En fredspris til besvær.
Telefonen slår gnister. Jeg veit jo godt at årets fredsprisvinner står langt til høyre. Men – «fascistpris»? Er ikke alle skjønt enige om at hun, trass sitt politiske ståsted, er en ivrig forkjemper for demokrati i sitt hjemland?
Allerede abonnent? Logg inn
Det eneste merkelige med omstillingskommisjonen er at den ikke lå inne i Arbeiderpartiets opprinnelige forslag til statsbudsjett. Dette handler utelukkende om å innhente kunnskap – og hvem kan være motstander av oppdatert kunnskap? La meg si det sånn: De som driver alpinanleggene i Hafjell har nok for lengst nedsatt sin kommisjon som ser på mulighetene for alternativ drift. Snø er riktig nok en fornybar ressurs, men den faller dessverre i stadig mindre mengder på våre kanter – det er like sikkert som at tilgangen på olje minsker for hvert fat vi henter opp fra havbunnen. MDG innkasserer denne kommisjonen som en stor seier – ja, Une Bastholm snakker faktisk om «det store skiftet i oljepolitikken». Da får jeg bildet av hennes entusiastiske dans under valgnatta 2021 på netthinna, noen timer før alt falt i grus. Og fikk ikke SV gjennomslag for sitt ønske om et omstillingsutvalg allerede i budsjettet for inneværende år? Bar forhandlingene om neste års statsbudsjett preg av «kaos»? På ingen måte. Jeg vil tvert imot mene at behandlinga ble en dundrende suksess for samarbeidet på rødgrønn side.
Arild RønsenFor å forsvare Norges «drill baby, drill»-politikk brukes nå ett argument, og bare ett: krigen i Ukraina. Om vi slutter å være en «sikker leverandør» av gass til Europa, åpner vi nærmest perleporten for diktaturstater som Saudi-Arabia og Qatar. Oljesjeikene vil overta og på sikt kanskje ha nakketak på det demokratiske Europa. Om Ukraina i tillegg må avgi deler av sitt territorium til Putin, er krisa total og ugjenkallelig. «Finito med demokratiet i Europa», som Stutum ville sagt. Ikke bare det – vår olje er attpåtil reinere enn det Midtøsten-sølet som nødvendigvis vil holde liv i europeisk industri. Hvilket er beviselig feil.
Arild RønsenJeg lytter til Kai Eide, Høyre-toppen som meldte overgang til Arbeiderpartiet, mannen som har en CV i bransjen ambassadør/diplomat som tilsier at alle burde lytte når han åpner munnen. Han snakker om europeisk «illusjonspolitikk»; at det er på tide «vi ser oss i speilet». Han avskriver muligheten for ukrainsk Nato-medlemskap, noe Europa «burde ha innsett for lengst». Derav illusjonspolitikk, og av den grunn refser han dagens europeiske ledere: «Europa har ikke spilt noen fredsrolle og har derfor etterlatt Ukraina i en vanskelig situasjon.» Denne uka kom det fram at USA har utarbeida en slags fredsplan i 28 punkter der et hovedelement er at Ukraina må oppgi deler av sitt territorium. Kai Eide mener dette er «helt åpenbart» – altså at Russland gis «retten» til å annektere ukrainsk land. Sammen med kravet om nedbygging av det ukrainske forsvaret ligner dette unektelig på kapitulasjon.
Arild Rønsen