Truls Gulowsen har delt denne artikkelen med deg.

Truls Gulowsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOlje

Hvorfor stritte imot en plan for omstilling, Ap?

I disse dager sitter Arbeiderpartiet og forhandler med miljøpartiene som ønsker seg en mer restriktiv oljepolitikk. Oljelobbyen presser på i motsatt retning.

Regjeringen skal ha ros for at Norge gikk ut offentlig under klimatoppmøtet COP30 og støttet at land utvikler veikart for omstilling vekk fra fossilt. Det er helt nødvendig at klimaprosessen anerkjenner fossil-elefanten i rommet, selv om Saudi-Arabia stadig lykkes i å forhindre bindende tekster om olje og gass. Samtidig mangler Norge en egen plan eller veikart for hvordan vi skal omstille oss vekk fra olje- og gassproduksjon her hjemme.

En plan for en rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon ville vært et naturlig neste steg for Norge i den videre oppfølgingen. Klimautvalget 2050 anbefalte allerede i sin rapport for to år siden at Norge setter oljeletingen på pause og legger en plan for sluttfasen.

«Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem da?»

I fjorårets budsjettforhandlinger fikk SV gjennomslag for at regjeringen «i løpet av vårsesjonen 2025 setter ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta.» Dette har heller ikke blitt fulgt opp, til tross for at Arbeiderpartiet sitt eget partiprogram også etterlyser en plan; Arbeiderpartiet vil «lage en plan for hvordan Norge kan ha næringsliv og økonomi innenfor rammene satt av norske klimamål og EUs forventning om å erstatte tilnærmet all fossil energi» og «lage en samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser og gjøre den grønne omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og Arbeidstakere».

Med andre ord er det ingen grunn til at Arbeiderpartiets folk i høstens budsjettforhandlinger skal motsette seg miljøpartienes krav om en slik prosess.

Denne uken annonserte også Arbeiderpartiet sitt søsterparti Labour i Storbritannia sin plan for en styrt og rettferdig omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon som innebærer full letestans. Norge er i tillegg ansett som et av landene som er best rustet til en omstilling vekk fra olje- og gassproduksjon. Hvis ikke vi kan omstille oss, hvem kan gjøre det da?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Forsvar

Er vi villige til å dø for Norge?

Interessen for Forsvaret har økt kraftig de siste årene. Forsvarskommisjonens rapport og Forsvarssjefens fagmilitære råd i 2023 la grunnlag for den nye langtidsplanen som Stortinget vedtok i 2024. Planen innebærer en historisk opprustning av Forsvaret, og er senere blitt styrket ytterligere. Norge vil frem til 2036 bruke 1854 milliarder på forsvar og beredskap. Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i 2022 og usikkerheten rundt USAs langsiktige rolle i NATO har vært en vekker. Det er bred enighet om behovet for å styrke Norges forsvarsevne, og få bestrider at økte bevilgninger vil bety flere soldater, mer materiell og bedre beredskap. Likevel overser debatten ofte den mest ubehagelige realiteten: Krig handler om mennesker. Og i krig vil mennesker dø. Ingen investeringer kan fjerne denne grunnleggende sannheten.

Grunnrenteskatt

Om myter om lakseskatt

Den 6. juni skrev jeg at lakseskatten fra 2023 var et forsøk på å beskatte oppdrettebedriftene som brukte fellesskapets fjordallmenninger og som samtidig var beskyttet av et konsesjonssystem. Men skatten har blitt omgått fordi selskapene i stor grad har omstrukturert virksomheten. Jeg skisserte noen muligheter for å bøte på dette. En mulighet er at oppdretterne betaler en fast avgift per kg fisk produsert. Betaling for bruken av fjordallmenningene med en fast avgift per arealenhet per år er en annen mulighet.

Pensjon

En historisk pensjons­økning

Fafo-forsker Hermann Kruses innlegg i Klassekampen 11. juni inneholder mange viktige påpekninger. Noen nøkkelfakta har imidlertid gått Kruse hus forbi. For det første var det ikke regjeringa, men Rødt, som økte minstepensjonen i årets reviderte nasjonalbudsjett. Det gjorde vi fordi prosentregulering alene ikke er nok for å sikre at minstepensjonister får en inntekt det går an å leve av. Fordi det minste pensjonsnivået er mye lavere enn en vanlig lønn, vil selv en regulering med lønnsveksten – som er det Kruse ønsker seg – føre til at pensjonistene blir hengende etter i kroner og øre. Derfor var det Rødts hovedprioritering i budsjettforhandlingene å sikre minstepensjonistene en økning på 8000 kroner. Det er den høyeste økningen noensinne, og også den første gang i manns minne at satsen løftes for alle pensjonister, og ikke bare enslige. Kruse stiller spørsmål ved hvor «raus» denne økningen egentlig er.