Audun Lindholm har delt denne artikkelen med deg.

Audun Lindholm har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattLektoratordningen

Redd lekto­rat­ord­ningen. Gjør det for Norge

Regjeringens plan om å avvikle støtteordningen til norsklektorater ble møtt med kritikk av mange som jobber med norsk i utlandet. Uten økonomisk støtte vil norskundervisning ved internasjonale universitetet forvitre og i verste fall avvikles. Norge står i fare for å miste en hel generasjon med oversettere og formidlere av norsk kultur.

Disse bekymringene er reelle og bør tas på alvor, og det er ett ytterligere aspekt ved denne eventuelle avviklingen som ikke har fått nok oppmerksomhet. Det gjelder rollen mange tidligere, utenlandske norskstuderende har spilt og vil kunne fortsette å spille for norsk kultur i Norge. Allerede nå finnes det flere utenlandske arbeidstakere i skolen eller UH-sektoren, som har lært seg norsk i utlandet og er senere flyttet hit. Med de få pengene Norge har investert i lektoratordningen, har landet tjent ved å hente inn meget kvalifisert arbeidskraft, som etter hvert har fått norsk statsborgerskap, betaler skatt her, og bidrar til det norske samfunnet på en rekke måter.

«Ukvalifisert arbeidskraft er sjeldent en garanti for kvalitet»

La oss ta historien jeg kjenner best, altså min egen. Jeg vet godt hva det betyr å studere på et utenlandsk universitet uten norsk sendelektor (min alma mater, Torino, hadde ingen). Min eneste sjanse til å utvikle meg akademisk ble å knytte meg til en annen institusjon (Milano) som faktisk hadde en norsk lektor. Valget ble avgjørende. Etter studiene og avlagt doktorgrad, startet jeg en akademisk karriere i Norge, som endte opp med et professorat i nordisk litteratur og ledervervet ved Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo. Jeg ville aldri kommet meg dit uten et utenlandsk miljø med norsk sendelektor, rekruttert fra Norge med sterke kvalifikasjonskrav og økonomisk støtte.

Det kan hende at ett og annet universitet vil klare å beholde litt norskundervisning, men da med lokale, lave lønninger som vil gjøre det helt uattraktivt for enhver kvalifisert norsk søker. Ukvalifisert arbeidskraft er sjeldent en garanti for kvalitet i utdanningen, og det er mer sannsynlig at små fagmiljøer uten sendelektor vil bli lagt ned. Vi ser at det ofte er skjebnen til slike miljøer, selv i Norge. Med andre ord: med en veldig lav investering har Norge klart å skape store positive ringvirkninger, både på hjemme- og bortebane. Min historie er aldeles ikke unik. Ikke la lektorordningen bli historie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bensinprisen

Hakk i plata, Vedum

Ifølge Klassekampen 13. mars maner Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til diesel­opprør og kamp mot høye bensinpriser. Han mener at folk i Oslo ikke er like plaget av høy bensinpris som folk ellers i landet og begrunner det med at i distriktene har man verken elbil eller kollektivtrafikk. Mener han at folk som bor i Distrikts-Norge ikke har hørt om elbiler? Har dem ikke aviser og TV i distriktene? Har dem ikke hørt om elbiler, el-pickup, el-traktor eller elektriske lastebiler? Hvorfor kan ikke Vedum heller jobbe for bedre støtte til elektriske landbruksmaskiner? Det finnes allerede flere støtteordninger for bønder som ønsker å investere i elektriske maskiner og redskaper. Ordninger som kan føre til mer miljøvennlige og bærekraftige løsninger. De økonomiske fordelene ved å kjøpe elbil er like for alle, enten du bor i by eller i distriktene. Dersom du bor på landet og ikke har elbil, skyldes det antakeligvis det samme som for oss som bor i byen og ikke har det; vi har verken råd eller er interesserte uansett. Eller vi har en gammel bil som ikke trenger å kasseres, men som kan leve og putre i vei noen år til.

Skole

Et klasseløst samfunn?

Jeg kan ikke holde meg fra å flire litt, når avisa med det klingende navn Klassekampen 13. mars hyller en liste over kulturuttrykk som skal vise at Norge er et samlet og klasseløst samfunn, i form av en såkalt innholdsliste for grunnskolen. Jeg lurer på om grunnen til at jeg ser annerledes enn avisa og kunnskapsministeren på saken, er at jeg hele mitt yrkesliv har jobba i et lavtlønnsyrke. Dessuten har femti år som aktiv i fagforeninger overbevist meg at avisas navn fortsatt er aktuelt. Er det på lista innslag av verk som beskriver klasseforskjeller og arbeiderbevegelsens forskjellige retninger sitt strev for forandring av samfunnet? Jeg hadde ikke venta at Rudolf Nilsen sitt dikt «Revolusjonens røst» skulle være på lista. I ei tid hvor de sosiale forskjellene øker, er ikke engang ei ganske ny bok som «Vi fattigfolk» av Anna-Sabina Soggiu funnet verdig. Det er for meg et bevis på at de som lager slike lister, er ganske blinde for klasseforskjeller og klassekampens betydning for hvordan samfunnet utvikles.

8. mars

Sexarbeid er tilgjen­gelig arbeid

Over 100.000 «funkiser», det vil si folk med ulike funksjonsvariasjoner, står i dag utenfor arbeidslivet, ufrivillig. Mange av oss trenger en form for fleksibilitet, selvstyring, og å kunne velge når og hvilke dager vi jobber som dagens arbeidsgivere ikke er villige til å tilrettelegge for. Funkiser rapporterer å søke på hundretalls av jobber, i flere år, uten å få napp. Andre funkiser, spesielt kronisk syke, kjemper årelange kamper mot Nav for å få en minimumsstønad de knapt kan overleve på. For mange funkiser er sexarbeid ett av få reelle alternativer i dagens arbeidsmarked. I en undersøkelse fra den britiske organisasjonen Decrim Now UK oppga 77 prosent av respondentene at de hadde en fysisk eller psykososial funksjonsnedsettelse eller var nevrodivergente. 76 prosent rapporterte at finansiell nød var hovedgrunnen til at de valgte begynne med sexarbeid.