Samtidig som orkanen Melissa rev og smadret seg gjennom Sentral-Amerika, avga Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom i «Klimasøksmålet» 28. oktober. Det har gått nesten ti år siden Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha tildelt oljelisenser i det sårbare Arktis. Når siste punktum er satt, er vi både nærmere og lenger unna å løse klimakrisen.
I 2016 var det nesten ingen klimajuss å lene seg på, verken i Norge eller internasjonalt. I dag finnes det tusenvis av saker, hvorav de fleste ender i klimaets favør. Derfor var vi håpefulle. Men som i norsk Høyesterett, vant vi heller ikke fram i EMD; tildelingen av lisenser brøt ikke menneskerettighetene. Likevel gir dommen viktige avklaringer om Norges klimaansvar som oljeprodusent.
EMD er klokkeklare på at fossil energi er hovedårsaken til klimakrisen og at miljøorganisasjoner har adgang til å påpeke klimarelaterte menneskerettighetsbrudd. Staten plikter å utrede klimaeffekten av å åpne nye oljefelt. Utredningene må gjøres i forkant av en avgjørelse om utbygging, når det enda er mulig å snu, og den må være omfattende og vitenskapsbasert.
Alle disse punktene har regjeringsadvokaten kjempet imot siden 2016. Nå er det bindende lov i Norge og 45 andre land. Derfor var EMD-dommen et solid steg frem. Dommen bygger på en voksende stabel av saker som etablerer staters plikt å beskytte borgerne sine fra klimaendringer. Den vil ha effekt. Det så vi allerede to uker senere, da lagmannsretten ga oss medhold i at tre oljefelt i Nordsjøen er ulovlige. Dommen henviste blant annet til EMD-dommen, at feltene vil skape om lag 500 millioner tonn CO₂, og ta tusenvis av menneskeliv.
I vår sa Den internasjonale domstolen – verdens høyeste domstol – at tildelingen av oljelisenser kan utgjøre et brudd på folkeretten. Dersom nye oljefelt ikke kan vises å være i tråd med verdens klimamål, kan Norge ende opp med et massivt erstatningsansvar. Samtidig blir klimaforskningen stadig mer kapabel til å tilskrive konkrete klimaskader til bestemte klimagassutslipp. Forskere kan i dag beregne hvor mange ytterligere dødelige hetebølger, sykloner og tørkehendelser den unge generasjonen må tåle som følge av at et konkret oljefelt blir bygd ut. Det lukter nye klimasøksmål lang vei.
«Det lukter nye klimasøksmål lang vei»
Norge sitter i en kjempeskvis. På den ene siden er det utenkelig at Norge overser internasjonal lov og rett. Den rettsbaserte verdensordenen er det som garanterer at Norge ikke blir konstant herset med av større land. Det er selve garantien for vår eksistens. Dette vet regjeringen. På den andre siden blir norsk petroleumsindustri stadig mer uforenelig med internasjonal klimajuss. Tiden da den norske regjeringen sto fritt til å ignorere klimavitenskapen er allerede forbi.
Problemet er bare at det går for sakte. Da Natur og Ungdom saksøkte staten i 2016, var målet å hindre irreversible klimaendringer. EMD-dommen var et steg fremover. Men det var ikke så stort at Equinor ikke vil klare å klamre seg til noen år til med milliardinntekter på fellesskapets bekostning. Globalt øker fortsatt utslippene.
Utviklingen i klimajussen sammenfaller med en eksplosjon i utrullingen av fornybar energi. I nesten alle verdens land er fornybar energi i dag billigere enn fossil energi. I år vil det bli investert dobbelt så mye i fornybart som i fossilt. Også her går det rett vei. Men problemet er igjen at det ikke går raskt nok. For å klare klimamålene må det egentlig investeres null i ny olje, gass og kull. Og det må lages planer for en rettferdig og styrt utfasing.
Miljøbevegelsen er gjerne dratt mellom å kommunisere alvoret, realiteten i den bekmørke avgrunnen vi står i – og å formidle at det enda finnes håp, at vi enda kan redde oss. Begge deler er sant. Vi er på vei mot å løse klimakrisen, men allerede i dag dør tusenvis av mennesker i Europa som følge av økt hete fra klimaendringer. For dem er det allerede for seint. Håpet må ligge i at hvert tonn CO₂ teller.
Hvert eneste oljefelt vi kan la ligge, er et bidrag til en tryggere jordklode.
