Du må være sterk i klypa! En tre meter lang hvit duk har nettopp glippet ut av fingrene mine og ligger nå pent ut over det gråmalte industrigulvet. I enden av den står K og smiler, vennlig og overbærende. Jeg plukker opp igjen den ene enden og holder så hardt jeg klarer mens K strekker duken ut i hele dens lengde og enda litt til. Deretter folder vi den to ganger i lengden og en gang i bredden. De siste brettene gjør K aleine, og til slutt er den store duken, fremdeles varm etter å ha gått gjennom rullemaskinen, blitt til et pent, lite rektangel som hun plasserer i en voksende haug på ei trillevogn merket med navnet på et av byens hoteller.
Jeg hadde fått tips av en slektning om at vaskeriet var et fint sted å søke sommerjobb, og så gjorde jeg det. Tre somre ble det der, to av dem i selskap med klassevenninner som i likhet med meg selv trengte penger for å reise og studere. For 17- og 18-åringer som oss var det gode inntekter, særlig de dagene vi fikk anledning til å jobbe overtid, med tillegg i timebetalingen. Hele sommeren brettet vi håndklær med «HELSEVESEN» vevet inn i et blått bånd på tvers av frottéstoffet. Vi presset kokkejakker fra fine restauranter, trakk tunge og våte dynetrekk opp av store vogner og festet dem på klyper, for å se dem bli strukket ut før de forsvant inn i en rullemaskin og kom ut pent foldet på den andre siden. Hver time byttet vi stasjon, og annenhver time gikk vi opp til pauserommet som hadde store vinduer ut mot parkeringsplassen på den ene sida, og produksjonslokalet på den andre, og spiste matpakkene og røykte sigarettene våre.
Det var mange vikarer på vaskeriet om sommeren, men ikke utelukkende. Selv om arbeidet ikke var spesielt vanskelig, måtte noen være der for å lære oss hvilken veg vi skulle henge dynetrekkene i klypene for at det ikke skulle bli bretter og hvordan man fikk til en perfekt presset kokkejakke. Ikke minst måtte noen ha erfaring nok til å vite hva man skulle gjøre dersom et tøystykke eller en kleshenger satte seg fast i en maskin.
Noen av dem som hadde arbeidet der lengst, hadde begynt som oss; som sommervikarer. De skulle bare være der en stund, men så hadde tida gått, fordi både jobben og lønna var grei, og hva skulle man ellers begynne med som var bedre. Kanskje hadde de fått barn og huslån, de ble kjent med forholdene på vaskeriet, og til slutt ble de værende. I ti år, i tjue år, i tretti eller førti år. Venninnene mine og jeg snakket om dette mens vi ventet på bussen hjem etter at vi hadde stemplet ut. Vi forsøkte å forestille oss hva som kunne skje slik at vi ble værende, hvordan livene våre ville blitt da. Vi lo da vi så for oss at vi lærte oss å røyke og spise samtidig, slik noen av damene gjorde for å få mest mulig ut av pausene. Vi visste at vi skulle ut og studere, at vaskeriet bare var et sted vi hadde midlertidig opphold.
I boka «Tvätten. En bok om kvinnor och klass» som kom ut i høst og ble nominert til Augustprisen for beste sakprosabok, skriver Lena Sohl om vaskeriet i Rimbo, en liten by et stykke nordøst for Stockholm. Rimbo er Sohls egen hjemby, og hun var selv innom vaskeriet en sommer før hun dro ut for å studere, ikke ulikt meg selv og venninnene mine. Sohls mormor, derimot, jobbet hele livet på «tvätten», og da Sohl etter hvert ble utdannet til sosiolog, begynte hun å tenke mer og mer på dette store industrivaskeriet som var en hjørnesteinsbedrift i hjembyen. Hun tenkte på arbeidets lave status, på mormoras ødelagte kropp. Til slutt dro hun tilbake for å undersøke hvordan byen og vaskeriet speiler det svenske klassesamfunnet. Med utgangspunkt i intervjuer med ti kvinner som arbeider eller har arbeidet der, viser hun også hvordan nettopp spørsmålet om klasse både har et spesifikt kvinnelig uttrykk, og at det ofte formuleres på en helt annen måte på bygda og i småbyene, enn det gjør i storbyene.
