Audun Lindholm har delt denne artikkelen med deg.

Audun Lindholm har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattLektoratordningen

Redd lekto­rat­ord­ningen. Gjør det for Norge

Regjeringens plan om å avvikle støtteordningen til norsklektorater ble møtt med kritikk av mange som jobber med norsk i utlandet. Uten økonomisk støtte vil norskundervisning ved internasjonale universitetet forvitre og i verste fall avvikles. Norge står i fare for å miste en hel generasjon med oversettere og formidlere av norsk kultur.

Disse bekymringene er reelle og bør tas på alvor, og det er ett ytterligere aspekt ved denne eventuelle avviklingen som ikke har fått nok oppmerksomhet. Det gjelder rollen mange tidligere, utenlandske norskstuderende har spilt og vil kunne fortsette å spille for norsk kultur i Norge. Allerede nå finnes det flere utenlandske arbeidstakere i skolen eller UH-sektoren, som har lært seg norsk i utlandet og er senere flyttet hit. Med de få pengene Norge har investert i lektoratordningen, har landet tjent ved å hente inn meget kvalifisert arbeidskraft, som etter hvert har fått norsk statsborgerskap, betaler skatt her, og bidrar til det norske samfunnet på en rekke måter.

«Ukvalifisert arbeidskraft er sjeldent en garanti for kvalitet»

La oss ta historien jeg kjenner best, altså min egen. Jeg vet godt hva det betyr å studere på et utenlandsk universitet uten norsk sendelektor (min alma mater, Torino, hadde ingen). Min eneste sjanse til å utvikle meg akademisk ble å knytte meg til en annen institusjon (Milano) som faktisk hadde en norsk lektor. Valget ble avgjørende. Etter studiene og avlagt doktorgrad, startet jeg en akademisk karriere i Norge, som endte opp med et professorat i nordisk litteratur og ledervervet ved Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo. Jeg ville aldri kommet meg dit uten et utenlandsk miljø med norsk sendelektor, rekruttert fra Norge med sterke kvalifikasjonskrav og økonomisk støtte.

Det kan hende at ett og annet universitet vil klare å beholde litt norskundervisning, men da med lokale, lave lønninger som vil gjøre det helt uattraktivt for enhver kvalifisert norsk søker. Ukvalifisert arbeidskraft er sjeldent en garanti for kvalitet i utdanningen, og det er mer sannsynlig at små fagmiljøer uten sendelektor vil bli lagt ned. Vi ser at det ofte er skjebnen til slike miljøer, selv i Norge. Med andre ord: med en veldig lav investering har Norge klart å skape store positive ringvirkninger, både på hjemme- og bortebane. Min historie er aldeles ikke unik. Ikke la lektorordningen bli historie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Sykefravær

Hvor ble det av tillits­re­formen?

Ifølge Hurdalsplattformen vil Arbeiderpartiet (Ap) innføre en tillitsreform. Reformen skal være et svar på styringsformen New Public Management, som har vist seg å svekke de ansattes handlingsrom. En tillitsreform synes imidlertid fjern i Ap-regjeringens pågående arbeid med å redusere sykefraværet i Norge. Ordningen med ulike takster for sykemelding viser det motsatte av tillit fra politikernes side. For hvis legen fortsatt skal bruke sin kunnskap og sitt skjønn; hvorfor får hen betalt ti ganger mer for ikke å sykemelde enn for å sykemelde fullt? Det er en fornærmelse mot fastlegene å premiere dem for å la være å sykemelde et menneske, sier pensjonert fastlege Svein Gisle Apeland i et intervju med NRK 19. juli. Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen er i samme sak uenig i at dette er premiering. Legene skal honoreres bedre med de nye takstene for å bruke mer tid på hver pasient.

Stemmerett

Å delta og å bestemme er to forskjel­lige ting

Kommunestyrerepresentantene Ewelina Baj og Olav Fjeld Kraugerud fra Ås Venstre går kraftig ut mot Frps forslag om at kun norske statsborgere skal ha stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg. De hevder vi vil «stenge døren» til lokalsamfunnet. Det stemmer ikke. Vårt forslag stenger ingen ute fra noe som helst, det trekker et prinsipielt skille mellom to ulike ting. Å delta i samfunnet, som er og skal være åpent for alle, og å bestemme over det, som i de aller fleste av verdens demokratier først og fremst er forbeholdt landets egne borgere. Baj og Kraugerud skriver at tillit er et sentralt stikkord for at Norge er et så godt land å bo i. Det er Fremskrittspartiet helt enig i.

Botnfrådrag

Dei ansvarlege må stå fram!

I det rause jordbruksoppgjeret i år som gav «gjennomsnittsbonden» inntektsjamstilling, var forhandlingspartnarane så smålege at dei tok frå småbrukarane all støtte gjennom eit botnfrådrag på 11.000. Dei små, som berre ville ha fått 11.000 i støtte, skulle miste alt. Det var dette eg kalla bondekannibalisme – ein freistnad på å bruke landbruksoppgjeret til å la dei små kome på menyen til dei store. Det har alltid vore så taust om dette botnfrådraget. Eg oppfordra derfor både partane som forhandla det fram, og forskarane til å stå fram og forklare, forsvare eller fordømme. Ingen av partane har så langt stått fram, men to av dei fremste forskarane innan feltet har heldigvis gjort det. Den store nestoren Reidar Almaas og den nye talknusaren Klaus Mittenzwei har brukt kompetansen sin til å gje meg støtte: Botnfrådraget bør fjernast. Denne konklusjonen er det viktigaste og derfor oppfordrar eg på nytt partane om å stå fram.