Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOlje

Hvorfor stritte imot en plan for omstilling, Ap?

I disse dager sitter Arbeiderpartiet og forhandler med miljøpartiene som ønsker seg en mer restriktiv oljepolitikk. Oljelobbyen presser på i motsatt retning.

Regjeringen skal ha ros for at Norge gikk ut offentlig under klimatoppmøtet COP30 og støttet at land utvikler veikart for omstilling vekk fra fossilt. Det er helt nødvendig at klimaprosessen anerkjenner fossil-elefanten i rommet, selv om Saudi-Arabia stadig lykkes i å forhindre bindende tekster om olje og gass. Samtidig mangler Norge en egen plan eller veikart for hvordan vi skal omstille oss vekk fra olje- og gassproduksjon her hjemme.

En plan for en rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon ville vært et naturlig neste steg for Norge i den videre oppfølgingen. Klimautvalget 2050 anbefalte allerede i sin rapport for to år siden at Norge setter oljeletingen på pause og legger en plan for sluttfasen.

«Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem da?»

I fjorårets budsjettforhandlinger fikk SV gjennomslag for at regjeringen «i løpet av vårsesjonen 2025 setter ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta.» Dette har heller ikke blitt fulgt opp, til tross for at Arbeiderpartiet sitt eget partiprogram også etterlyser en plan; Arbeiderpartiet vil «lage en plan for hvordan Norge kan ha næringsliv og økonomi innenfor rammene satt av norske klimamål og EUs forventning om å erstatte tilnærmet all fossil energi» og «lage en samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser og gjøre den grønne omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og Arbeidstakere».

Med andre ord er det ingen grunn til at Arbeiderpartiets folk i høstens budsjettforhandlinger skal motsette seg miljøpartienes krav om en slik prosess.

Denne uken annonserte også Arbeiderpartiet sitt søsterparti Labour i Storbritannia sin plan for en styrt og rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon som innebærer full letestans. Norge er i tillegg ansett som et av landene som er best rustet til en omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon. Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem kan gjøre det da?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Minneord

Orga­ni­sa­sjons­ta­lentet

Antirasisten, kommunisten og fotballmennesket Anders Knut Krystad er død. Kondolerer til oss alle. Takk for laget. Kampen fortsetter. Jeg traff ham første gang på Ilseng sommeren 1991. Han så ut som litt av hvert, han så ganske skummel ut i grunnen, med barbusen sin. Det var ikke minst derfor jeg tok kontakt, livet har lært også meg at man skal ikke skue hunden på håra eller mannen på sveisen, og dét har jeg aldri angra på. At Anders var et organisasjonstalent av de sjeldne skjønte jeg også i løpet av ukene jeg var på anstalten.

Geopolitikk

Antikrigs­ar­beidets år

Vi lever i utrygge tider. Fiendebilder forenkles, reelle hensikter tilsløres, og krigspolitikk pakkes inn i høytidelige ord. For arbeidsfolk i Norge er spørsmålet enkelt: Hva betyr dette for oss i 2026? Vestlige ledere snakker fortsatt om «demokrati», «utvikling» og «menneskerettigheter». I praksis oppleves politikken annerledes for store deler av verdens befolkning. USAs kidnapping av Venezuelas president Maduro og piratvirksomheten mot landets oljetankere gjør det stadig vanskeligere å ta retorikken på alvor. For mange betyr vestlig innblanding ran, vold og krig. Resultatet er økende konflikt.

Eu

Braanens smale sik­ker­hets­for­stå­else

Bjørgulv Braanen bruker Klassekampens leder 7. januar til å argumentere mot at det er noe i den nye sikkerhetssituasjonen som tilsier at Norge vil være tjent med å melde seg inn i EU. Dette mens Ukraina-krigen fremdeles pågår og altså noen dager etter at Trump utvetydig demonstrerte sin manglende respekt for lands suverenitet i Venezuela, samtidig som han kommer med utvetydig trusler om å ta Grønland. Braanen argumenterer militært og overser at Europa, sammen med Canada, står aleine igjen som forvaltere av en regelbasert verdensorden, en orden Norge som en liten nasjon er helt avhengig av. Europa står igjen som ei øy i kamp for demokrati, menneskerettigheter og rettsstat i en verden der den sterkeste rett gjelder. «Viktige nasjoner som Canada, Storbritannia, Norge og Tyrkia er som kjent ikke med i EU», skriver Braanen. Å lene seg på det autokratiske Tyrkia i sikkerhetspolitikken i nordområdene virker ikke umiddelbart betryggende. Hvilken interesse Tyrkia skulle ha for tryggheten for Svalbard i et Nato som har falt fra hverandre, noe som er en åpenbar mulighet om Trump tar Grønland, er ikke innlysende. Like lite innlysende er det at EU-motstandernes snakk om et nordisk forsvarssamarbeid er lite annet enn luft.