«Vi visste at det bare var et midlertidig opphold.»
Mange av bøkene om klasse som har kommet ut de seineste årene, handler om de som drar, om de klassereisende – som bøkene til franskmennene Didier Eribon og Édouard Louis. Denne boka handler om de som blir igjen. For Rimbo, og mange andre svenske og europeiske byer av tilsvarende størrelse, er bygget opp rundt et knippe hjørnesteinsbedrifter som utgjør en sentral del av stedets identitet. Unge mennesker som vokser opp på disse stedene, opplever derfor ikke sjelden at det å bli værende på dette stedet, også innebærer å bli værende på denne spesifikke arbeidsplassen. Tilhørigheten til arbeidsplassen kommer ofte som en følge av tilhørighet til stedet, og motsatt.
Av Lena Sohls kilder er det få som har planlagt et liv på vaskeriet. Noen av dem hun har intervjuet, har tvert imot ønsket seg noe helt annet. Enkelte har høyere utdannelse de gjerne skulle ha brukt og søkte seg til vaskeriet i påvente av at noe bedre skulle dukke opp. Men på grunn av språkproblemer, eller vansker med å etablere seg i et nytt land, har den midlertidige tilværelsen blitt permanent. For de aller fleste har vaskeriet ganske enkelt vært den muligheten som har bydd seg for å oppnå det som var deres egentlige ønske og ambisjon: et stabilt og verdig liv, med mulighet til å forsørge familien sin.
Jeg tenkte en del på ordet «ambisjon» mens jeg leste denne boka. Ifølge Store norske leksikon betyr ordet at man har en plan eller et mål for noe. Ordet knyttes i dag til karrieremål, noe leksikonet også trekker fram, og blir dermed et lysende eksempel på hvordan de herskende klasser utøver sin makt gjennom språket. Når vi snakker om ambisiøse mennesker, snakker vi om mennesker som tar høyere utdannelse, som vil klatre i systemet, som vil ha lederstillinger eller makt i en eller annen forstand. Men er det mer ambisjon i en slik person enn i en som vil ha et trygt og godt liv for seg selv og familien sin, en som setter sin ære i å være en god og pålitelig arbeidstaker, en som aldri sender av gårde et laken med flekker eller som er brettet feil? En av damene på vaskeriet hvor jeg selv jobbet som vikar, tok førerkort etter at hun hadde blitt enke tidlig i femtiårene, slik at hun selv kunne kjøre for å besøke familien sin som bodde på en annen kant av landet. Å ta kjøretimer tidlig om morgenen før man går på jobb, å velge seg ut en bruktbil av god kvalitet, å gå innom en bensinstasjon for å kjøpe veikart. Rulle ferdig noen sigaretter før man setter seg inn bak rattet. Låse seg ut av leiligheten en tidlig sommermorgen og legge kofferten i bagasjerommet. Det er ikke lite rikdom i det.
Dessverre har det blitt vanskeligere for vaskeriarbeiderne med tida. De eldste av Sohls kilder begynte å arbeide på vaskeriet på 1960-tallet, de yngste på 2010-tallet. I løpet av denne 50-årsperioden har bedriften gått fra å være eid av fylkeskommunen og med sykehuset Karolinska som en sikker og fast kunde, til å bli privatisert og konkurranseutsatt. Denne utviklingen har ført med seg økt automatisering, blant annet med skjermer som viser hvor fort arbeiderne jobber, og stryket kontrollen over arbeidstakerne. Mens de tidligere kunne bestemme seg i fellesskap for å jobbe ekstra fort på fredagene for å kunne ta helg en halvtime tidligere, finnes det nå bestemmelser om at en «tissevakt» må settes inn for deg dersom du må på toalettet. Når julelunsjen samtidig blir fjernet for å spare penger, og de ansatte ikke lenger får ta felles pauser slik at produksjonen hele tida skal holde i gang, slites tilliten mellom ansatte og ledelse, og følelsen av tilhørighet til arbeidsplassen har blitt mindre. Man skulle tro det gikk an å rette opp igjen, ja, kanskje til og med gjøre enda bedre enn før. Men man må ha ambisjoner.
