Audun Lindholm har delt denne artikkelen med deg.

Audun Lindholm har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattLektoratordningen

Redd lekto­rat­ord­ningen. Gjør det for Norge

Regjeringens plan om å avvikle støtteordningen til norsklektorater ble møtt med kritikk av mange som jobber med norsk i utlandet. Uten økonomisk støtte vil norskundervisning ved internasjonale universitetet forvitre og i verste fall avvikles. Norge står i fare for å miste en hel generasjon med oversettere og formidlere av norsk kultur.

Disse bekymringene er reelle og bør tas på alvor, og det er ett ytterligere aspekt ved denne eventuelle avviklingen som ikke har fått nok oppmerksomhet. Det gjelder rollen mange tidligere, utenlandske norskstuderende har spilt og vil kunne fortsette å spille for norsk kultur i Norge. Allerede nå finnes det flere utenlandske arbeidstakere i skolen eller UH-sektoren, som har lært seg norsk i utlandet og er senere flyttet hit. Med de få pengene Norge har investert i lektoratordningen, har landet tjent ved å hente inn meget kvalifisert arbeidskraft, som etter hvert har fått norsk statsborgerskap, betaler skatt her, og bidrar til det norske samfunnet på en rekke måter.

«Ukvalifisert arbeidskraft er sjeldent en garanti for kvalitet»

La oss ta historien jeg kjenner best, altså min egen. Jeg vet godt hva det betyr å studere på et utenlandsk universitet uten norsk sendelektor (min alma mater, Torino, hadde ingen). Min eneste sjanse til å utvikle meg akademisk ble å knytte meg til en annen institusjon (Milano) som faktisk hadde en norsk lektor. Valget ble avgjørende. Etter studiene og avlagt doktorgrad, startet jeg en akademisk karriere i Norge, som endte opp med et professorat i nordisk litteratur og ledervervet ved Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo. Jeg ville aldri kommet meg dit uten et utenlandsk miljø med norsk sendelektor, rekruttert fra Norge med sterke kvalifikasjonskrav og økonomisk støtte.

Det kan hende at ett og annet universitet vil klare å beholde litt norskundervisning, men da med lokale, lave lønninger som vil gjøre det helt uattraktivt for enhver kvalifisert norsk søker. Ukvalifisert arbeidskraft er sjeldent en garanti for kvalitet i utdanningen, og det er mer sannsynlig at små fagmiljøer uten sendelektor vil bli lagt ned. Vi ser at det ofte er skjebnen til slike miljøer, selv i Norge. Med andre ord: med en veldig lav investering har Norge klart å skape store positive ringvirkninger, både på hjemme- og bortebane. Min historie er aldeles ikke unik. Ikke la lektorordningen bli historie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Oslo

Bevar Gamle Munch for barna og Tøyens fremtid

Våren 2013 var det flere krisemøter på Tøyen. Nærskolen var halvfull og nedleggingstruet. Mange foreldre søkte barna sine til andre skoler og andelen minoritetsspråklige nærmet seg hundre prosent. Arfi Ali, leder for en somalisk mødregruppe, beskrev situasjonen som en mur mellom innvandrere og de med norsk som morsmål. Det var mangfold, men ikke integrering. Med Tøyenløftet (2013/14) fikk det sterke foreldreengasjement avgjørende drahjelp fra politikerne. Til tross for organisatoriske utfordringer og noen brutte løfter, viste Tøyenløftet hvor bra det kan bli når politikere samarbeider med sterke lokale krefter.

Kjønnsroller

Far er direktør, mor er sekretær

«Hvis familien er en bedrift, er mor direktør», skrev Jo Skårderud om det tredje skiftet på fredag. Alle som har vært i befatning med det private næringslivet (eller sett Oljefondet på NRK) forstår at dette språklige bildet er feil. Hvis familien er en bedrift, er mor sekretær. Det er sekretæren som sømløst får ting til å henge sammen og fungere, uten verken heder, lønn eller ære. Direktøren derimot er brautende, tar æren for sekretærens arbeid, er høyt gasjert og gjør kanskje tilnærmelser overfor sekretæren når medarbeiderne har lagt seg. Gitt at tesen om det tredje skiftet stemmer, er det altså far som er familiens direktør.

Musikkbransjen

Hva betyr KI-avtalen for norsk musikkliv?

Verdens tre største plateselskaper, Warner, Sony og Universal, har nylig inngått avtaler med flere KI-genererende musikktjenester. Det kan være begynnelsen på et bedre regulert marked, men et kollektivt lisensieringssystem er eneste løsning for å ta vare på hele bredden av rettighetshavere. Avtalene gjelder kun rettigheter de store amerikanske selskapene selv kontrollerer. Resultatet er et lappeteppe som gjør lisensiering av KI-aktører uoversiktlig. Hensynet til det brede lag av europeiske opphavere er ikke ivaretatt. Samtidig kan nå disse KI-selskapene ha nok musikk å trene på. Dermed står norske og europeiske musikkskapere svakere i et fremtidig marked. Derfor arbeider Tono og de andre europeiske kollektive forvaltningsselskapene mot EU for å få fastslått at kollektiv lisensiering skal være hovedregelen.