Kari Marte Sjøvik har delt denne artikkelen med deg.

Kari har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKronikk

Vil EU ta fra oss makta over maten?

Norge har i dag et av verdens strengeste GMO-regelverk. I dag diskuterer EU et vedtak som kan sette dette i fare.

FAGRE, NYE VERDEN: I USA har GMO blant annet ført til økt sprøytegiftbruk, utvikling av resistent «superugress» og drastisk økning i frøpriser, skriver forfatteren. Her fra en soyabønneåker i Kentucky. Foto: Jan Sonnenmair, Getty/AFP/NTBFAGRE, NYE VERDEN: I USA har GMO blant annet ført til økt sprøytegiftbruk, utvikling av resistent «superugress» og drastisk økning i frøpriser, skriver forfatteren. Her fra en soyabønneåker i Kentucky. Foto: Jan Sonnenmair, Getty/AFP/NTB

Til tross for at et samlet landbruk har stått sammen mot genmodifiserte organismer, GMO, at 80 prosent av nordmenn sier nei og Norge har et av verdens strengeste GMO-regelverk, vil et vedtak i EU i dag kunne overstyre norsk lov og nasjonal motstand.

Om forslaget som diskuteres blir vedtatt, vil det åpne opp for at planter utviklet med nye genmodifiseringsteknikker kan slippes rett på markedet – uten risikovurdering, overvåking eller merking. Det betyr at forbrukere mister retten og muligheten til å ta opplyste valg. Uten merking vet vi ikke om det vi spiser er genmodifisert.

Dagens regelverk for genmodifiserte organismer, GMO-er, er forankret i føre-var-prinsippet. Hvis det kan være risiko, skal hensynet til helse og natur veie tyngst. Derfor må GMO-er risikovurderes og godkjennes før de tas i bruk. Dette er både kostbart og tidkrevende for produsentene, men helt essensiell for å beskytte både oss og økosystemene vi er avhengige av. Dette sikkerhetsnettet foreslår EU nå å fjerne for de fleste nye genmodifiserte planter.

Bak forslaget om dereguleringen står verdens største agrarselskaper: Bayer, fusjonert med Monsanto i 2018, Corteva, Syngenta og BASF. De kontrollerer mesteparten av verdens såvarer og sprøytegifter, og ønsker nå at planter laget med nye genmodifiseringsteknikker, som CRISPR, skal få et nytt navn: NGT. Det står for «New Genomic Techniques».

Navnebyttet virker strategisk, det får teknologien til å høres ny og ufarlig ut og kutter bånd til GMO, som har dårlig omdømme over store deler av verden. Uavhengig av navn er prinsippet det samme: En organisme der gener er endret ved hjelp av genteknologi er fortsatt en GMO, uavhengig av om teknologien er ny eller gammel.

EU-kommisjonen foreslår at NGT-planter med opptil 20 DNA-endringer skal unntas fra GMO-regelverket og sidestilles med tradisjonell planteavl. Agrargigantene hevder at endringene ikke er større enn det som kan framkomme ved vanlig avl eller naturlige mutasjoner. Får de gjennomslag, kan over 90 prosent av nye genmodifiserte planter slippes rett på markedet.

Grensen på 20 endringer er ikke vitenskapelig begrunnet, og forskning viser at selv én CRISPR-endring kan gi utilsiktede og dype endringer i DNA som ikke kan oppstå naturlig eller ved vanlig, konvensjonell avl.

Uavhengige fagmiljøer har dokumentert risiko for utilsiktede endringer i DNA, spredning til økosystemer med potensielle irreversible konsekvenser, påvirkning på insekter, dyr og næringskjeder og utvikling av giftige og allergifremkallende stoffer.

«Å slippe GMO-planter på markedet uten testing, merking og overvåking, er et gigantisk sjansespill»

Uten risikovurdering er det umulig å avdekke slike effekter før det er for sent, og uten merking og sporing er det også vanskelig å stille noen til ansvar.

Industrien lover nå mindre sprøytegifter, bedre klimatilpasning, og tryggere mat – akkurat som da GMO ble lansert for 40 år siden.

I USA har GMO ført til økt sprøytegiftbruk, utvikling av «superugress» som er resistent mot sprøytegifter, drastisk økning i frøpriser og kostnader for bønder og at GMO-er har spredt seg til nabojorder og natur. Bønder med kontaminerte åkre har blitt saksøkt for patentbrudd og stilt overfor betydelige erstatningskrav fra produsentene.

Dereguleringen vil ramme alle bønder som ønsker å drive GMO-fritt. Pollen og frø kan spre seg fra GMO-jorder, og erfaring viser at sameksistens uten smitte er svært vanskelig i praksis. I økologisk landbruk er all genmodifisering forbudt. Flere organisasjoner har uttrykt stor bekymring rundt frislippet av NGT-planter, og manglende tiltak for å verne om GMO-fritt landbruk. Risikoen er at GMO gradvis forurenser matkjeden i slik grad at ingen kan garantere GMO-frie produkter lenger.

