seg i Norge. For første gang på tre tiår har hun adresse i hjemlandet. Hun har solgt leiligheten og rykket familien opp fra hjemmet i Washington, D.C., og hun er fast bestemt på at døtrene, som er født i England og USA og ikke har lært seg norsk, skal få en norsk oppvekst.
Det har heldigvis gått bra – jentene trives sammen med familien her, og den eldste kaller det et «adventure», ler Khan.
Av de tre er det henne selv som savner USA mest. Å reise var et vanskelig valg.
– For meg som dokumentarskaper var disse forandringene interessante. Jeg hadde dokumentert Trumps første periode, og jeg ville dokumentere den andre, sier hun.
Men etter hvert ble det vanskeligere for henne å jobbe der. Fra advokaten fikk hun streng beskjed om aldri å forlate huset uten visumpapirene på seg – selv ikke om hun skulle på butikken for å kjøpe melk.
– «Land of the free», fnyser Khan.
Etter at Trump kom til makta med løfte om å deportere ti millioner innvandrere uten oppholdstillatelse, har utkastelsene skutt i været, og antallet i interneringsleirer har aldri vært høyere. Titusener har fått visumene sine inndratt – blant annet er Palestina-aktivister med studentvisum blitt rammet. Flere medier har rapportert om vilkårlige eller ulovlige arrestasjoner.
Og i hovedstaden, hvor Khan bodde, ble nasjonalgarden satt inn i august – soldater skulle «gjenopprette lov og orden» på presidentens ordre.
– Da innså jeg at jeg ikke kunne gjøre dette. Dette kan ikke barna mine vokse opp med, sier Khan.
– Vi vet at utkastelser skjer i USA i stort monn. Skjer det også med kunstnere, filmskapere og journalister med et stort publikum?
– Ja, det gjør det. Du ser hvordan Trump snakker om amerikanere, selv folk som har lovlig oppholdstillatelse. Han har gått etter høyt profilerte komikere. Hvem er jeg? Jeg er bare en brun dame fra Norge som har vist fingeren til ham flere ganger.
Klassekampen har bedt USAs ambassade om en kommentar, men fikk ingen respons før avisa gikk i trykken i går.
Ser samme tendens her
Khan har mye av arbeidet sitt i USA, så hun skal søke om visum igjen, men denne gangen fra utlandet. Enn så lenge pendler hun mellom Oslo og London.
Som ledd i Trump-administrasjonens arbeid for å gjøre innreisereglene strengere ligger nå et forslag på bordet om at Esta, som innvilger innreise, kan be om personers sosiale medier-historikk fem år tilbake i tid.
– Det er så latterlig som det blir. USA har endret seg så raskt, sier Khan.
– Jeg har vært utenfor Norge i 30 år, og i den tida har jeg bodd mellom USA og England. Hadde du sagt til meg for 30 år siden at begge disse landene ville bevege seg mot høyrepopulistisk politikk, ville jeg ikke trodd det. Men jeg har sett det.
Selv har Khan tenkt at USA har for mange og sterke demokratiske institusjoner til at landet kunne utvikle seg i en autoritær retning.
«Hvem er jeg? Jeg er bare en brun dame fra Norge som har vist fingeren til Trump flere ganger.»
— Deeyah Khan, dokumentarist
– Likevel skjedde det, og det har ikke engang gått tolv måneder siden Trump ble innsatt. Landet er ikke til å kjenne igjen, med frykt- og hatretorikk og dehumanisering av muslimer, innvandrere og alle som er annerledes, sier hun.
– Nå ser jeg tidlige, tidlige tegn på det samme i Norge. Dét sjokkerer meg.
– Hva mener du å se i Norge?
– Man trykker på de samme knappene. Det er ikke langt på vei, men så fort disse bevegelsene får en plass ved makta, går det raskt.
– Lar Trump dekke bordet
Den politiske opposisjonen til høyrepopulismen og ytre høyre klarer ikke hanskes med retorikken, mener Khan.
– Responsen til for eksempel Labour i Storbritannia er ubrukelig. Du kan ikke jage etter slike bevegelser, for om du ikke følger dem helt til endepunktet eller blir enda mer ekstrem, taper du leken. Det blir et race to the bottom.
Venstresida har mer å vinne på å tilby en annen visjon, mener Khan.
– Zohran Mamdani har gjort det, sier hun og viser til New Yorks nyvalgte sosialistiske borgermester.
Khan opplever at hennes norske venner ikke tror det samme kan skje her som i USA og Storbritannia. Dét er feil, mener hun.
Forvitringen av demokratiske verdier i USA skaper en dominoeffekt gjennom den vestlige verden, frykter Khan.
«Vi må forstå bedre hva det betyr å være en utlending i Norge – og hva det betyr å være en som frykter utlendinger.»
— Deeyah Khan, dokumentarist
– Hva er retorikken til Norges største politiske parti? Det er den samme. Foreldre her ble sjokkerte over at barna deres visste hvem Charlie Kirk var da han døde. Jeg ble sjokkert over at folk ikke visste det. De samme ideologiske pakkene er tilgjengelige her som i USA og England, sier hun.
– Dette er ikke tida for å håpe at ting bare blir bedre av seg selv. Vi må alle ta en aktiv rolle i å skape forandring, som ikke lar disse kreftene slå ordentlige røtter i landet vårt.
– Hvordan kan venstresida møte kravene som kommer fra høyresida?
– Man må ikke la én side sette tonen, men presentere en alternativ posisjon. Vi må slutte å fortelle folk hva de skal mene, men lytte langt mer. Jeg ville likt å se politikere som begynner å lytte til folket: Hva er frykten, hva er utfordringene, hvorfor sliter folk? Hva slags løsninger kan vi da tenke ut?
– Og om vi får svar vi ikke liker?
– Mest sannsynlig får vi mange svar vi ikke liker, men vi må være i dialogen på tvers av forskjellene. Vi må forstå bedre hva det betyr å være en utlending i Norge – og hva det betyr å være en som frykter utlendinger. Begge opplevelser er gyldige, og begge må ha plass og være greit å snakke om.
– Vi er i en krise
Hun nevner den amerikanske demokratiske politikeren Keith Ellison, som er attorney general – tilsvarende norsk riksadvokat – i delstaten Minnesota. Under arbeidet med «Muslim in Trump’s America» (2020) møtte hun rådgiveren hans.
– Han sa noe jeg elsket: Keith liker å reise gjennom hele Minnesota på det han kaller en «listening tour». Han lytter til folks klager, frustrasjoner, sorger, gleder, alt. Han hører på befolkningen sin. Det er det som mangler, sier Khan.
Det er når det er mest ubehagelig, at det er viktigst at vi forplikter oss på verdiene våre, mener Khan. Norge er et lite land, men bærer på store verdier.
– Demokrati og humane verdier dør sjelden fra åpent angrep aleine. Oftere forsvinner de gjennom den tause vissheten om at de ikke lenger trenger å forsvares. Norge har ikke tid til å hvile på laurbærene. Vi må aktivt leve ut verdiene våre i hjemme våre, på arbeidsplassene, i skolene og i politikken, sier hun.
– Det handler om menneskelige relasjoner. Vi må forstå at vi skal gjennom dette sammen og at vi trenger hverandre. I politikken har vi aldri formulert en slik forpliktelse.
Khan lar seg sjelden intervjue – som oftest er hun selv bak kamera. Men etter opplevelsene i USA og Norge gjorde hun altså et unntak.
– Vi er i en krise nå, og det er viktig at vi forstår hva som skjer.
