Da forfatter Agnes Ravatn debuterte med romanen «Veke 53» i 2007, fikk hun 17–18 anmeldelser, husker hun.
– Boka var ikke særlig oppsiktsvekkende, og den var bare en av mange bøker den høsten. Men den ble anmeldt i alle slags aviser – fra Hamar Arbeiderblad til Nationen til VG, sier Ravatn.
– Det å etablere seg i dag er mye tyngre enn da jeg debuterte. I dag får du i beste fall to anmeldelser, hvis det ikke er en veldig spesiell utgivelse.
Ja, landets debutanter – og kunstnere for øvrig – møter en helt annen kulturpresse i dag: Fra 2019 til 2024 har nedgangen i den totale omtalen vært på 46 prosent. Det viser en fersk rapport gjennomført av Retriever på vegne av Kulturdirektoratet.
«The winner takes it all»
Lyder det kjent? Det er nemlig ikke første gang det slås fast at kritikkens storhetstid er forbi. Seinest i september skrev Klassekampen om musikkanmelderiet og hvordan kritikerne har gått fra å være frekke og nådeløse til å bli tamme – og litt kjedelige.
Opptellingen vi gjorde den gangen, viste at nordmenn en tilfeldig høstuke i 1995 kunne lese over 300 ferske plateanmeldelser, mot bare 74 anmeldelser i 2010. Den samme uka i 2025 anmeldte norske medier totalt 17 plater.
Hva skyldes det dramatiske fallet? Musikkritikerne har rett og slett utspilt sin rolle, slo tidligere plateanmelder Asbjørn Slettemark fast.
Men hva så med i litteraturen eller scenekunsten eller filmen? For også der er tallene klokkeklare.
Vel, for litteraturens del er det i hvert fall ikke at folk ikke trenger kritikk, tror Agnes Ravatn.
– Vi som publikum går glipp av en stor del av utgivelsene hvert år. Folk finleser ikke akkurat katalogene til alle forlagene. Det er gjennom litteraturkritikken vi blir gjort oppmerksomme på hvilke bøker vi vil lese.
Og på forfattersida tror hun ikke bare det er debutantene som taper.
– Det gjelder også for etablerte forfattere. The winner takes it all – noen utvalgte stikker av med brorparten av oppmerksomheten. Når noen store navn kommer med ny bok, kan de få ti anmeldelser på én dag, mens andre får ingenting. Det er ikke nok plass til alle, sier Ravatn.
Ravatn er aktuell med romanen «Doggerland», og hun må sies å være en av de store fiskene hun snakker om. Boka er i høst blitt anmeldt av alle de store mediene.
Færre, men skarpere?
I 2019 omtalte norske medier 4323 bøker. I 2024 ble 2193 bøker anmeldt.
– Det er jo klikkøkonomien som gjør at litteraturkritikken taper terreng, og at det blir sett på som nisjestoff. Vi vet jo også at anmelderne får beskjed om å skrive om oppsiktsvekkende gode eller oppsiktsvekkende dårlige bøker. Det skal være sensasjonelt for å bli publisert, sier Ravatn.
NRK omtalte også Kulturdirektoratet-rapporten denne uka. I et radioinnslag tirsdag viste de til funn om at lokalmediene skriver 65 prosent færre kultursaker i dag enn de gjorde i 2019.
NRK hadde intervjuet presseveteran Trygve Aas Olsen, som mente at artiklene muligens har blitt bedre siden 2019.
«Det var over 100.000 kultursaker i norske medier i fjor. Da må man spørre seg om det er lite. Hvis noen av kulturjournalistene som skrev de 100.000 artiklene, skriver litt færre, men får bedre tid til å skrive litt bedre artikler, så tror jeg det i sum er best.»
Kan det samme gjelde for kritikken? Færre, men skarpere?
Absolutt ikke, slår kunstner Marianne Heske fast. Verken kvaliteten eller kvantiteten holder mål, ifølge kunstneren.
– Billedkunstkritikken dør ut. Det er mindre og mindre av den, og de fleste som skriver, tør ikke ha noen standpunkt. Det blir vel snart kunstig intelligens som tar over den òg.
– Du synes kritikken er for tam?
– Ja, den er veldig tam sammenliknet med andre land. De tar ikke opp selve kunsten eller innholdet i kunsten, slik man gjør i litteraturen. Det kommer sikkert av at det ikke er konkrete ord å forholde seg til, alt er basert på indre referanser, og det er ikke sikkert det er så mange referanser igjen hos kritikerne, sier Heske.
– Redde for hva andre skal si
Selv om Agnes Ravatn drømmer tilbake om en lykkeligere tid for litteraturkritikken, er Heske sjalu på forfatterne.
– Jeg skulle ønske at en kritiker som Bernhard Ellefsen i Morgenbladet kunne skrive om min utstilling. Jeg jobber veldig litterært, og jeg tror det ville vært vanskelig for en kunstkritiker som er utdannet som kunsthistoriker å ta stilling til alle lagene.
