Kari Marte Sjøvik har delt denne artikkelen med deg.

Kari har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKronikk

Vil EU ta fra oss makta over maten?

Norge har i dag et av verdens strengeste GMO-regelverk. I dag diskuterer EU et vedtak som kan sette dette i fare.

FAGRE, NYE VERDEN: I USA har GMO blant annet ført til økt sprøytegiftbruk, utvikling av resistent «superugress» og drastisk økning i frøpriser, skriver forfatteren. Her fra en soyabønneåker i Kentucky. Foto: Jan Sonnenmair, Getty/AFP/NTBFAGRE, NYE VERDEN: I USA har GMO blant annet ført til økt sprøytegiftbruk, utvikling av resistent «superugress» og drastisk økning i frøpriser, skriver forfatteren. Her fra en soyabønneåker i Kentucky. Foto: Jan Sonnenmair, Getty/AFP/NTB

Til tross for at et samlet landbruk har stått sammen mot genmodifiserte organismer, GMO, at 80 prosent av nordmenn sier nei og Norge har et av verdens strengeste GMO-regelverk, vil et vedtak i EU i dag kunne overstyre norsk lov og nasjonal motstand.

Om forslaget som diskuteres blir vedtatt, vil det åpne opp for at planter utviklet med nye genmodifiseringsteknikker kan slippes rett på markedet – uten risikovurdering, overvåking eller merking. Det betyr at forbrukere mister retten og muligheten til å ta opplyste valg. Uten merking vet vi ikke om det vi spiser er genmodifisert.

Dagens regelverk for genmodifiserte organismer, GMO-er, er forankret i føre-var-prinsippet. Hvis det kan være risiko, skal hensynet til helse og natur veie tyngst. Derfor må GMO-er risikovurderes og godkjennes før de tas i bruk. Dette er både kostbart og tidkrevende for produsentene, men helt essensiell for å beskytte både oss og økosystemene vi er avhengige av. Dette sikkerhetsnettet foreslår EU nå å fjerne for de fleste nye genmodifiserte planter.

Bak forslaget om dereguleringen står verdens største agrarselskaper: Bayer, fusjonert med Monsanto i 2018, Corteva, Syngenta og BASF. De kontrollerer mesteparten av verdens såvarer og sprøytegifter, og ønsker nå at planter laget med nye genmodifiseringsteknikker, som CRISPR, skal få et nytt navn: NGT. Det står for «New Genomic Techniques».

Navnebyttet virker strategisk, det får teknologien til å høres ny og ufarlig ut og kutter bånd til GMO, som har dårlig omdømme over store deler av verden. Uavhengig av navn er prinsippet det samme: En organisme der gener er endret ved hjelp av genteknologi er fortsatt en GMO, uavhengig av om teknologien er ny eller gammel.

EU-kommisjonen foreslår at NGT-planter med opptil 20 DNA-endringer skal unntas fra GMO-regelverket og sidestilles med tradisjonell planteavl. Agrargigantene hevder at endringene ikke er større enn det som kan framkomme ved vanlig avl eller naturlige mutasjoner. Får de gjennomslag, kan over 90 prosent av nye genmodifiserte planter slippes rett på markedet.

Grensen på 20 endringer er ikke vitenskapelig begrunnet, og forskning viser at selv én CRISPR-endring kan gi utilsiktede og dype endringer i DNA som ikke kan oppstå naturlig eller ved vanlig, konvensjonell avl.

Uavhengige fagmiljøer har dokumentert risiko for utilsiktede endringer i DNA, spredning til økosystemer med potensielle irreversible konsekvenser, påvirkning på insekter, dyr og næringskjeder og utvikling av giftige og allergifremkallende stoffer.

«Å slippe GMO-planter på markedet uten testing, merking og overvåking, er et gigantisk sjansespill»

Uten risikovurdering er det umulig å avdekke slike effekter før det er for sent, og uten merking og sporing er det også vanskelig å stille noen til ansvar.

Industrien lover nå mindre sprøytegifter, bedre klimatilpasning, og tryggere mat – akkurat som da GMO ble lansert for 40 år siden.

I USA har GMO ført til økt sprøytegiftbruk, utvikling av «superugress» som er resistent mot sprøytegifter, drastisk økning i frøpriser og kostnader for bønder og at GMO-er har spredt seg til nabojorder og natur. Bønder med kontaminerte åkre har blitt saksøkt for patentbrudd og stilt overfor betydelige erstatningskrav fra produsentene.

Dereguleringen vil ramme alle bønder som ønsker å drive GMO-fritt. Pollen og frø kan spre seg fra GMO-jorder, og erfaring viser at sameksistens uten smitte er svært vanskelig i praksis. I økologisk landbruk er all genmodifisering forbudt. Flere organisasjoner har uttrykt stor bekymring rundt frislippet av NGT-planter, og manglende tiltak for å verne om GMO-fritt landbruk. Risikoen er at GMO gradvis forurenser matkjeden i slik grad at ingen kan garantere GMO-frie produkter lenger.

