De siste ukene har meråpne bibliotek i Oslo vært debattert en hel del. Deichman har, på lik linje med mange andre etater i kommunen, blitt bedt om å komme med forslag til kutt i budsjettene sine. Biblioteket har svart med at etaten kan spare penger ved å ta ned tilbudet om meråpent, og dette har vakt reaksjoner.
På Dagsnytt 18 fredag 7. november sa kulturbyråd Anita Leirvik North (H): «Deichman ønsker å kutte i et meråpent-tilbud der det ikke nødvendigvis er et faglig innhold, mens for oss som politikere så må vi si at det går ikke.» Tidligere kulturbyråd Omar Samy Gamal (SV) har tidligere uttalt i Klassekampen at det er stygt gjort.
Meråpent betyr selvbetjent – det er ikke noe faglig innhold i meråpne bibliotek utover at det står bøker i bokhyllene og ligger aviser på bordene. Lånerne låser seg inn med lånekort eller Oslonøkkelen, og er «hjemme alene» på biblioteket. Meråpent er et tillitsbasert tilbud som krever sitt av lånerne, og vi ser dessverre at det kan gå hardt utover inventaret og mye av det andre materialet biblioteket forvalter. Deichman bruker store summer på vektertjenester for at biblioteket skal være et trygt rom å være i også når det ikke er bibliotekansatte på jobb. Hvis det var gratis med meråpent, hadde det ikke hatt noen økonomisk effekt å kutte i det. Er det stygt gjort å kutte i noe som både krever store ressurser fra biblioteket, og som ikke fyller kjernekravet biblioteket har?
«Meråpent kan gå hardt utover inventaret»
Politikerne har vedtatt en strategi for bibliotek i Oslo kommune. Ansatte på Deichman skal de kommende årene gjøre litteratur og lesing viktig i oslofolks liv, bidra til å styrke lokaldemokratiet og gjøre det enklere for folk å bruke biblioteket. Vi skal blant annet begeistre med inspirerende kulturopplevelser og teste nye metoder for å bygge leseglede og lesekultur. Vi skal jobbe for å fremme et åpent ytringsklima, motvirke polarisering og gjøre lånerne våre gode på kildekritikk. Dette er store og komplekse oppgaver som krever iherdig innsats og ressurser. Og dette arbeidet skjer ikke når biblioteket er meråpent.
I likhet med biblioteksjef Merete Lie, mener vi som hovedtillitsvalgte og hovedverneombud at kutt i meråpent er det mest skånsomme alternativet, gitt at vi må kutte. Slik kan ansatte på Deichman fortsette å levere et godt og faglig bibliotektilbud til Oslos befolkning. Alternativet til å kutte i meråpent er å svekke Deichmans faglige innhold og ressurser, og dette vil igjen går utover evnen vi har til å formidle bredden av litteratur for å engasjere barn, ungdom og voksne. Vi vil ha bibliotek der lånerne kan møte kompetente ansatte som tilbyr veiledning, tar imot barnehagegrupper og skoleklasser, driver med aktiv formidling og setter opp program som holder den opplyste samtalen i gang.
Torsdag 13. november la Oslo-byrådet fram en tilleggsinnstilling til budsjettet der tre bibliotek i Groruddalen skjermes for kutt som rammer meråpent. Denne skal ifølge byrådet bidra til å bekjempe ungt utenforskap og ungdomskriminalitet i byen. Vi mener at det ikke er bibliotekets oppgave å demme opp for at det kuttes i fritidsklubbtilbudet i bydelene. Og hva er det de får med et bibliotek som er meråpent? Det vi tilbyr dem er et tomt rom med bøker i. Å forvente at dette holder ungdommer unna kriminalitet og bidrar til mindre utenforskap, er naivt. Vi kan ikke selvbetjene oss ut av verken lesekrise eller voldsbølge, det er tvert imot en del av problemet at folk i større og større grad blir overlatt til seg selv.
Og så må vi ikke glemme at kutt i bydeler og etater er villet politikk, ikke en naturkatastrofe. Leirvik North og gjengen har valgt å kutte i eiendomsskatten fremfor å finansiere gode velferdstjenester – inkludert bibliotek, fritidsklubber og andre tilbud for barn og unge. Vi ser frem til valget i 2027.
