I disse dager har min kjære anlagt skjegg (med bart). Men bare bart, det kan han ikke ha. For tynt, sier’n. Før månedens start visste jeg lite om de maskuline kompleksiteter. Kvinnelige derimot, der kan jeg nevne i fleng (ikke utfyllende liste: magekompleks, armkompleks, ankelkompleks), ikke rent sjelden overført i matriarkalsk linje, fra mor til datter. Men som det skulle vise seg, så er ikke det mannlige bartekomplekset så ulikt det kvinnelige som man kanskje skulle tro. Hjemme hos oss har nemlig min kjæres barte-misnøye møtt liten forståelse, og utsagn som at «det absolutt ikke er noe galt med den». Men så møter vi svigerfar (som vi ikke har sett på flere måneder), og tror du farsken ikke at det første som bemerkes er barten: «Du har samme bart som meg, du». Og ikke i positiv forstand.