Juridiske definisjoner fra EU kan ikke overstyres nasjonalt. Dersom EU definerer NGT som «konvensjonell avl», kan ikke Norge – eller andre EØS- eller EU-land – regulere dem som GMO. Da får NGT-produkter fri markedsadgang i Norge, uten testing, sporbarhet eller merking.

Føre-var-prinsippet er et grunnleggende prinsipp ved ansvarlig beslutningstaking. Å slippe genmodifiserte planter på markedet uten testing, merking og overvåking, er et gigantisk sjansespill med økosystemer, matsikkerhet og helse, selve fundamentet for livene våre.

Beslutningstaking drevet av profittmotiver og industriens gullkantede løfter ignorerer føre-var-prinsippets kjerne, nemlig at potensiell alvorlig skade skal vektlegges tungt i beslutningstaking.

Uansett hva man mener om GMO og NGT, burde én ting være ufravikelig: De må ikke unntas fra føre-var-prinsippet. De må risikovurderes, over­våkes og merkes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

India

Søt profitt, bitter ettersmak

Internasjonalt framstår det norske oljefondet som et forbilde for etisk kapitalisme. Med over 2100 milliarder dollar under forvaltning er det verdens største statsfond, bygget på oljerikdom og forvaltet ut fra en idé om at offentlige midler skal investeres ansvarlig og i tråd med menneskerettighetene. Dette settes på prøve i sukkerrørsfeltene i Maharashtra i India. Indian Sugar Industry Workers Association (ISWA) organiserer sukkerrørinnhøstere, møllearbeidere og ansatte innen transport og lagerhold over hele Indias sukkerbelte. Vi ber om at norske pensjonspenger slutter å finansiere en industri basert på systematiske brudd på menneskerettighetene. India er verdens største sukkerprodusent, og sukker er en vesentlig del av den indiske økonomien. Det amerikanske arbeidsdepartementet har knyttet sukkerrørshøstingen i Maharashtra til tvangsarbeid. Oxfam Indias rapport «The Human Cost of Sugar» dokumenterer hvordan forsyningskjeden bygger på uformell arbeidskraft fanget i fattigdom og gjeldsslaveri, der kvinner og barn bærer den tyngste byrden. Kvinner rammes på et særlig brutalt vis.

Pengepolitikk

Rødt vil endre mandatet til Norges Bank

I avisa den 15. mai kommer Roman Eliassen med besynderlige påstander om Rødts rentepolitikk. Han anklager oss for å ha gjort sentralbanksjefen til en klassefiende i stedet for å diskutere Norges Banks mandat. Her er det nødvendig med en oppklaring. Rødt er fullt klar over at sentralbanksjefen utfører et oppdrag som Stortinget har satt henne til, selv om dette knapt nok kan være et argument for at måten banken utøver dette oppdraget på bør være hevet over enhver kritikk. Uansett er hovedmålet vårt, som vi blant annet har meldt i nettopp Klassekampen, å endre mandatet til Norges Bank. Konkret mener vi at sentralbanken i større grad må skille mellom prisvekst som skyldes forhold i den norske økonomien og prisvekst vi importerer utenfra. Da slipper vi at norske arbeidsfolk blir straffet for Donald Trumps krig i Iran.

Stad skipstunnel

Aps lynavleiar

Kvar gong statsminister Støre og finansminister Stoltenberg skal snakke om «ansvarleg pengebruk», dreg dei fram det same prosjektet: Stad skipstunnel. Dette éine, relativt rimelege samferdsleprosjektet på Vestlandet har blant Ap-toppane og Oslo-eliten elles blitt sjølve symbolet på sløsing. Det er ein lynavleiar. Stad skipstunnel er ei tydeleg avgrensa éingongs­investering som er langt billigare enn dei fleste større veg- og jernbaneprosjekt på det sentrale Austlands-området, og heller ikkje bind opp framtidige investeringar for å kunne ta ut prosjektnytten (slik som å bygge delstrekningar på Intercity eller motorvegar). Samtidig viser tal frå Samferdselsdepartementet at ei rekke veg- og jernbaneprosjekt – mange av dei på Austlandet – har dårlegare samfunnsøkonomisk lønsemd enn Stad Skipstunnel. Likevel går desse prosjekta vidare, med Ap-toppane si heilhjarta støtte. Stad skipstunnel derimot, skal stoppast, med høgast mogleg medieprofil. Kvifor? Fordi det er lett. Det er langt frå makta, det gjeld næringar og ei transportform (sjøtransport) som mange i Oslo-bobla ikkje kan så mykje om, og det skaffar deg goodwill blant kommentariatet i Oslo-gryta, blant dei Oslo-utdanna og Oslo-busette byråkratane i Finansdepartementet – ja, til og med hos Sløseriombudsmannen, langt inne i dei djupe skogane i Østerdalen. For meg er dette grenselaust provoserande.