Kvinner tjener i gjennomsnitt 88,2 prosent av det menn gjør, og derfor markerte vi likelønnsdagen 19. november i år. Årsakene er mange og kompliserte. Noe av forskjellen kan forklares med at kvinner og menn som gjør samme jobb på samme arbeidsplass lønnes ulikt. Det er diskriminering.
For å løse opp i andre årsaker trenger vi politikk. Vi vet at deltidsarbeid lønnes dårligere enn heltid, og at kvinner jobber nesten dobbelt så mye deltid som menn. Vi vet at likelønnsgapet øker når kvinner får barn – og vi vet at ulike yrker og utdanninger lønnes forskjellig.
Ulikheten i toppen forklarer en stor andel av lønnsgapet. Menn dominerer i de yrkene i Norge med høyest lønnsnivå, menn dominerer i lederposisjoner og en ny analyse fra SSB viser at menn i 40- og 50-årene også er overrepresentert blant de som får bonus. Selv om flertallet av menn i Norge verken har de høyest betalte stillingene, er ledere, eller får skyhøye bonuser, så bidrar lønnsinntektene helt i toppen til å dra opp det gjennomsnittlige lønnsnivået for menn ganske kraftig. Faktisk så mye at SSB finner at om man tar ut de høyest lønte ti prosentene fra statistikken, så utgjør kvinners lønn i gjennomsnitt 96 prosent av menns lønn. Det som vil gjøre statistisk sett størst utslag på likelønnsgapet er dermed enten å begrense lønnsfesten for menn i toppen, eller få flere kvinner inn i ledende posisjoner.
I privat sektor er lønnsforskjellene betydelig større enn i offentlig sektor, og dermed får vi ofte høye tall for gjennomsnittslønn, særlig for de med høy utdannelse. Men målt ut ifra median er lønnsforskjellene mellom privat sektor og kommunal sektor 20 kroner i måneden. Det er ikke folk flest i privat sektor som tjener mye, men noen gjør det og drar opp gjennomsnittet. Dette er ikke for å si at det ikke finnes noen høyst reelle lønnsforskjeller mellom en del kvinnedominerte yrker og mannsdominerte yrker. Men i sammenligninger mellom offentlig og privat sektor er det nødvendig å sjekke hva som ligger bak gjennomsnittstallene.
For eksempel trekkes det ofte frem at høyt utdannede i industrien tjener vesentlig mer enn høyt utdannede i offentlig sektor. Men kun ni prosent av de ansatte i industrien har høyere utdanning, og dette er ofte personer med lederansvar eller spesialkompetanse. Til sammenligning har 39 prosent av de ansatte i staten universitets- eller høyskoleutdanning utover fire år, og en stor andel av lønnstakere med høyere utdanning i staten er saksbehandlere.
«Faller frontfagsmodellen vil det være skadelig på mange plan»
Det er vanskelig å sammenligne epler og pærer, og gjennomsnittstallene i privat sektor blir ofte blåst opp av enkeltgrupper og bonusordninger. Gjennomsnittstall er dermed svært nyttige om målet er å synliggjøre at kvinner som gruppe sitter igjen med mindre i lønningsposen, eller at menn dominerer i høytlønte stillinger og posisjoner. Men disse gjennomsnittstallene brukes også for å argumentere for at det er behov for ekstraordinære lønnsløft for offentlig sektor, eventuelt til enkeltgrupper.
Her dukker utfordringene opp, for det bør ikke gå på bekostning av de som tjener minst, som også ofte er kvinner. Om lønnsnivået i offentlig sektor løftes mer enn resten av arbeidslivet, står man i fare for å true legitimiteten til frontfagsmodellen, som bygger på at alle skal ha lik lønnsvekst over tid.
Faller frontfagsmodellen vil det være skadelig på mange plan, også for likelønn, fordi frontfagsmodellen er det beste verktøyet vi har for å motvirke at enkelte superlønnsomme næringer presser opp eget lønnsnivå. Dermed kan vinninga fort gå opp i spinninga, som det heter. Det finnes dessverre få enkle løsninger på komplekse problemstillinger.
Samtidig er det viktig å ha med seg at lønnsnivået i offentlig sektor i Norge er høyt. Sammenligner vi oss med andre land, ligger vi på topp. Det skyldes frontfagsmodellens mekanismer, som gjør at alle får ta del i lønnsveksten i den konkurranseutsatte og ofte svært lønnsomme industrien.
Så hva skal vi gjøre? Arbeid mot høye lederlønninger, bonusfester, deltidsfella, og lavlønn står høyt oppe på likelønnslista. En god familiepolitikk, barnehager og skolefritidsordninger vil gjøre en forskjell. Et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked og flere kvinner i ledende posisjoner. Og ikke minst vil kampen mot ulikhet gjøre Norge mer likestilt.
