Dagboka

Fiske

Aleksander Åsnes

I «En varig fest» skildrar Hemingway korleis breidda av Seinen i Paris alltid var full av fiskarar som stod og fiska med stong då han budde der på 20-talet. Dei såg svoltne og slitne ut. Ein gong vurderte han å gje ein av dei ei pølse, men han fann ut at han trengde henne sjølv. Etter å ha gått forbi fiskarane i fleire år kom han på at han aldri hadde sett nokon av dei få fisk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Skolen

I dag legges de nye Pisa-resultatene fram. Jeg har ikke sett dem, men de er sikkert dårlige. Det er mye som ikke funker som det skal i norsk skole. For mange mistrives. For mange, særlig blant gutta, gjør det for dårlig i lesing og matte. Det er ingen grunn til å glemme alt det som funker fantastisk godt i norsk skole: Som naturfaglæreren til en av døtrene mine. Forrige uke kjørte han fem timer, tur-retur mellom Trondheim og Steinkjer på fritida.

Jo Røed Skårderud

Borgfred

Borgfred fekk si moderne politiske tyding i Tyskland i 1914, då dei marxistiske sosialdemokratane valde å leggje klassekampen til side for å støtte keisar Wilhelm i krigen. Seinare skildra Lenin det som eit stort svik at dei tyske sosialdemokratane gjekk med på borgfreden. Eigentleg var burgfrieden eit omgrep dei nytta i Tyskland i mellomalderen for å skildre eit forbod mot feidar inne i ei borg. Ei typisk mellomalderborg kunne ha 50 fastbuande på eit ganske lite område. Då er det ikkje så rart at det oppstår intrigar og drama. Kanskje smeden hadde hatt eit forhold til kona til bakaren, til dømes. Flott å vite at dei la det frå seg under angrep. Noreg er eit av få ­europeiske land der det eigentleg ikkje har vore så mange borger, men me var ikkje heilt borglause.

Aleksander Åsnes

Kjære Gud?

Har du hørt om fastlegen som anbefalte pasienten sin om å be til Gud for å bli frisk? Det høres ut som starten på en vits, men for en pasient ved et legesenter på Jæren er det alvor. Stavanger Aftenblad skriver at Statens helsetilsyn i sommer fikk «et varsel om en alvorlig hendelse». I klaga heter det at pasienten «skal ha blitt anmodet av fastlegen om å be til Gud for å helbrede sykdom». Fastlegen svarer at han ikke husker hvordan de kom inn på temaet om bønn. «Men jeg spurte han om han hadde noen form for tro, hvor han svarte at han var kristen. På bakgrunn av dette, sa jeg noe om at jeg hadde tro på kraft i bønn», skriver fastlegen i et tilsvar. Dette virker da ikke så ille, vel? Uansett hvor man henter krafta til å tenke positive tanker – fra oven eller andre steder – kan dét ha mye for seg i en tøff situasjon. Men vent litt, handlet det bare om å tro på «kraft i bønn»? Ifølge pasienten skal fastlegen ha fortalt «at han hadde opplevd at flere alvorlige sykdommer hadde blitt helbredet ved hjelp av bønn».

Bjørn S. Kristiansen