27. des.
Rikdomsforakt Sveits er eit fint land, og ein kan sikkert leva like godt der som i Noreg, bortsett frå at det er vanskeleg å fatta korleis folk frivillig kan gje avkall på kysten og det opne havet berre for å sleppa å betala skatt. Å emigrera av økonomiske årsaker er ein forseinka reaksjon på eit problem som ikkje finst lenger, for ingen ville ha svolte i hel om dei var blitt verande heime, eller blitt tvangsutskrivne til krigsteneste for eit kongedøme som ikkje gav noko tilbake.
Eg forstår det litt betre når eg minnest at då eg var barn, trudde eg at eg hadde lyst til å bli rik, slik folk var i bøker og på film, der spenninga ofte var knytt til tap av formue, og ein god slutt innebar full tilbakebetaling.
Særleg verka pengebingen til Onkel Skrue normdannande: Når B-gjengen sprengde seg gjennom fleire meter tjukke betongmurar og røva med seg tonnevis med myntar og setlar, reagerte den unge lesaren som ein trugen forsvarar av storkapitalen. Trass i at Donald og Ole, Dole og Doffen berre fekk ei krone i timen for å henta alle fantasillionane heim igjen, kjentest det som ei rettvis gjenoppretting av ein universell harmoni.
Likevel snubla eg inn eit yrke som garantert ikkje ville gje meir enn middels velstand, og eg forelska meg aldri i unge menn med stor innteningsevne. Og sånn har det halde fram: Kvar gong eg har stått ved ein krossveg, har eg styrt i den retninga som førte til ringast avkasting. Ikkje fordi eg elska fattigdomen, slik Frans av Assisi skal ha gjort, men ganske enkelt fordi det fall seg slik.
Men om det ikkje har lønt seg reint pengemessig, har det heller ikkje straffa seg. Tvert om undrar eg meg rett som det er over at livet mitt er så luksuriøst.
Solveig Aareskjold