– Jeg hadde foretrukket at en litteraturanmelder skrev om arbeidene mine fordi de er mer … intellektuelle, sier Heske og ler.
«Jeg hadde foretrukket at en litteraturanmelder skrev om arbeidene mine fordi de er mer … intellektuelle.»
— Marianne Heske, kunstner
Men, sier kunstneren, det finnes unntak. I løpet av samtalen kommer Heske faktisk på mange kunstkritikere som er dyktige.
– Mona Pahle Bjerke er superprofesjonell og går inn i det med liv og sjel. Det tør man ikke her i landet. Man er så redd for hva andre skal si.
– Tror du kritikerne er redde for kunstnerne?
– Nei, men mange foretrekker helst å skrive om avdøde kunstnere. Det gir en svak og blodfattig kritikk. Men så har du Tommy Olsson – han er kul. Og så har du Kåre Bulie. Egentlig finnes det mange gode kritikere, sier Heske.
Ok, så står det heldigvis ikke så dårlig til med kunstkritikken her til lands, men Heske er inne på noe: Visuell kunst er sjangeren som blir anmeldt minst av kategoriene som er kartlagt i rapporten.
I 2024 anmeldte mediene kunst 680 ganger. Film – som for øvrig også nådde et bunnpunkt i fjor – ble derimot anmeldt 5480 ganger.
Og forfatterne ble anmeldt mer enn 30 prosent mer enn kunstnerne. Selv om Marianne Heske konkluderer med at det finnes mange gode kunstkritikere, er det én ting feltet mangler:
– Vi har ingen legender i bildekunstkritikken lenger. Sånn som Cathrine Krøger, hun er blitt en legende.
Hver femte nordmann leser aldri
– Du! utbryter Krøger da vi gjenforteller Heskes lovord om henne.
– Det var smigrende. Det må bety at jeg er blitt ganske gammel, hvis jeg begynner å bli kalt en legende.
Så gammel er ikke Krøger, men hun begynte som litteraturkritiker i Dagbladet i 1998 og har nå skrevet for avisa i 27 år.
«Jeg er glad jeg har et sykehus å jobbe på ved siden av.»
— Cathrine Krøger, litteraturkritiker
Hittil er det blitt pekt på både klikkøkonomi og tafatte anmeldere som årsaker til den dalende kritikken, men for bokanmelderiet er det én ting til som må nevnes:
– Folk leser mindre enn tidligere. Så med færre boklesere er det ikke unaturlig at det blir færre lesere av bokanmeldelser, påpeker Krøger.
Det er ingen ukjent sak, men det er riktig som Krøger sier. I 2009 var det bare tre prosent av befolkningen som ikke leste bøker, ifølge Bokhandlerforenings leserundersøkelse. I dag er tallet 19 prosent.
Men til tross for at flere og flere dropper boka, har kritikkens posisjon svekket seg over flere år – kanskje tiår.
– I Kritikerlaget har man snakket om kritikkens krise i 10, 15, 20 år, sier Krøger.
At kritikken nå har nådd et bunnpunkt, må også mediene ta sin del av ansvaret for, sier hun.
– Det er en ærlig sak, man er avhengig av å levere klikkvennlige saker. Da jeg begynte som kritiker, kunne det at en bok utkom, være en begivenhet i seg selv. Nå må det være en god grunn til at man velger å anmelde boka. At det er et stort navn eller at den tar opp en tematikk som er leser- og klikkvennlig.
Personfokuserte kritikere
Dagbladet, den en gang store kulturavisa, topper fremdeles statistikken i noen av kategoriene. Både litteratur, scenekunst og film er det Dagbladet som de siste seks årene har anmeldt flest ganger.
Fram til 2017 anmeldte Krøger såpass mange bøker at hun kunne leve av å bare være kritiker. Men det året ble den sykepleierutdanna kritikeren nødt til å finne seg mer arbeid.
– Jeg er glad jeg har et sykehus å jobbe på ved siden av. Jeg er en av få i landet som har levd av rein dagspressekritikk et helt liv. Det går ikke nå.
På tampen av 2017 skrev Klassekampen om et heftig fall i kulturkritikken. Også den gangen var det snakk om en halvering – riktignok på ti år.
I den samme perioden var regissør Hanne Tømta teatersjef ved Nationaltheatret. Ikke bare merker hun at det er blitt færre anmeldelser, kritikerne har dessuten et annet fokus i dag, synes Tømta.
– Før trakk de fram tekstens kvaliteter, eller mangel på sådan, eller regissørens grep. Nå opplever jeg at det er blitt viktigere å framheve eller kritisere skuespillerne. Kanskje er det for å forsvare kritikkens plass. At det kommuniserer sterkere hvis man kommer med hyllester eller personangrep.
Det hele er et trist skue, sier Tømta.
– Jeg tror kunsten og kulturen har en kraft til å danne nye perspektiver, se ting i nye sammenhenger og innimellom underholde og gi håp i en vanskelig verden. Det binder oss sammen og trener oss på å være uenige. Hvis refleksjonene om kulturen blir magrere, reduserer vi samfunnet, sier hun.
