Jeg hadde gitt opp håpet om at jeg skulle få møte Ester Nilsson igjen. Elleve år etter «Rettsstridig forføyning» og ti år etter «Uten personlig ansvar» dukket hun helt uforvarende opp igjen som en slengbukse innerst i skapet du hadde glemt at du var så glad i, men som igjen var trendy og passet perfekt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn