I en kronikk i Klassekampen 15. november beskriver Håvard Syvertsen EU som et stort demokratisk prosjekt og antyder at venstresidens EU-motstand hviler på skremmebilder – og dermed havner på samme side som ytre høyre. Det finnes selvsagt mange dårlige argumenter mot norsk EU-medlemskap, nesten like mange som det finnes for. Men som ofte i denne typen polemiske tekster, unngår Syvertsen de sterke og kunnskapsbaserte argumentene mot EU – de som faktisk handler om hvordan unionen fungerer i praksis.
Som politisk aktiv på venstresiden i mange år tenker jeg selvsagt at det er svært problematisk og udemokratisk at mye av den økonomiske politikken som jeg ønsker skal bli ført her i landet, og mye av den politikken jeg vokste opp med på 80-tallet, skal være forbudt. Slik er det nemlig gjennom EUs mange traktater, som blant annet påbyr privatisering og anbud og forbyr både klassisk Keynesiansk motkonjunkturpolitikk og mange tiltak mot sosial dumping.
EU løftes ofte fram som en garantist for sikkerhet i en urolig verden, også av Syvertsen. Da er det viktig å se på hvordan EU faktisk har håndtert tidligere kriser – og hva slags solidaritet medlemslandene har vist i praksis.
Finanskrisen i 2008/2009 ble en tydelig test. EUs svar – austerity, eller innstramminger – innebar krav om kutt i offentlige budsjetter, lønninger og velferd, samt privatiseringer som betingelse for lån. Hellas, Spania, Portugal og Italia ble presset til omfattende nedskjæringer som førte til skyhøy arbeidsledighet, svekkede velferdsstater og økte sosiale konflikter. IMF og uavhengige analyser har i ettertid slått fast at innstrammingene forlenget krisen og forsterket skadevirkningene. Dette bidro også til politisk ustabilitet og framveksten av ytre høyre.
Solidaritetsbruddene ble tydelige også under flyktningkrisen. Flere land nektet å ta imot sin fordelte andel av flyktninger, i strid med EU-vedtak, uten reelle konsekvenser. Samtidig dokumenterte både Human Rights Watch og Amnesty ulovlige pushbacks fra Frontex.
«Når det virkelig blir en krise, er ikke traktatene verdt så mye»
Under covid-pandemien sprakk fellesskapet ytterligere. Allerede i mars 2020 innførte flere medlemsland nasjonale eksportforbud på medisinsk utstyr, og prinsippet om fri vareflyt ble satt til side.
Vi ser solidariteten med Ukraina slå sprekker i dag, og at flere EU-land nå nærmer seg Russland politisk. Ja, i motsetning til Syvertsens framstilling av EU som motsatsen til ytre høyre, er ytre høyre nå blitt jevnstore med den største partifamilien i EU-parlamentet (EPP). Det har fått konsekvenser, ikke bare i en aggressiv pushback-politikk mot flyktninger. Sentrum-høyre har nylig beveget seg mot ytre høyre også i klimapolitikken.
Mange tenker på EU som en trygg havn, men basert på hvilken retning EU tar når vi faktisk er i kriser framstår unionen for meg mer som fantasivennen Skybert i Albert Åberg-historiene. Han er grei så lenge alt går bra, men problemet med Skybert er at han aldri er der når det virkelig gjelder, når man trenger en ekte venn.
Slik framstår EU også. Heller enn å være en motvekt mot ytre høyre, gjødsler unionen grunnen det vokser opp fra. Når det virkelig blir en krise, er ikke traktatene verdt så mye, hver stat tenker på sine egne interesser og unionen slår sprekker. Om vi da også har satt oss i en situasjon hvor EUs frihandels-landbrukspolitikk har ødelagt vår egen matproduksjon og hvor EUs pålegg om privatisering, oppsplitting og konkurranseutsetting har fjernet den demokratiske kontrollen over samfunnsmessig infrastruktur, da har vi i tillegg undergravd egen beredskap i møte med kriser.
Da er vi ille ute.