Juridiske definisjoner fra EU kan ikke overstyres nasjonalt. Dersom EU definerer NGT som «konvensjonell avl», kan ikke Norge – eller andre EØS- eller EU-land – regulere dem som GMO. Da får NGT-produkter fri markedsadgang i Norge, uten testing, sporbarhet eller merking.

Føre-var-prinsippet er et grunnleggende prinsipp ved ansvarlig beslutningstaking. Å slippe genmodifiserte planter på markedet uten testing, merking og overvåking, er et gigantisk sjansespill med økosystemer, matsikkerhet og helse, selve fundamentet for livene våre.

Beslutningstaking drevet av profittmotiver og industriens gullkantede løfter ignorerer føre-var-prinsippets kjerne, nemlig at potensiell alvorlig skade skal vektlegges tungt i beslutningstaking.

Uansett hva man mener om GMO og NGT, burde én ting være ufravikelig: De må ikke unntas fra føre-var-prinsippet. De må risikovurderes, over­våkes og merkes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kina

Pinleg taust om Maos brotsverk

Journalist Gustav Gillund rapporterer i Klassekampen 3. januar «Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet». Vi får ei god skildring av klirrande sjampanjeglas på nyttårsfesten til Huawei og av livet til menneske som får det akkurat til å gå rundt. Ingressen lovar møte med eit land som «hjemsøkes av minner fra en turbulent fortid», men Klassekampen fortel ingenting om dei grufulle brotsverka til Mao i denne fortida. Turbulens? Klassekampens journalist let til og med ein aldrande mann som var raudegardist under kulturrevolusjonen, få stivpynta historia si totalt utan motstand: «Om vi var fattige! Men vi var like, alle var helt like. Og vi hadde et oppdrag.» Vi får rett nok vita at mannen måtte sjå veslesøstera svelta i hel under den store svolten på 50-talet, men ikkje kva han sjølv gjorde under kulturrevolusjonen frå 1966 til 1976, ein av dei store katastrofane i det førre hundreåret.

Wisting-feltet

Gi oss løsninger, ikke enda flere problem­be­skri­velser

Det faller Rødts stortingsrepresentant Sofie Marhaug tungt for hjertet at Fellesforbundet kjemper for at Norges kanskje siste store, nye petroleumsfelt, Wisting i Barentshavet, skal bygges, og at det skal bygges av norske arbeidsfolk på norske verft. At Rødt er imot nye, store, lønnsomme industriprosjekter som kan sysselsette titusenvis av arbeidsfolk langs kysten er dessverre ikke noe nytt. Marhaug og Rødt vil ha full letestans og trekke tilbake allerede gitte konsesjoner. Samtidig sier de bastant nei til all ny kraftutbygging, ikke minst havvind. Allerede i dag eksporterer Norge havvindinstallasjoner for 60 milliarder i året til andre land. En storstilt satsing på havvind i Norge vil kunne fylle verkstedhallene på verftene i mange, mange år etter at petroleumsvirksomheten har begynt å dale. Og det vil gi husholdninger og næringsliv sårt tiltrengt kraft alle seriøse aktører unntatt Rødt ser at vi trenger i framtida. Marhaug skriver at hun tolker mitt innlegg som at Fellesforbundet tar Rødt på større alvor som industriparti enn SV og MDG. Men i spørsmålet om havvind og framtidas grønne industri er det snarere tvert imot.

Venezuela

Fem punkter om Venezuela

I et innlegg (7. januar) beskylder Peter Johansen meg for å ha «bli innhentet av virkeligheten». Det er interessant at Johansen bruker akkurat det uttrykket, all den tid han har vært en del av heiagjengen til Hugo Chávez og Nicolás Maduro. Johansen har støttet et politisk diktatur som har gjort Venezuela til en økonomisk og sosial kata­strofe, men jeg er sannelig ikke sikker på om Johansen føler seg «innhentet av virkeligheten». Det er i hvert fall lite som tyder på det i innlegget. La meg svare i fem punkter. Johansen forsøker å fremstille det som om det er amerikanske sanksjoner – og ikke Maduros politikk – som er årsaken til den sosiale katastrofen i landet, men FNs generalsekretær uttalte allerede i 2016 at det var en humanitær krise i Venezuela forårsaket av at grunnleggende behov, slik som mat, vann, medisiner og klær, ikke ble dekket. Johansen misliker Machados støtte til Trump. Til tross for at jeg har mine sterke reservasjoner mot Trump, har jeg stor forståelse for Machados valg; hun har vært jaktet på av et rabiat regime.