Per Magne Pedersen har delt denne artikkelen med deg.

Per har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMatvarekjedene

Bør vi være mest sint på Coop?

Tidligere i uka skrev Mímir Kristjánsson et innlegg der han mener at vi forbrukere ikke er sinte nok på matvarekjedenes prispolitikk. Selv er han mest forbanna på de to eierne bak matvaregigantene Norgesgruppen og Rema. Disse har ifølge Mimir bare det siste året styrket sin pengebinge med tolv milliarder kroner. Han etterlyser derfor politiske grep for å stoppe den økonomiske skvisingen av vanlige folks nødvendige utgifter til mat og drikke.

Jeg føler meg litt truffet av beskyldningen om å ikke være sint nok, og stiller meg derfor nokså åpen og positiv til Mímirs rop om nødvendigheten av politiske tiltak. Men samtidig vil jeg reise spørsmål om ikke vi forbrukere burde rette mer av vårt sinne mot en aktør som ikke er med i Mimirs innlegg. Det jeg tenker på er en matvaregigant eid av meg og over 2 millioner andre forbrukere i Norge; nemlig Coop.

Det er langt over 100 år siden de første samvirkelagene ble etablert i Norge, med formål om å skaffe medlemmene «rimelige varer av god kvalitet», som det heter på Coops hjemmeside. Og her blir det dessuten påpekt at dette grunnlaget fortsatt er det samme.

Og i Coop er det ikke private eiere som stikker av med milliardgevinster. Derimot deles det ut kjøpsutbytte til brukerne, men ikke i en størrelsesorden som ligger i nærheten av nivået på overskuddene i Norgesgruppen og Rema.

Derfor synes jeg det er grunn til å spørre Mímir om ikke han også er forbanna på Coop? For egen del er jeg i alle fall både litt sint og skuffa over at ikke Coop spiller en mer aktiv rolle i saken om dagens dyrtid i matvaresektoren.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Mantena

Kritisk kompetanse sendes ut av landet

Verkstedarbeidera på jernbanen i Oslo gikk 19. mai ut i politisk streik for at togenes understell fortsatt skal bli vedlikeholdt i Norge. Dette rett etter nyheten om at regjeringa ønsker fullmakt til å kunne helt eller delvis selge det statseide vedlikeholdsselskapet Mantena. Selskapet utfører flere forskjellige typer oppgaver på jernbanemateriell. Vårt anliggende nå er komponentvirksomheten, som bare fins på Grorud i Oslo. Fra driftsverkstedene i Norge kommer togenes understell inn på lastebiler til Grorud. Delene demonteres og sendes til overhaling til forskjellige avdelinger, for deretter å bli montert på igjen og kjørt tilbake til verkstedene.

Barnehage

Barne­ha­gens traume­pe­riode

I psykologmiljøer er man opptatt av tilknytning, som starter med mor-barn: livets første dyade. De fleste psykologer er likevel forsiktige med å snakke offentlig om sunn utviklingspsykologi versus sosialdemokratisk kultur. Det river i alle normalt tilknyttede mødres hjerter å forlate ungen hylende i barnehagen i traumeperioden – barnehagens «tilvenningsperiode. De fleste kvinnelige psykologspesialister innrømmer på bakrommet at det ikke er bra for ettåringer å rives fra mor for å gå i barnehage. Tidligst 1,5 til to år er den gjengse oppfatning. Etterhvert som mer konservative Gen Z får posisjoner vil det trå frem psykologfaglige autoriteter som sier sannheten om flere tiår med barnehagetraumatisering. Fokus på alle samfunnsområder vil bli hva som er naturlig, fornuftig og sunt.

Antisemittisme

Nullto­le­ranse for rasisme

Snublesteinene i Oslos gater er en viktig påminner om skjebnen til de norske jødene under andre verdenskrig. Vandalisering av disse minnesmerkene er en alvorlig og uakseptabel handling. Thea Abela Yakira Oldan skriver i et innlegg 15. mai at Palestina-bevegelsen må tåle spørsmål om hvorvidt vandaliserte snublesteiner var forbundet til demonstrasjonen i Oslo 9. mai, som markerte at det er gått 78 siden Nakba, den etniske rensingen av Palestina i 1948. Nærmere undersøkelser har vist at hendelsene ikke henger sammen. Hærverket var begått kvelden før den nevnte demonstrasjonen.