Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOlje

Hvorfor stritte imot en plan for omstilling, Ap?

Truls Gulowsen (Leder i Naturvernforbundet)Helga Lerkelund (Fagrådgiver i Naturvernforbundet)

I disse dager sitter Arbeiderpartiet og forhandler med miljøpartiene som ønsker seg en mer restriktiv oljepolitikk. Oljelobbyen presser på i motsatt retning.

Regjeringen skal ha ros for at Norge gikk ut offentlig under klimatoppmøtet COP30 og støttet at land utvikler veikart for omstilling vekk fra fossilt. Det er helt nødvendig at klimaprosessen anerkjenner fossil-elefanten i rommet, selv om Saudi-Arabia stadig lykkes i å forhindre bindende tekster om olje og gass. Samtidig mangler Norge en egen plan eller veikart for hvordan vi skal omstille oss vekk fra olje- og gassproduksjon her hjemme.

En plan for en rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon ville vært et naturlig neste steg for Norge i den videre oppfølgingen. Klimautvalget 2050 anbefalte allerede i sin rapport for to år siden at Norge setter oljeletingen på pause og legger en plan for sluttfasen.

«Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem da?»

I fjorårets budsjettforhandlinger fikk SV gjennomslag for at regjeringen «i løpet av vårsesjonen 2025 setter ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta.» Dette har heller ikke blitt fulgt opp, til tross for at Arbeiderpartiet sitt eget partiprogram også etterlyser en plan; Arbeiderpartiet vil «lage en plan for hvordan Norge kan ha næringsliv og økonomi innenfor rammene satt av norske klimamål og EUs forventning om å erstatte tilnærmet all fossil energi» og «lage en samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser og gjøre den grønne omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og Arbeidstakere».

Med andre ord er det ingen grunn til at Arbeiderpartiets folk i høstens budsjettforhandlinger skal motsette seg miljøpartienes krav om en slik prosess.

Denne uken annonserte også Arbeiderpartiet sitt søsterparti Labour i Storbritannia sin plan for en styrt og rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon som innebærer full letestans. Norge er i tillegg ansett som et av landene som er best rustet til en omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon. Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem kan gjøre det da?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bensinprisen

Hakk i plata, Vedum

Ifølge Klassekampen 13. mars maner Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til diesel­opprør og kamp mot høye bensinpriser. Han mener at folk i Oslo ikke er like plaget av høy bensinpris som folk ellers i landet og begrunner det med at i distriktene har man verken elbil eller kollektivtrafikk. Mener han at folk som bor i Distrikts-Norge ikke har hørt om elbiler? Har dem ikke aviser og TV i distriktene? Har dem ikke hørt om elbiler, el-pickup, el-traktor eller elektriske lastebiler? Hvorfor kan ikke Vedum heller jobbe for bedre støtte til elektriske landbruksmaskiner? Det finnes allerede flere støtteordninger for bønder som ønsker å investere i elektriske maskiner og redskaper. Ordninger som kan føre til mer miljøvennlige og bærekraftige løsninger. De økonomiske fordelene ved å kjøpe elbil er like for alle, enten du bor i by eller i distriktene. Dersom du bor på landet og ikke har elbil, skyldes det antakeligvis det samme som for oss som bor i byen og ikke har det; vi har verken råd eller er interesserte uansett. Eller vi har en gammel bil som ikke trenger å kasseres, men som kan leve og putre i vei noen år til.

Tone Zander
Skole

Et klasseløst samfunn?

Jeg kan ikke holde meg fra å flire litt, når avisa med det klingende navn Klassekampen 13. mars hyller en liste over kulturuttrykk som skal vise at Norge er et samlet og klasseløst samfunn, i form av en såkalt innholdsliste for grunnskolen. Jeg lurer på om grunnen til at jeg ser annerledes enn avisa og kunnskapsministeren på saken, er at jeg hele mitt yrkesliv har jobba i et lavtlønnsyrke. Dessuten har femti år som aktiv i fagforeninger overbevist meg at avisas navn fortsatt er aktuelt. Er det på lista innslag av verk som beskriver klasseforskjeller og arbeiderbevegelsens forskjellige retninger sitt strev for forandring av samfunnet? Jeg hadde ikke venta at Rudolf Nilsen sitt dikt «Revolusjonens røst» skulle være på lista. I ei tid hvor de sosiale forskjellene øker, er ikke engang ei ganske ny bok som «Vi fattigfolk» av Anna-Sabina Soggiu funnet verdig. Det er for meg et bevis på at de som lager slike lister, er ganske blinde for klasseforskjeller og klassekampens betydning for hvordan samfunnet utvikles.

Helge G. Galtrud
8. mars

Sexarbeid er tilgjen­gelig arbeid

Over 100.000 «funkiser», det vil si folk med ulike funksjonsvariasjoner, står i dag utenfor arbeidslivet, ufrivillig. Mange av oss trenger en form for fleksibilitet, selvstyring, og å kunne velge når og hvilke dager vi jobber som dagens arbeidsgivere ikke er villige til å tilrettelegge for. Funkiser rapporterer å søke på hundretalls av jobber, i flere år, uten å få napp. Andre funkiser, spesielt kronisk syke, kjemper årelange kamper mot Nav for å få en minimumsstønad de knapt kan overleve på. For mange funkiser er sexarbeid ett av få reelle alternativer i dagens arbeidsmarked. I en undersøkelse fra den britiske organisasjonen Decrim Now UK oppga 77 prosent av respondentene at de hadde en fysisk eller psykososial funksjonsnedsettelse eller var nevrodivergente. 76 prosent rapporterte at finansiell nød var hovedgrunnen til at de valgte begynne med sexarbeid.

Elan Morgan