Per Magne Pedersen har delt denne artikkelen med deg.

Per har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMatvarekjedene

Bør vi være mest sint på Coop?

Tidligere i uka skrev Mímir Kristjánsson et innlegg der han mener at vi forbrukere ikke er sinte nok på matvarekjedenes prispolitikk. Selv er han mest forbanna på de to eierne bak matvaregigantene Norgesgruppen og Rema. Disse har ifølge Mimir bare det siste året styrket sin pengebinge med tolv milliarder kroner. Han etterlyser derfor politiske grep for å stoppe den økonomiske skvisingen av vanlige folks nødvendige utgifter til mat og drikke.

Jeg føler meg litt truffet av beskyldningen om å ikke være sint nok, og stiller meg derfor nokså åpen og positiv til Mímirs rop om nødvendigheten av politiske tiltak. Men samtidig vil jeg reise spørsmål om ikke vi forbrukere burde rette mer av vårt sinne mot en aktør som ikke er med i Mimirs innlegg. Det jeg tenker på er en matvaregigant eid av meg og over 2 millioner andre forbrukere i Norge; nemlig Coop.

Det er langt over 100 år siden de første samvirkelagene ble etablert i Norge, med formål om å skaffe medlemmene «rimelige varer av god kvalitet», som det heter på Coops hjemmeside. Og her blir det dessuten påpekt at dette grunnlaget fortsatt er det samme.

Og i Coop er det ikke private eiere som stikker av med milliardgevinster. Derimot deles det ut kjøpsutbytte til brukerne, men ikke i en størrelsesorden som ligger i nærheten av nivået på overskuddene i Norgesgruppen og Rema.

Derfor synes jeg det er grunn til å spørre Mímir om ikke han også er forbanna på Coop? For egen del er jeg i alle fall både litt sint og skuffa over at ikke Coop spiller en mer aktiv rolle i saken om dagens dyrtid i matvaresektoren.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Selektiv fryktre­to­rikk

Innlegget «Hva vet vi om iranske biovåpen» (18. april) fremstår opplysende, men er i realiteten selektivt – og bidrar til å nøre opp under frykt og mistenkeliggjøring av Iran. Allerede i åpningen siteres Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som var fungerende øverstkommanderende under Iran–Irak-krigen. I innlegget omtales han imidlertid som en av «ayatollaene» – uten avgjørende kontekst: Iran var offer for omfattende kjemiske våpenangrep som drepte tusenvis av iranere og påførte over 60.000 varige skader til i dag. Saddam Hussein fikk støtte fra blant andre USA og Tyskland til å utvikle og bruke disse våpnene. Leseren inviteres så til å spekulere i om Iran kan ty til biologiske våpen dersom landet blir «desperat». Samtidig utelates det at Iran, i trekanten Israel–USA–Iran, har fremstått som en rasjonell og forutsigbar aktør i diplomati og forhandlinger – i kontrast til USA og Israel, som gang på gang har brutt folkeretten, blant annet ved å innlede angrepskrig mot Iran i juni 2025 og februar 2026. Fraværet av Israel er også påfallende.

Oslo kommune

Haugerud stryke­or­kester står i fare på grunn av Høyre­by­rådet

Det er lett å forstå reaksjonene i leserinnlegget «Korttenkt av Bydel Alna» i Klassekampen 20. april. Som leder av bydelsutvalget deler jeg bekymringen over at Haugerud strykeorkester nå står i fare, men la det være helt klart: Dette er et resultat av Høyrebyrådets kutt i bydelsøkonomien. Bydel Alna står i 2026 overfor et historisk tøft budsjett. Vi må kutte i overkant av 150 millioner. Når vi skal kutte så store summer, finnes det dessverre ingen «smertefrie» løsninger, og handlefriheten til å skjerme viktige tiltak for barn og unge forsvinner. Vårt hovedfokus er å skjerme de aller mest lovpålagte og kritiske tjenestene innen helse, omsorg og oppvekst. Strykeorkesteret og andre frivillige organisasjoner er tilbud vi verdsetter høyt.

Litteratur

Oss frikere imellom

Frikeren Per Kristiansen retter Chr. Anton Smedshaug her 21. april, og påpeker korrekt at det ikke var J.F. Cooper som skreiv «Hjortefot», men Edward S. Ellis. Derimot skreiv Cooper boka «Hjortedreper», «The Deerslayer» i 1841. Den er en del av «Lærstrømpeserien», der kanskje den mest kjente boka er «Den siste mohikaner».