Med avsløringene som fulgte sakene til Julian Assange og Edward Snowden, skulle man tro at Norge som nasjon ville tatt store grep for å gjøre datasystemene vi benytter oss av mer sosialt, økonomisk og teknologisk bærekraftige, og ikke minst få større kontroll over våre egne data. Det finnes overveldende dokumentasjon for hvordan de store amerikanske tek-selskapene bidrar til massiv overvåking og bruker data til trening av sine egne KI-modeller. De bidrar til krigsindustri og folkemord i Gaza, til enorm konsentrasjon av rikdom og makt, til kontroll over de såkalt «frie markeder» (de har fått store bøter av EU) og til ensretting av det digitale samfunnet. Under Trumps tiltredelse holdt tek-lederne det reneste hoff. Men lite eller ingenting skjer i Norge.
Med den store opprustnings-, sikkerhets- og beredskapsvekkelsen som nå hjemsøker vårt land, så bør det likevel skje noe. Det gjør det allerede i flere europeiske land, blant annet i Tyskland og Danmark. Tyskland lager sin egen skytjeneste, basert på samarbeidsplattformen Nextcloud, med åpen kildekode. Den nordtyske delstaten Schleswig-Holstein har begynt å fase ut Microsoft Windows og Microsoft Office i 30.000 datamaskiner hos de lokale myndighetene. De går over til åpen kildekode og gratis programmer med office-pakken LibreOffice og det som regnes som verdens beste operativsystem, Linux. Begrunnelsen er at disse systemene er uavhengige, bærekraftige og sikre. Delstaten vil bli en digital pionér, og den første tyske regionen som innfører en digitalt uavhengig IT-arbeidsplass i statsadministrasjonen. Dette er første fase i en prosess mot fullstendig digital suverenitet. Schleswig-Holsteins digitaliseringsminister Dirk Schrödter sier at staten ikke har noen mulighet til å kontrollere hvordan borgernes data blir brukt så lenge de benytter seg av lukkede, private (proprietære) systemer som Microsoft.
De skal gjøre seg fullstendig uavhengige av Microsoft ved også å bytte ut Microsofts Sharepoint og Exchange/Outlook med produkter med åpen kildekode, som NextCloud, Open Xchange/Thunderbird og Univention AD-Connector. Motoren i de store teknologiselskapenes låsing av kunder er ikke enkeltverktøy alene – kontorstøtte (som Word), skyløsninger (som Azure), e-post- og kalenderservere (som Exchange), webteknologi (som .NET) eller generativ KI (som Co-pilot) – men måten disse kollektivt forsterker hverandre gjensidig. Det er dette økonomene kaller «nettverkseksternaliteter», noe som over tid gir monopoltendenser.
«Norge kommer trolig nølende etter om et tiår eller så»
Nå har også Danmark nylig lansert at deres nasjonale digitaliseringsstrategi er basert på digital suverenitet og at de har begynt å fase ut Microsoft. Også her meldes det om en overgang til Linux og LibreOffice. Begrunnelsen er kontroll over teknologi og egne data, og digitaliseringsministeren sier blant annet at Danmark ikke kan gjøre seg avhengig av så få leverandører at de ikke kan handle fritt; “… for alt for meget offentlig digital infrastruktur er i dag bundet op på meget få, udenlandske leverandører. Det gør os sårbare. Også økonomisk. Et vigtigt spor, når vi arbejder med at øge vores digitale suverænitet er derfor også at give bedre rammer og plads til, at også flere danske og europæiske tech-virksomheder kan vokse – og at vi i den offentlige sektor får en reel selvbestemmelse, når det gælder valget af digitale løsninger.» Dette gjelder hele offentlig sektor, og er en avtale mellom staten, regionen og kommunene.
Med dette grepet kan også midlene som brukes på dyre lisenser til tek-selskapene frigjøres. Disse midlene kan så brukes til å stimulere nye og støtte eksisterende teknologimiljøer som utvikler bedre, mer bærekraftige og sikre systemer, som er basert på åpen kildekode og som derfor gir brukere av produktene mye større innsikt, frihet og kontroll.
Skjer det nok i Norge? Det virker ikke slik. Når skal Norge virkelig henge seg på og satse på digital suverenitet og tekno-politisk selvbestemmelse og frihet? Hegemoniet til de amerikanske big-tek-selskapene er et fundamentalt demokratisk problem på så mange områder, og Norge kommer trolig uansett nølende etter med å ruste opp demokratiet gjennom digital suverenitet og selvbestemmelse om et tiår eller så. I dag er også norske kommuner – våre skoler, sykehjem og busstrafikk – samt forvaltningsorganer på både regionalt og nasjonalt nivå prisgitt disse tekno-oligarkene, og må signere på et utall betingelser de verken forstår fullt ut, kan kontrollere eller komme seg ut av. I en situasjon der norsk offentlig sektor er under sterkt press for å møte nye, krevende behov, er deres evne til å levere smidige digitale løsninger sterkt hemmet av å være «låst» inne i big techs plattformer og verktøy. Det pågående kappløpet for å utnytte KIs åpenbare muligheter til å bidra til bedre offentlig forvaltning er nøyaktig like prisgitt ikke-demokratiske, ugjennomtrengelige big tech-selskaper med i beste fall underutviklete etiske instinkter.
Men kunne det ikke, spesielt siden Norge er et av verdens mest gjennomdigitaliserte land, med høy teknisk og annen kompetanse, være sånn at Norge gikk foran i denne viktige saken? Norge bør lede an for å gå over til bedre, sikrere og mer demokratisk, etisk og bærekraftig programvare og vise omgivelsene at dette er fullt mulig. I Danmark er det altså allerede nasjonal strategi.
