I Klassekampen 12. desember tegner Bendik Wold et levende bilde av lærerens metodefrihet slik den kan se ut når profesjonelt skjønn faktisk får rom. Nettopp derfor er det problematisk når han i samme innlegg hevder at Utdanningsforbundet forsvarer «å dytte enda mer skjerm på seks- og sjuåringer», og knytter dette direkte til begrepet metodefrihet. Dette er så grovt at det nærmer seg det usaklige.
Allerede abonnent? Logg inn
Karoline Skarstein skriver i Klassekampen at transpersoner har like mye rett til å bli ivaretatt og respektert i møte med offentlige tjenester som alle andre. Som lærer er jeg hjertens enig. Min profesjon er spesialtrenet til å «se» alle elever med de egenskaper, utfordringer og behov den enkelte måtte ha – hele tiden. Det gjelder også de målgruppene med kjønnsutfordringer som Bufdir bekymrer seg for og vil følge opp med en egen veileder. Direktoratets anbefalinger er egentlig overflødige og ganske nedlatende. Sikkert godt ment, men de kan lett leses som en undervurdering av en hel yrkesgruppe. Det kan også ligge i forslaget en oppfatning av at barn med kjønnsinkongruens trenger å bli sett og tilgodesett mer enn andre elever.
Jan ØvensenSamme dag som vi delte ut fredsprisen og markerte FNs menneskerettighetsdag, ga Norge sin støtte til et til et initiativ som vil innskrenke Menneskerettighetsdomstolens handlingsrom i saker som omhandler kriminelle utlendinger. Hvem som blir utpekt som folkefiende, har gjennom tidene forandret seg, men det hersker ingen tvil om at «kriminelle utlendinger» troner høyt på dagens liste over samfunnets minst elskede, men nettopp disse gruppene er menneskerettighetene til for å beskytte. Norge er blant landene som vil gjøre det enklere å utvise ikke-borgere som har begått kriminalitet, og opprette asyl- og retursentre i utlandet. For å få til dette vedtok Europarådets medlemsland å utarbeide en felles erklæring for å signalisere til Menneskerettighetsdomstolen hvordan migranters individuelle rettigheter skal avveies mot nasjonale hensyn. Dette forsøket på politisk styring av domstolen er svært urovekkende i en tid hvor domstolenes uavhengighet utfordres verden over. Mer graverende er det at innblandingen rammer kjernen av menneskerettighetskonvensjonen: det absolutte forbudet mot tortur og umenneskelig behandling. I en uttalelse er Norge blant medlemslandene som ønsker å begrense forståelsen av umenneskelig behandling til å gjelde kun i de mest alvorlige sakene, og slik åpne for at statene kan utvise kriminelle utlendinger selv i saker der det er bekymring for helseproblemer og fengselsforhold. Det tegner seg en moralsk panikk rundt utlendinger som begår kriminalitet i Norge. Forbudet mot tortur og umenneskelig behandling utpekes, sammen med retten til familieliv, som et hinder for å deportere kriminelle utlendinger, og å behandle asyl- og utvisningssaker i utlandet. Men dette forbudet er absolutt nettopp for å sikre at nasjonale hensyn ikke skal trumfe individets rettigheter. Medlemslandene tar i bruk velkjent sikkerhetsretorikk når de setter enkeltgruppers rettigheter opp mot egne borgeres frihet og sikkerhet, og rettferdiggjør politisk innblanding med argumenter om at konvensjonen er utdatert. Det er riktig at mye har endret seg siden konvensjonen ble vedtatt i 1950, men det er først og fremst de dyrekjøpte innsiktene fra etterkrigstiden, som la grunnlaget for disse beskyttelsene, som har forvitret.
Nora Milch