Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOlje

Hvorfor stritte imot en plan for omstilling, Ap?

I disse dager sitter Arbeiderpartiet og forhandler med miljøpartiene som ønsker seg en mer restriktiv oljepolitikk. Oljelobbyen presser på i motsatt retning.

Regjeringen skal ha ros for at Norge gikk ut offentlig under klimatoppmøtet COP30 og støttet at land utvikler veikart for omstilling vekk fra fossilt. Det er helt nødvendig at klimaprosessen anerkjenner fossil-elefanten i rommet, selv om Saudi-Arabia stadig lykkes i å forhindre bindende tekster om olje og gass. Samtidig mangler Norge en egen plan eller veikart for hvordan vi skal omstille oss vekk fra olje- og gassproduksjon her hjemme.

En plan for en rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon ville vært et naturlig neste steg for Norge i den videre oppfølgingen. Klimautvalget 2050 anbefalte allerede i sin rapport for to år siden at Norge setter oljeletingen på pause og legger en plan for sluttfasen.

«Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem da?»

I fjorårets budsjettforhandlinger fikk SV gjennomslag for at regjeringen «i løpet av vårsesjonen 2025 setter ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta.» Dette har heller ikke blitt fulgt opp, til tross for at Arbeiderpartiet sitt eget partiprogram også etterlyser en plan; Arbeiderpartiet vil «lage en plan for hvordan Norge kan ha næringsliv og økonomi innenfor rammene satt av norske klimamål og EUs forventning om å erstatte tilnærmet all fossil energi» og «lage en samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser og gjøre den grønne omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og Arbeidstakere».

Med andre ord er det ingen grunn til at Arbeiderpartiets folk i høstens budsjettforhandlinger skal motsette seg miljøpartienes krav om en slik prosess.

Denne uken annonserte også Arbeiderpartiet sitt søsterparti Labour i Storbritannia sin plan for en styrt og rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon som innebærer full letestans. Norge er i tillegg ansett som et av landene som er best rustet til en omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon. Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem kan gjøre det da?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Redak­sjonelt underslag

I utgangspunktet var «Brødre på Brother» eit bestillingsverk frå forlaget Lord Jim i Kristiansand. Tidleg i vår, då eg sende frå meg manuskriptet, kom dette svaret spontant frå Berit Rickhard: «En stor takk! Vidunderlig vakker tekst». To dagar seinare (9. mai) la ho til: «Ja, jeg ble betatt av teksten din. Kraftfull og vakker. Vemodig og morsom.

Naturvern

Pengene rår – så la oss snakke business

16. september la regjeringa frem en ny rapport om natur og næringsinteresser. Naturen er som regel fritt lende for utbygging hvis næringsinteresser og økte inntekter er i sving. Et interessant, men ikke spesielt overraskende hovedfunn er derfor at tap av natur skader næringsinteresser og utgjør en forretningsrisiko. Det er på et vis innlysende: mennesker står ikke utenfor og ovenfor økosystemer og naturen; vi er en del av dem. Rapporten bør likevel bli den nødvendige nåla for å sprekke regjeringas lille boble – der pengene og business rår. Det er utallige grunner til å bry seg om og ta vare på naturen vår.

Barnevern

Lite tillits­vek­kende

Hvor mange opprørende enkeltsaker og knusende rapporter om barns vanskjebne i våre barnevernsinstitusjoner må fremlegges før det er berettiget å tale om et system i forvitring? For Bufetat-direktørene Ingrid Pelin Berg og Øystein Stokvold må tallet øyensynlig være nesten uendelig. I Klassekampen 22. september gjentar de sin uvederheftige påstand om at min systemkritikk, bredt dokumentert hviler på én enkeltrapport. Mer og mer tyder på at ledelsen i Bufetat, gjennom sin manglende erkjennelse, selv er en del av den alvorlige situasjonen i norsk barnevern. Heldigvis går nå også flere fremtredende politikerne, med tidligere barneminister Kjersti Toppe i spissen, til felts mot de uholdbare tilstandene i barnevernet.