Per Magne Pedersen har delt denne artikkelen med deg.

Per har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMatvarekjedene

Bør vi være mest sint på Coop?

Tore Johannesen (Coop-medlem og groruddøl)

Tidligere i uka skrev Mímir Kristjánsson et innlegg der han mener at vi forbrukere ikke er sinte nok på matvarekjedenes prispolitikk. Selv er han mest forbanna på de to eierne bak matvaregigantene Norgesgruppen og Rema. Disse har ifølge Mimir bare det siste året styrket sin pengebinge med tolv milliarder kroner. Han etterlyser derfor politiske grep for å stoppe den økonomiske skvisingen av vanlige folks nødvendige utgifter til mat og drikke.

Jeg føler meg litt truffet av beskyldningen om å ikke være sint nok, og stiller meg derfor nokså åpen og positiv til Mímirs rop om nødvendigheten av politiske tiltak. Men samtidig vil jeg reise spørsmål om ikke vi forbrukere burde rette mer av vårt sinne mot en aktør som ikke er med i Mimirs innlegg. Det jeg tenker på er en matvaregigant eid av meg og over 2 millioner andre forbrukere i Norge; nemlig Coop.

Det er langt over 100 år siden de første samvirkelagene ble etablert i Norge, med formål om å skaffe medlemmene «rimelige varer av god kvalitet», som det heter på Coops hjemmeside. Og her blir det dessuten påpekt at dette grunnlaget fortsatt er det samme.

Og i Coop er det ikke private eiere som stikker av med milliardgevinster. Derimot deles det ut kjøpsutbytte til brukerne, men ikke i en størrelsesorden som ligger i nærheten av nivået på overskuddene i Norgesgruppen og Rema.

Derfor synes jeg det er grunn til å spørre Mímir om ikke han også er forbanna på Coop? For egen del er jeg i alle fall både litt sint og skuffa over at ikke Coop spiller en mer aktiv rolle i saken om dagens dyrtid i matvaresektoren.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Forleggeri

Glimrende råd

Brev fra Astrid Lindgren til Damm er utgangspunkt for en tankevekkende artikkel i Bokmagasinet lørdag 29. november. Tankevekkende, fordi jeg nettopp hadde gjort meg ferdig (for tredje gang) med Torgrim Eggens fantastiske biografi om Axel Jensen, der han gjenga glitrende refusjoner og glimrende råd fra Cappelen-sjef, Henrik Groth, av typen: «…. Trykk det på eget forlag, men kom tilbake når De har skrevet noe vi forstår», eller: «Ja frøken, da lover De meg at De aldri mer kommer til å skrive så meget som en eneste linje», eller, en virkelig perle: «Under den viktige innspurten som nå forstår, vil jeg anbefale at hun så ofte som mulig oppholder seg på kjøkkenet, der hun skal tilberede nærings- og vitaminrik kost for dikteren. Ellers må hun spille på harpe og danse når ditt sinn formørkes, og for øvrig ligge utstrakt på et tigerskinn ved siden av skrivebordet i påvente av vennlige øyekast mellom kapitlene». Disse har fått meg til å a) lure på hva forleggere egentlig skriver til sine forfattere for tiden og b) ønske meg en bok med samling av Groths refusjonsbrev. Men artikkelen gjorde det dessverre klart at av de siste er det nok ikke mange som er oppbevart.

Jon Winding-Sørensen
Israel

Fortsatt like «nøytrale», NRK?

NRK-ledelsen har gjentatt at det er EBU som skal ta beslutningen om Israels deltakelse i European Song Contest (ESC) 2026, og at NRK fortsatt ikke har planer om å ta saken til et nasjonalt nivå. Den annonserte desember-avstemningen i EBU om Israels deltakelse i ESC 2026 er nå utsatt «etter konsultasjoner». Det norske standpunktet må være klart: Krev avstemning 5. desember. Stem nei til israelsk deltakelse. Om Israel får bli, må Norge trekke seg. I målingen gjort for NRK av Norstat (publisert i november), svarte 60 prosent at NRK burde stemme nei til israelsk deltakelse i Eurovision, i nett-avstemmingen i samme sak svarte 80 prosent nei til israelsk deltakelse (over 33.000 deltok). NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen har tidligere sagt at NRK ikke er for en kulturboikott av Israel og at NRK skal være upartisk og ‘nøytral’ i slike saker.

Mads Gilbert og Charlotte Qvale
Budsjettforhandlinger

Når selv­ska­ding er første­val­get

To av landets fremste politiske kommentatorer, på hver sin side i det politiske landskapet, Aftenpostens Kjetil Alstadheim og Klassekampens Bjørgulv Braanen, mener budsjettavtalen mellom Ap, Sp og Rødt burde være god nok også for SV og MDG. Venstresiden kunne altså fremstått som en samlet politisk kraft, og gjort alle påstander om tuttifrutti-kaos til skamme – altså en skikkelig seier for venstresiden i norsk politikk. I stedet opplever vi at MDG og SV har behov for egenmarkeringer. SV hadde malt seg inn i et hjørne når det gjelder løfter om Gaza. Først skulle disse være innfridd før de kunne delta i budsjettforhandlingene, deretter ble løftene forskjøvet; nå skulle de bli en del av forhandlingene. SV burde forstått at disse løftene ikke kunne innfris, og om de hadde blitt innfridd så ville de ikke ha noen betydning for situasjonen i Gaza. Først var det kun MDG som brøt forhandlingene, men så fulgte SV raskt etter. Men nå heter det at de egentlig ville fortsette forhandlingene, men i motsetning til Sp og Rødt, var det noen tidsfrister de ikke hatt fått med seg. Nå er SVs holdning at med noen justeringer, skal det være mulig å bli med i et budsjettflertall. MDG-leder Arild Hermstad har imidlertid låst seg, han sier: «Vi kan ikke stemme for et budsjett som betyr at det slippes ut 200.000 tonn mer CO₂».

Odd E. Rambøl