Det er ganske spesielt å være vitne til den kollektive moralpaniske kollapsen som ser ut til å inntreffe med triggerordet skjermtid. Det er tilsynelatende rørende bred enighet om særskilt varsom bruk av skjerm mot de yngste elevene.
Hva i alle dager tror dere vi driver med i klasserommene for tiden? Skroller etter halshugginger, runkende anonyme menn, henrettelser og oppskrifter på bomber mens vi trykker febrilsk på fargerike drops og raller six seeeven …?
Siden 2013 har jeg jobbet i klasserom med en enhet til hver elev, i ungdomsskolen, barneskolen og i videregående skole. Alle uvaner jeg og mine kolleger forsøker å bekjempe, stammer fra en eller annen form for privat bruk. Skal det innføres særskilt varsom bruk er det jo i hjemmet! Slutt å bruke skolen som syndebukk for din egen manglende evne til å sette grenser.
«Skal det innføres særskilt varsom bruk er det jo i hjemmet!»
Da jeg leste Maja Lundes «Skjerm barna», slo det meg at alle problemene hun var opptatt av, kunne løses ved å ikke sende den digitale enheten hjem med eleven. Greit! Jeg er jo ingen tilhenger av lekser i utgangspunktet, så det tiltaket støtter jeg helhjertet, særlig hvis det gjør at folk slutter synse om hva de tror skjer i klasserommet.
Det finnes ikke en sjel som er uenig i at bruken av digitale enheter skal være hensiktsmessig, men å argumentere mot den vage smørjebetegnelsen skjermtid er en krevende øvelse. De aller fleste vil vel for eksempel heller at et barn leser en bok på skjerm enn at de ikke leser i det hele tatt – eksemplene på god hensiktsmessig bruk i skolen er det faktisk veldig mange av. Men de egner seg ikke like godt som overskrifter, og de drukner i folks følelse av å ikke kjenne igjen den skolen de selv gikk på, så vel som uroen man føler fordi man selv kjenner suget fra skjermen.
Problemet med det digitale i skolen har vært det samme helt siden man tvangsinnførte digital undervisning i videregående skole 1. august 1999: man har i altfor liten grad forstått hva det vil si å skape en god digital praksis, man har ikke gitt lærerne støtte til utvikling og kompetanseheving og man har ikke sørget for at det utvikles gode ressurser for bruk i skolen. Problemet gjelder fortsatt over hele linja, på alle ressursnivå og alle skoleslag.
En sann historie fra min egen virkelighet: I et forsøk på å utvikle en praksis der jeg kan bidra til en hensiktsmessig bruk av KI, har jeg valgt å bruke mine egne midler på tilgang til et utvalg tjenester i håp om å henge med. Min skoleeier har så langt ikke klart tilby meg noe som er konkurransedyktig, og jeg nekter å henge etter. Det gjør at jeg på den ene siden opplever en selvfinansiert motivasjonsboost, fordi jeg opplever å stadig bli en bedre lærer for hvert lille steg jeg tar i min egen KI-kompetanseutvikling. Samtidig kjenner jeg på en enorm frustrasjon over at jeg ikke får mer hjelp. I tillegg må jeg forholde meg til et ordskifte som virker fullstendig uvitende om hva som skjer i alle de klasserommene der det hver dag brukes digitale verktøy med «særskilt varsomhet» – fordi det er en selvfølge for en digitalt profesjonell lærer.
